oss 100 kroner!
Minneord over Espen Skjønberg
Av Jan Hårstad.
Om avdøde skuespiller Espen Skjønberg kan en trygt si at han var blant de ledende skuespillere i Norge, men hadde også hevdet seg internasjonalt om språk lå til rette for en slik karriere.
Det usedvanlige ved Skjønbergs lange scene og filmliv var en intens besettelse av å prestere og da også gjerne der det var normalt å ta ferie og padle seg en tur. Da hadde han funnet seg nye oppgaver.
Nå var det slik at undertegnede spilte en god del med Skjønberg så jeg framhever dette: inni Skjønberg kokte det en utemmelig lava av psykisk kraft og styrke. Det er klart at på scenen blir det til en naturlig sceneautoritet som få eller ingen matchet.
Det hender gjerne etter en generalprøve/premiere at skuespillere leverer noe på det jevne, men ikke Skjønberg. Hver kveld og hver prøve like intens. Som ung gjorde jeg Kent som var King Lears gode følgesvenn og oppdaget at jeg etter prøver var sliten bare ved å ferdes i hans nærvær. Trykket var stort.
Nå slo han seg sammen med Mona Hofland i 1959-2010 og de to til sammen utgjorde en slags teaterfabrikk. Her var det milevis med nye manus som skulle pugges kontinuerlig og uten gjensidig hjelp hadde aldri dette lykkes – for de begge.
Riktignok står det omfattende om Skjønberg på wikipedia, men typisk nok for «kulturlivet» i Norge. Ingen har skrevet en bok verken om Skjønberg eller den suverene Mona Hofland.
I våre naboland er det nok av kulturjournalister som spesialiserer seg på teater og scenekunst. Etter at Aftenpostens Ruth Krefting Enger (1900-1987) gikk bort ser det ut som om Norge ikke har slike typer journalister.
Kulturminister Trettebergstuen ville flytte Nationaltheatret til Tullinløkka. Som om det var noen bygning der som rommet 750 mennesker. Det moderne Norge.
En skuespillkunstens gigant har gått bort.
