oss 100 kroner!
Hva skjedde da den svenske patruljebåten Väktaren slapp en synkemine klokken 14.40 den 5. oktober 1982, spør Ola Tunander. Et stort antall kilder peker på at et lite undervannsfartøy ble senket eller ble alvorlig skadet. En tidligere visesjef for CIA og en tidligere marineminister i USA snakket begge om denne hendelsen som en «Underwater U-2», som betyr at denne begivenhet kan ha hatt samme betydning som nedskytingen av det amerikanske U-2 flyet over Sovjet i mai 1960.
Noen ord om artikkelen og forfatteren Ola Tunander
Ubåtepisodene på 80-tallet og spesielt hendelsene i Hårsfjärden ved Muskö Örlogsbase i 1982 var av enorm betydning for svenskenes oppfattelse om en trussel fra Moskva. Sverige ble forandret fra det ene året til det andre. Frem til 1980 hadde 25-30 % av svenskene oppfattet Sovjetunionen som en direkte trussel eller som fiendtlig mot Sverige. Tre år senere, i 1983, hadde dette tallet blitt forandret til 83 %. Sverige hadde blitt til et annet land. Hele opinionen snudde. Den russiske trusselen dominerte over alt annet. Det svenske Socialdemokratiske partiet, som nå satt i regjering, var nødt til å gå på defensiven.
Denne artikkelen (lenke nederst på siden) vil studere en spesifikk hendelse: hva som skjedde da den svenske patruljebåten Väktaren slapp en synkemine klokken 14.40 den 5. oktober 1982. Det finnes ikke noen endelige beviser, men det finnes et stort antall kilder som peker på at et lite undervannsfartøy ble senket eller ble alvorlig skadet ved dette tidspunktet. Uttalelser fra både svenske og amerikanske beslutningsfattere på både sivil og militær side peker i denne retning. En tidligere visesjef for CIA og en tidligere marineminister i USA snakket både om denne hendelsen som en «Underwater U-2», hvilket betyr at denne begivenhet kan ha hatt den samme signifikansen som nedskytingen av det amerikanske U-2 flyet over Sovjet i mai 1960, men det var ikke noe som ble offentlig om den svenske hendelsen.
Men først noen innledende ord om artikkelens bakgrunnshistorie og meg som forfatter. Jeg skrev min doktoravhandling på 80-tallet om amerikansk “Martime strategy”, og på 90-tallet redigerte/skrev jeg bøker om europeisk geopolitikk og om Barents Regionen (med forord av Thorvald Stoltenberg).
Jeg var seniorforsker på Institutt for fredsforskning (PRIO) og leder for programmet om Utenriks- og sikkerhetspolitikk. Mine bøker var på pensum på europeiske universitet og på militære høyskoler, også i USA. Jeg deltok på mange sikkerhetspolitiske konferanser, ibland som Norges representant, og jeg var sivil ekspert i den svenske Ubåtsutredningen 2000-2001. Jeg skrev også en egen større bok om ubåtsjakten Hårsfjärden (Norstedts, 2001), som var første-side-stoff i de store avisene.
Jeg skrev artikler for Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet, men også for norske aviser som Aftenposten og Dagbladet. Min engelske bok om ubåtoperasjonene, The Secret War against Sweden: US and British Submarine Deception in the 1980s (Frank Cass) ble publisert i 2004, og de tyske tv-kanalene Arte og ZDF gjorde en dokumentar om ubåtsoperasjoner som til dels bygget på mitt arbeide. Den ble siden oversatt til engelsk og vist av det britiske History Channel.
I 2000 fortalte den amerikanske tidligere forsvarsministeren Caspar Weinberger i et langt intervju på svensk tv at vestlige ubåter regelmessig hadde operert i svenske farvann på 80-tallet for å teste svensk beredskap etter konsultasjoner mellom noen i den svenske og amerikanske marinen. Bortsett fra en sovjetisk ubåt som hadde gått på grunn ved Karlskrona i 1981 hadde det til synelatende ikke vært noen russisk aktivitet i indre svenske farvann. Etter intervjuet satt jeg i tv-studio sammen med tidligere svenske statsministeren Ingvar Carlsson for å kommentere Weinbergers påstander. Carlsson sa at dette er alvorlig og må utredes, og jeg hadde allerede skrevet en hel del om dissa tingene.
Det var imidlertid sterke krefter som ville stoppe at dette ble publisert. At ubåtene ikke hadde vært russiske eller sovjetiske, men at det var amerikansk-britisk aktivitet for å teste den svenske marinen og for å forandre svensk og europeisk opinion, og ikke minst for å lure den svenske regjering, ble ikke tatt vel imot, særlig blant de ansvarlige på svensk og amerikansk side. Jeg skrev for et amerikansk-sveitsisk historikerprosjekt om Den kalde krigen (2005), og en 400-siders rapport om den tekniske bevisningen for operasjonene i svenske farvann for Stockholms og Göteborgs Universitet 2007/2009. Også svenske SVT gjorte to dokumentarer med utgangspunkt i mitt materiale, men kritikken ble nå stadig mer «skitten».
Da den britiske avisen Sunday Times gjorde et intervju med meg i 2008, forsøkte Carl Bildts kontor å stoppe det. Bildt var da utenriksminister. Han hadde hatt en sentral rolle i ubåtsaffæren. På 80-tallet hadde han informert den amerikanske ambassaden uten å rapportere til den svenske regjering. Jeg fikk sterk støtte fra den finske presidenten Mauno Koivisto i 2008 og ikke minst fra Danmarks store offentlige utredning Danmark under den kolde krig (2005). Men det fantes folk i det svenske systemet som gjorde alt for å bakvaske det jeg hadde gjort, og noen generaler og admiraler i Norge regnet meg som «politisk flyktning».
Det ble ikke bedre etter at jeg skrev en artikkel «Subs and PSYOPs» (om ubåter og psykologiske operasjoner) i 2012 for det britisk-amerikanske etterretnings-tidsskriftet Intelligence and National Security. Noen av de svenske offiserer som hadde avslørt ting offentlig ble behandlet ille. Etter intervjuet med Weinberger og etter tilsetningen av den svenske Ubåtsutredningen mente en majoritet av det svenske folket at ubåtene kan ha vært fra vest, men 14 år senere, på tross av tidligere nevnte danske og svenske offisielle utredninger, var alt dette glemt. I 2014 var det en stor ubåtjakt i Stockholms skjærgård, men alle de store avisene og tv-kanalene snakket nå om russiske ubåter. På tross av at Russland da bare hadde en ubåt i Østersjøen og på tross av at den seneste svenske utredningen, «det offisielle Sverige», hadde konkludert med at både vestlige og sovjetiske ubåter kunne ha vært skyldige til krenkelser, fantes det nå fra 2014 bare påstander om russiske ubåter. «Beviset» viste seg å være et signal til en svensk meteorologisk bøye.
Hovedsekretæren i Ubåtsutredningen (2001) og i den svenske Säkerhetspolitiske utredningen (2002), ambassadør Mathias Mossberg, skrev en bok, I mörka vatten: Hur det svenska folket fördes bakom ljuset i ubåtsfrågan (Karneval, 2009/2016). Han skrev om hvordan både det svenske folket og den svenske regjering var blitt lurt. Det hadde ikke egentlig vært sovjetiske, men vestlige ubåter. Mossberg hadde vært sjef for UDs Analysegruppe og for UDs Sovjetavdeling. Både Mossberg og jeg var intervjuet av Arte og ZDF i deres nye dokumentar (2015) om den kalde krigen i Nord-Europa og om president Ronald Reagans «deception-operasjoner».
SVT planla å sende dokumentaren og de oversatte den til svensk, men den ble stoppet. Mossberg skrev siden forord til min nye større bok på 1,2 kilo, Det svenske ubåtskriget (Medströms, 2019), og flere av de mest sentrale ambassadørene i Sverige, de som på 80-, 90, og 2000-tall hadde vært «det offisielle Sverige», skrev en meget positiv anmeldelse av boken. Men ingen av de store avisene tok den inn. Ingen av de større avisene skrev et eneste ord. Forlaget Medströms lanserte boken først på Armemuseum og siden på det sosialdemokratiske ABF-huset. Medströms hadde tidligere gitt ut bøker om den svenske etterretningens historie, til og med en større bok om familien Bildts historie, og på tross for at innholdet i boken min var eksplosivt for Sverige var det ikke noen avis som anmelde den. En journalist i en sentral avis sa at han ikke torde ta i den.
Jeg holdt imidlertid foredrag med samtaler på Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) i februar 2020, der boken også ble lansert. Noen folk på svensk side var ikke glade for det og uttrykket utilfredshet. Men hva man ikke lenger kunne si i Sverige, kunne man faktisk si i Norge. Jeg skrev også en bok Navigations-experten (Karneval, 2021) om den grunnstøtte sovjetiske ubåten i Karlskrona 1981 til 40-årsjubeleet 2021. Boken bygget blant annet på ny informasjon fra daværende stabssjefen i Karlskrona, Karl Andersson, som hadde vært ansvarlig for forhørene med den sovjetiske besetningen. Han hadde i 1981 blitt «Ubåts-Kalle» med hele det svenske folket og han hadde vært medias storfavoritt, men nå sa han ting som svenske media ikke ville lytte til. Han sporte seg hvorfor to amerikanske attacheer hadde kommet til Karlskrona og var på plass før det hendte. Ingen av de store avisene anmeldte boken.
Jeg tenkte da at det var meningsløst å forsøke å skrive en svensk artikkel til 40-årsjubeleet til ubåtjakten 1982. Det var nok bedre å skrive en norsk artikkel, hvilket jeg nå har gjort. Jeg sende den først til NUPIs tidsskrift Internasjonal Politikk (IP) tidlig i mai, men fikk svar i juli at den nok var for mye av en «historisk analyse» for IP. Det er klart at den er historisk, og jeg hadde kanskje kunnet gjøre parallellen til situasjonen i dag mer tydelig. Men jeg tror ikke at man kan forstå dagens politiserte media-verden uten å skjønne hva som hendte på 80-tallet. Mitt problem var at det nå åpenbart var for seint å sende den til et historisk tidsskrift med tidkrevende fagfellevurdering. Jeg sendte den til et kulturtidskrift, men i september ble jeg informert om at den ikke riktig passet til dets profil.
Den eneste muligheten for å nå publikum før 40-årsjubeleet var nå en nettpublisering. Derfor vendte jeg meg til Spartakus, som tidligere har tatt inn artikler som ikke helt har vært i linje med offisiell politikk, og som kanskje kunne være interessert i disse avsløringene fra CIA og US Navy. Resultatet er vedlagt artikkel.
Ola Tunander
Last ned artikkelen som PDF-fil her
U-2 under vann 1 oktober 2022LAST NED
Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.
