oss 100 kroner!
Av Anis Chowdhury og Jomo Kwame Sundaram – 30. august 2022, IPS News
De fleste franske kolonier sør for Sahara fikk formell uavhengighet på 1960-tallet. Men deres økonomier har utviklet seg lite, etterlater de fleste i fattigdom, og er generelt sett dårligere enn de andre postkoloniale afrikanske økonomiene.
Avkolonisering?
Koloniale monetære ordninger før andre verdenskrig ble konsolidert inn i franc-sonen Colonies Françaises d’Afrique (CFA) opprettet 26. desember 1945. Avkolonisering ble uunngåelig etter Frankrikes nederlag ved Dien Bien Phu i 1954 og tilbaketrekning fra Algerie mindre enn et tiår senere.
Frankrike insisterte på at avkolonisering må innebære «gjensidig avhengighet» – antagelig asymmetrisk, i stedet for mellom likeverdige – ikke ekte «suverenitet». For at kolonier skulle få «uavhengighet», krevde Frankrike medlemskap i Communauté Française d’Afrique (fortsatt CFA) – opprettet i 1958, og erstattet kolonier med Communauté.
CFA-land er nå i to valutaunioner. Benin, Burkina Faso, Elfenbenskysten, Guinea-Bissau, Mali, Niger, Senegal og Togo tilhører UEMOA, det franske akronymet for den vestafrikanske økonomiske og monetære union.
Dens motstykke CEMAC er det økonomiske og monetære fellesskapet i Sentral-Afrika, som omfatter Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Republikken Kongo, Gabon, Ekvatorial-Guinea og Tsjad.
Både UEMOA og CEMAC bruker CFA-franc (FCFA). Den tidligere spanske kolonien, Ekvatorial-Guinea, ble med i 1985, en av to ikke-franske kolonier. I 1997 var den tidligere portugisiske kolonien Guinea-Bissau den siste som ble med.
Slike krav har sikret Frankrikes fortsatte utnyttelse. Elleve av de 14 tidligere franske vest- og sentralafrikanske koloniene forblir de minst utviklede land (LDC), på bunnen av UNDPs Human Development Index (HDI).
Franske afrikanske kolonier
Guinea var den første som forlot CFA i 1960. Før andre guineere sa president Sékou Touré til president Charles de Gaulle: «Vi foretrekker fattigdom i frihet fremfor rikdom i slaveri».
Guinea sto snart overfor fransk destabiliseringforsøk. Forfalskede sedler ble trykket og sirkulert for bruk i Guinea – med forutsigbare konsekvenser. Denne massive svindelen dro den guineanske økonomien ned.
Frankrike trakk tilbake mer enn 4000 embetsmenn, dommere, lærere, leger og teknikere, og ba dem sabotere alt som ble etterlatt: «un divorce sans pension alimentaire» – en skilsmisse uten underholdsbidrag.
Den tidligere franske etteretningstjenesten (SDECE) -sjef Maurice Robert erkjente senere, «Frankrike startet en serie væpnede operasjoner med lokale leiesoldater med sikte på å utvikle et klima av usikkerhet og om mulig styrte Sékou Touré».
I 1962 advarte den franske statsministeren Georges Pompidou afrikanske kolonier som vurderte å forlate franc-sonen: «La oss la opplevelsen av Sékou Touré få sette seg. Mange afrikanere begynner å føle at guineansk politikk er suicidal og i strid med interessene til hele Afrika.»
Togos uavhengighetsleder, president Sylvanus Olympio, ble myrdet foran den amerikanske ambassaden 13. januar 1963. Dette skjedde en måned etter at han etablerte en sentralbank som utstedte den togolesiske francen som lovlig betalingsmiddel. Selvfølgelig forble Togo i CFA.
Mali forlot CFA i 1962, og erstattet FCFA med den maliske francen. Men et kupp i 1968 fjernet den første presidenten, den radikale uavhengighetslederen Modibo Keita. Ikke overraskende ble Mali senere med i CFA igjen i 1984.
Ressursrik
De åtte UEMOA-økonomiene er alle oljeimportører, og eksporterer landbruksvarer som bomull og kakao, foruten gull. Derimot er de seks CEMAC-økonomiene, bortsett fra Den sentralafrikanske republikk, sterkt avhengige av oljeeksport.
CFA-apologeter hevder at det å knytte FCFA til den franske francen, og senere euroen, har holdt inflasjonen lav. Men lavere inflasjon har også betydd «langsommere vekst per innbygger og redusert fattigdomsreduksjon» enn i andre afrikanske land.
CFA har «byttet redusert inflasjon for finanspolitisk tilbakeholdenhet og begrensede makroøkonomiske alternativer». Ikke overraskende har CFA-medlemmers vekstrater i gjennomsnitt vært lavere enn i ikke-CFA-land.
Med et av Afrikas høyeste inntekter, er petroleumsprodusenten Ekvatorial-Guinea det eneste CFA-landet som har «uteksaminert» fra MUL-status i 2017, etter kun å ha oppfylt inntektskriteriet.
Oljeboomen sørget for en gjennomsnittlig vekst på 23,4 % årlig i 2000–08. Men veksten har falt kraftig siden, med hele -5 % årlig i løpet av 2013—21! Dens 2019 HDI på 0,592 er ranket 145 av 189 land, under gjennomsnittet på 0,631 for mellomrankede land.
Fattige
Med over 70 % av befolkningen fattige, og over 40 % i «ekstrem fattigdom», er ulikheten ekstremt høy i Ekvatorial-Guinea. Den øverste 1 % fikk over 17 % av nasjonalinntekten før skatt i 2021, mens den nederste halvdelen fikk 11,5 %!
Fire av ti 6–12 år gamle barn i Ekvatorial-Guinea gikk ikke på skole i 2012, mange flere enn i mye fattigere afrikanske land. Halvparten av barna som begynte på barneskolen fullførte ikke, mens mindre enn en fjerdedel gikk videre til ungdomsskolen.
CFA-medlem Gabon, den femte største afrikanske oljeprodusenten, er et øvre middelinntektsland. Med petroleum som utgjør 80 % av eksporten, 45 % av BNP og 60 % av skatteinntektene, er Gabon svært sårbart for oljeprisvolatilitet.
En av tre gabonesere levde i fattigdom, mens en av ti var i ekstrem fattigdom i 2017. Mer enn halvparten av innbyggerne på landsbygda var fattige, med fattigdom tre ganger mer der enn i urbane områder.
Elfenbenskysten, et ikke-LDC CFA-medlem, hadde høy vekst, og nådde en topp på 10,8 % i 2013. Med lavere kakaopriser og Covid-19 falt veksten til 2 % i 2020. Omtrent 46 % av ivorianerne levde på mindre enn 750 FCFA (omtrent $1,30) daglig, med HDI rangert som 162 av 189 i 2019.
CFAs nykoloniale rolle
Det er klart at CFA «fremmer inaktivitet og underutvikling blant medlemslandene». Verre, det begrenser også kreditt tilgjengelig for finanspolitiske initiativer, inkludert industrialiseringstiltak.
Kreditt‐over‐BNP‐gapet i CFA-land har vært lave på 10–25 % – mot over 60 % i andre afrikanske land sør for Sahara! Dette peker også på dårlige finans- og bankfasiliteter, som ikke effektivt finansierer investeringer.
Ved å gi avkall på valutakurs og pengepolitikk har CFA-medlemmer mindre politisk fleksibilitet og rom for utviklingsinitiativer. De takler heller ikke varepris og andre utfordringer godt.
CFAs institusjonelle krav – spesielt ved å holde 70 % av deres valuta i den franske statskassen – begrenser medlemmenes mulighet til å bruke valutainntektene sine til utvikling.
Nyere finanspolitiske regler som begrenser offentlige underskudd og gjeld – for UEMOA fra 2000 og CEMAC i 2002 – har også begrenset politisk handlingsrom, spesielt for offentlige investeringer.
CFA har heller ikke fremmet handel blant medlemmene. Etter seks tiår var handelen mellom CEMAC- og UEMOA-medlemmer i gjennomsnitt henholdsvis 4,7 % og 12 % av deres totale handel. Enda verre, faste valutakurser har forverret volatiliteten i betalingsbalansen.
Ukontrollerte overføringer til Frankrike har muliggjort kapitalflukt. FCFAs ubegrensede eurokonvertibilitet er ment å redusere utenlandsk investeringsrisiko i CFA. Utenlandske investeringer er imidlertid lavere enn i andre utviklingsland.
Total netto kapitalutstrømning fra CFA-land i løpet av 1970—2010 var 83,5 milliarder dollar—117 % av samlet BNP! Kapitalflukt fra CFA-økonomier var mye mer enn fra andre afrikanske land i løpet av 1970–2015.
Denne artikkelen ble først publisert av IPS News.
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
