oss 100 kroner!
Av Thomas Fazi og Toby Green – 20. september 2022
Etter å ha tatt sommerfri, er lockdown-krigene tilbake. I forrige uke tilskrev entusiaster for covid-restriksjoner dronningens død i en alder av 96 år ettervirkningene av covid snarere enn alderdom, og hevdet at dette viste at det haster med å gjeninnføre covid-tiltak denne vinteren. På den andre siden har anti-lockdown-nettsteder som Brownstone Institute og Daily Skeptic kjørt en rekke artikler om tilbakekomsten av lockdown-ildsjelene og de pågående skadene som har blitt forårsaket.
Som vi gjør det klart i vår kommende bok ser vi nedstengninger som en sosial, menneskelig og økonomisk katastrofe av enorme proporsjoner, som gjorde svært lite (om noe) for å redusere virusspredning og død fra covid-19. Vi er takknemlige for de som har kjempet hardt for å definere dette synspunktet, og fortsetter å gjøre det – selv om vi ikke er enige med dem i alt.
Den kanskje merkeligste ideen som fortsatt får gjennomslag i dag, er forestillingen blant mange innflytelsesrike lockdown-skeptikere om at drakoniske covid-restriksjoner var en slags sosialistisk komplott ledet av «marxistiske» institusjoner, som World Economic Forum og Kina-sympatisører på den «woke» venstresiden. I en fersk artikkel trekker for eksempel San Francisco-advokaten Michael P. Senger koblinger mellom Wuhan-lockdown og måten dette aktivt ble fremmet i Italia i februar 2020 av helseminister Roberto Speranza, som mente at lockdown «kunne brukes til å implementere politiske reformer fra ytre venstresiden over hele Italia». I mellomtiden har direktøren for American Institute of Economic Research Jeffrey Tucker beskrevet hvordan den beste måten å håndtere overreaksjon av lockdown-byråkrater er å ganske enkelt avskaffe de sviktende institusjonene og erstatte dem med private selskaper.
Vi er enige om at vestlige statlige institusjoner har sviktet i covid-tiden – og vist seg å være helt ineffektive, fryktelig undertrykkende eller begge deler. Likevel virker det klart at de mislyktes, ikke fordi de er statlige institusjoner i seg selv, men snarere fordi de har blitt offer for private selskaper og deres interesser. Faktisk er lockdown-katastrofen og påfølgende ‘med-alle-mulige-midler’ massevaksinasjonsprogrammer og tilhørende farma- og teknologiprofitering det klare resultatet av tiår med deregulering og markedsføring forfektet av markedsvennlige konservative. Ja, sentrum-venstre-regjeringer fra Blair til Clinton spilte en viktig rolle i implementeringen av denne politikken, men ingen ved sine fulle fem ville kalle Blair eller Clinton sosialister. Om noe så symboliserer de venstresidens oppgivelse av sine sosialistiske røtter. Det samme kan bli sagt om Italias helseminister Roberto Speranza, som kommer fra anti-sosialistiske og systemlojale Partito Democratico.
Et godt eksempel på slik politikk er den kjente praksisen med ‘svingdøren’, der det er et koselig forhold mellom regjeringen og næringslivet hvor ledere fra selskaper går inn på ledende stillinger i regjeringen – og så hvor høyere embetsmenn går inn i toppjobber i næringslivet. Denne politikken har blitt aktivt drevet fram av konservative beslutningstakere som understreker hvor mye regjeringen har å lære av forretningsmodeller, og tror at det å bringe ledere inn i ledende politiske stillinger kan bidra til å redusere sløsing og gjøre staten mer effektiv.
Covid-19-krisen avslørte løgnen med denne påstanden ved å vise de dramatiske konsekvensene av svingdørspolitikken. For eksempel ble mannen kalt inn for å lede Operation Warp Speed – det amerikanske programmet opprettet for å akselerere utviklingen og produksjonen av covid-vaksiner, som ga mer enn 10 milliarder dollar i offentlige midler til en håndfull farmasøytiske selskaper som Moderna, AstraZeneca, Johnson & Johnson og GlaxoSmithKline (GSK) – ingen ringere enn Moncef Slaoui, tidligere GlaxoSmithKline-leder (som driver vaksineprogrammet) og styremedlem i Moderna.
Etter nominasjonen hans ble Slaoui pålagt å trekke seg fra en rekke bioteknologistyrer finansiert av Operation Warp Speed, og selge sine Moderna-aksjer, men fikk beholde aksjene i GSK, rapportert å være verdt rundt 10 millioner dollar. I mellomtiden forhandlet EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, hvis mann er medisinsk direktør for et amerikansk bioteknologiselskap, sin største avtale med Pfizer – for opptil 1,8 milliarder doser – via en rekke tekstmeldinger med selskapets sjef.
Eller man kan nevne hvordan WHO gikk fra å være en fullstendig offentlig finansiert institusjon til en stadig mer avhengig av private «filantropiske» institusjoner – først og fremst Bill & Melinda Gates Foundation, som har blitt anklaget for å «fungere som en trojansk hest for vestlige selskaper», og som i økende grad anerkjennes selv av vanlige mediegrupper som Politico som nøkkelen i markedsprofitering knyttet til pandemiresponsen. Mange lockdown-kritikere fordømmer rollen til Bill Gates når det gjelder å kjøpe innflytelse i media, i farmasøytiske investeringer og i regjeringen, men få vil anse Gates for å være en sosialist; faktisk regnes han som legemliggjørelsen av filantrokapitalisme. Det er også ganske åpenbart at Gates’ evne til å utøve denne innflytelsen ikke har kommet fra sosialistisk omfordelingspolitikk, men snarere fra den oppadgående overføringen av rikdom som har blitt fremmet av den nyliberale økonomiske agendaen de siste tiårene.
Så er det det faktum at både FDA og EMA er avhengige av gebyrer og avgifter pålagt de samme farmasøytiske selskapene de blir bedt om å regulere (henholdsvis for rundt halvparten og tre fjerdedeler av budsjettene deres) – et faktum som ifølge flere observatører reiser alvorlige interessekonflikter. Dessuten har begge byråene lenge blitt kritisert for sitt svingdørproblem. For eksempel har den nåværende administrerende direktøren for EMA, Emer Cooke, tidligere jobbet for Europas største farmasøytiske lobbyorganisasjon, European Federation of Pharmaceutical Industries and Associations.
Skulle vi da bli overrasket over at vestlige regjeringer nesten utelukkende finansierte utviklingen av vaksinene, fremskyndet godkjenningsprosessen, ga produsentene nesten full immunitet mot ansvar over en hel rekke saker, og deretter tillot farmaselskapene å fullt ut eie patentene og til og med sette prisen på vaksinene? Det virker ganske åpenbart hvem som tjente på dette – selskapene selv – akkurat som det er klart at dette er et resultat av en markedsvennlig agenda, ikke en sosialistisk en.
Kanskje det klareste beviset for dette finnes i det globale sør, der de sosioøkonomiske virkningene av pandemien har hatt en katastrofal innvirkning i lavinntektsland (LIC). Som nevnt i den første utgaven av The covid Consensus, har noen sagt at dette var beslutninger tatt av statsledere – og at globalt press har hatt svært lite med dette å gjøre. Likevel er sannheten at 40 år med strukturell omforming og innstramningspolitikk – drevet av globale finansinstitusjoner som Verdensbanken og IMF – eroderte statsbudsjettenes evne til å sørge for helsetjenester og utdanning, slik at LIC og deres helseagendaer ble formet av filantropiske givere og deres veldedige partnere.
Ettersom traumet fra 2020 og 2021 glir inn i realitetene av de smertefulle konsekvensene av 2022, kreves det et bredere politisk oppgjør. De av oss på venstresiden som anerkjenner den forferdelige fraskrivelsen av sosialt og etisk ansvar som mange – men ikke alle – venstreorienterte politikere og intellektuelle viste i møte med covid, må skaffe oversikt over årsakene til at det skjedde. Dette er noe som mange mennesker fortsatt forsoner seg med, men for oss må overtakelsen av venstrebevegelsen fra storbyliberale som står langt unna arbeids- og hverdagsrealitetene til den globale arbeiderklassen – enten det er i London, New York, Abidjan eller Dhaka — være et utgangspunkt for å forstå hvordan dette kan ha skjedd.
På den annen side er det nødvendig med et lignende oppgjør fra de på den liberatianske høyresiden som har kjempet mot disse restriksjonene. Disse dukket ikke opp fra et sosialistisk komplott, men snarere fra flere tiår av politikk med deregulering, svingdører og privat erobring av statlige institusjoner. Hvis venstreorienterte kritikere som oss trenger å forsone seg med årsakene til denne katastrofale responsen, må også høyreorienterte kritikere av lockdown-politikken anerkjenne hvordan den har kommet som følge av politikk mange av dem har støttet i årevis.
Det som er interessant er at de lockdown-jublende venstreorienterte og anti-lockdown-libertarianerne faktisk har mer til felles enn de vil innrømme. Begge syn er til syvende og sist forankret i et fundamentalt mangelfullt syn på forholdet mellom stat og marked. Begge grupper har troen på at forholdet mellom staten og markedet er dikotomiske, hvor innflytelsen fra den ene bare kan øke på bekostning av den andre. Dette er grunnen til at mange på venstresiden tolket en aktiv regjering gjennom pandemien som at «staten er tilbake», potensielt i stand til å reversere pro-markedsprosjektet fra de siste tiårene; mens de på den libertaianske høyresiden, som ser på statlig intervensjonisme som iboende sosialistisk og anti-marked, så de samme regjeringsintervensjonene som uttrykk for snikende «sosialisme».
Men forholdet mellom staten og markedet er faktisk symbiotiske. Enkelt sagt, markeder – og ihvertfall såkalte ‘frie markeder’ – kan ikke eksistere uten staten. Som Karl Polanyi hevdet, innebar fremveksten av såkalt laissez-faire under midten av 1800-tallets industrielle kapitalisme en svært aktiv stat for å ‘innlemme’ markeder i samfunnet, samt å håndheve endringer i sosial struktur og menneskelig tenkning som muliggjorde en konkurransedyktig kapitalistisk økonomi. Som han sa det: «Laissez-faire ble planlagt… [og] håndhevet av staten».
Dette har vært tilfelle gjennom kapitalismens ulike faser. Hvis statens rolle under «keynesianismen» var å balansere interessene til kapital og arbeid, har statens rolle i løpet av de siste tiårene blitt den å sikre storkapitalens interesser på bekostning av alle andre. Som sett under pandemien, gjør dette den moderne staten autoritær. Det gjør den også ineffektiv, da det innebærer å skape et miljø som er gunstig for privatisering av offentlige eiendeler og tjenester gjennom institusjonalisert vanstyre. Ulike termer har blitt fremsatt for å beskrive dette systemet – korporatokrati, nyføydalisme, hyperkapitalisme – men én ting er klart: det er ikke sosialisme.
Enda mer latterlig er påstanden om at World Economic Forum er en «marxistisk» organisasjon. Nå har folk kranglet de siste 150 årene om hva marxisme er, men det den ihvertfall ikke er, er en ideologi som tar sikte på å overlate makten til verdens mektigste selskaper. Faktisk kan WEFs initiativ Young Global Leaders, som er ansvarlig for å sette flere medlemmer av den regjerende eliten inn i maktposisjoner i næringslivet og politikken, spores tilbake til USAs forsøk under den kalde krigen å motvirke kommunistisk innflytelse og samtidig sikre at de fremtidige globale ledere var mottagelig for amerikanske interesser.
Så mens libertarianere forstår (bedre enn venstreorienterte) at kapitalismen i dag er sterkt avhengig av «politisk intervensjon», er det de ikke ser ut til å forstå at det «frie markedet» de drømmer om ville kreve en like intervensjonistisk stat. Intervensjonisme er ganske enkelt et uunngåelig faktum i avanserte moderne økonomier.
Poenget er hvem sine interesser staten skal tjene. «Mindre stat» vil ikke gjøre oss friere, og ihvertfall ikke levere et mytisk ‘fritt marked’ – det vil bare gjøre flertallet av oss enda mer maktesløse i møte med finans- og bedriftsmakt, og der er deres konsentrasjon som har ført til lockdown-katastrofene. Det vi trenger er en stat som gjør det stikk motsatte av sin moderne inkarnasjon: en som undertrykker storkapitalen, samtidig som den utvider frihetene og rettighetene til individuelle borgere og arbeidere. Hvis det er én lærdom å hente fra de siste to og et halvt årene, er det at vi må gjenvinne staten, ikke gi opp.
Thomas Fazi er forfatter, journalist og oversetter. Hans siste bok Reclaiming the State er utgitt av Pluto Press.
Toby Green er professor i historie ved King’s College, London. Den oppdaterte utgaven av boken hans, The Covid Consensus, skrevet sammen med Thomas Fazi, vil bli utgitt i november av Hurst.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd: The myth of lockdown socialism
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
