Ukrainske styrker bomber hotell i Donetsk

0
Hotellet som ble bombet. Foto: Eva Bartlett

I dag bombet ukrainerne et Donetsk-hotell fullt av journalister. Her forteller en av dem hvordan det føltes å være der.

Nok et angrep fra Kiev har truffet sentrale Donetsk. De traff en begravelse og et hotell hvor mange journalister bor og arbeider.

Av Eva Bartlett. In Gaza Blog.

Eva Bartlett.

Eva Bartlett er en kanadisk uavhengig journalist. Hun har i årevis dekket konfliktsoner i Midt-Østen, spesielt i Syria og Palestina (hvor hun bodde i nesten fire år).


Klokken 10.13 i dag (torsdag) begynte Ukraina å bombe sentrale Donetsk. Det kom fem kraftige eksplosjoner i løpet av ti minutter.

Den siste eksplosjonen blåste ut vinduene i første etasje på hotellet hvor jeg bor, blant annet i  dagligstuen – der journalistene ofte samles før og etter at de har vært ute for å rapportere.

Også vinduene i lobbyen ble knust. Bare minuttet før hadde jeg ått gjennom der.

En kamera-assistent som var i lobbyen da den femte eksplosjonen kom fikk hjernerystelse av kraften fra eksplosjonen.

En kvinne som gikk forbi utenfor hotellet ble drept, også minst fire andre, blant dem et barn.

Donetsk Telegram sine fjernsynskanaler er fylte med videoer som lokale har tatt opp, De viser døde og skadde og en dypt sørgende befolkning.

I en av disse, som er forferdelig å se på, vises en mann og det grusomme synet av likene til hans drepte kone og barnebarn på gaten, bare to kvartaler fra hotellet.

Antallet sårede er fortsatt ikke kjent, mens jeg skriver. De første meldingene går ut på at det er minst ti, blant dem tre ambulanse-arbeidere og en lege.

Når du ser disse nyhetene på fjernsyn så har du den luksus å få opp advarsler om forferdelige bilder, og du kan velge om du vil se på bildene og videoene fra blodbadet som fant sted i dag.

Og også bilder fra den åtte år gamle krigen Ukraina fører mot Donbas.

Folk som bor her får ingen advarsel, heller ikke noe valg om de vil se de  lemlestede restene av sine kjære eller fremmede..

Så ubehagelig det  enn er å se slike bilder, er det ikke nødvendig å vise dem dersom verden kjenner til sannheten om hva som foregår i Donbas. Bildene er med på å gi de lokale en stemme, de som er drept og terrorisert av ukrainske styrker, samtidig som de samlede vestlige mediene ser en annen vei, eller dekker til disse forbrytelsene. 

Da bombingen startet var jeg på rommet mitt og redigerte stoff fra dagen før — fra etterspillet av bombingen i et Donetsk-distrikt.

De fleste festlige medier forteller ikke hvor vanlig det er med bombing her. Jeg tenkte ikke så mye på at eksplosjoner er så vanlige her annet enn disse var høyere  enn vanlig, og at bilalarmer gikk av.

Men minutter senere kom det nok en eksplosjon, mye kraftigere og mye nærmere.

Fra vinduet kunne jeg se røyken som steg opp i nord, kanskje 200 meter unna.

Denne må ha vært nær Operahuset, hvor det var en begravelses-seremoni for oberst Olga Kachura fra Donetsk Peoples Republik (DPR). Hun var blitt drept dagen før.

Ett minutt senere fikk nok en kraftig eksplosjon meg til å rømme fra rommet som vendte ut mot det innkommende artilleriet. Heldigvis viste det seg etterpå at den eneste skaden var et knust vindu.

Nedenunder samlet  journalister som hadde vært ute på jobb seg, og flere som var klare til å gå ut for å rapportere, i trappeoppgangen, klare til å løpe ned i kjelleren dersom bombingen ble verre.

En fortalte meg at han skulle å gå ut for å  filme, men kom ikke lenger enn 10 meter da den siste bomben eksploderte. 

«Jeg tror de prøver å treffe begravelsen. Og oss journalister også», sa han. Han fortalte at det var en kvinne på utsiden som hadde fått revet av et ben, og som antakelig var død nå.

Man kunne jo anta at Kievs styrker bare vill treffe begravelses-seremonien for oberst Kachura, som eh «hilsen» til DPRs militære og de sivile som støtter dem. 

Dette var jo uhyggelig nok. Men det kunne jo også hende at et hotell fullt av journalister heller ikke var et «tilfeldig treff».

Helt rutinemessig forfølger Ukraina mediafolk, de sensurerer oss, setter oss i fengsel, torturerer oss og setter oss på dødslister. 

Kievs styrker vet at en hel del journalister bor på dette hotellet fordi det ligger så sentralt til, og har sterkt og godt wifi.

Mange lager ofte reportasjer fra utsiden av hotellet. Og de som bor her eller i andre sentrale nabolag i Donetsk, har høylydt rapportert om Ukrainas teppebombing av Donetsk.

PFM-1 mine - Wikipedia
Slike miner «butterlly» skytes nå ut over russisk kontrollerte områder fra ukrainsk side

 I det siste har de også begynt å bruke lumske «butterfly» antipersonellminer, noe som er forbudt internasjonalt – og den nyeste av Kievs krigsforbrytelser. 

Dette er eksplosiver som kan rive av føtter og legger, og Ukraina har gjentatte ganger avfyrt raketter som inneholder slike. De slipper dem ned i sivile områder i Donetsk og andre byer i Donbas.

Etter at det hadde stilnet etter eksplosjonene i Donetsk i dag, dukket nødhjelpen opp på stedet, og det ble rolig en stund.

Journalistene gikk ut for å dokumentere skadene, og de døde.

Kvinnen jeg fortalte om lå en en pøl av blod, og var blitt dekket av noe som så ut til å være en gardin fra et av de utblåste vinduene.

Men roen varte ikke lenge. Ukrainerne fortsatte å bombe, og journalistene løp inn på hotellet igjen. Det kom fire nye angrep.

«Dette er helt vanlig. De skyter mot ett sted, og så skyter de igjen. Så nå er vi midt i en slik prossess», sa en serbisk type ved siden av meg.

Sjefen for hovedkvarteret til den lokale nødhjelpen fortalte at Kiev ofte skyter tre ganger mot samme mål, ikke bare to ganger.

Det sies at Ukraina brukte NATO-standard 155 mm kaliber i dagens angrep. 

Om det er sant, så er det slik at ukrainerne bruker våpen de får fra Vesten til å slakte og lemleste sivile i folkerepublikkene Donetsk og Luhansk.

Det virker som om Kiev ønsker å skremme når de bomber et hotell fullt av journalister, skremme dem fra å rapportere om Ukrainas krigsforbrytelser.

Men det nytter ikke.

De fleste journalistene her rapporterer hva som skjer på bakken . Det gjør de de, i motsetning til krokodilletårene Vesten feller rundt konflikten. 

Vi bryr oss faktisk om menneskene som bor her.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst for Derimot.no.

Originalen finnes på bloggen til Eva Bartlett: Ukraine bombed a Donetsk hotel full of journalists – here’s what it felt like to be inside at the time

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.