oss 100 kroner!
Ved å sanksjonere olje og gass fra Russland har Tyskland ødelagt sin forretningsmodell. Nå står de overfor en mulig økonomisk katastrofe.
Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.
Tyskland har nettopp kommet med sitt første månedlige handelsunderskudd på tre tiår.
Lederen for Deutscher Gewerkschaftsbund (DGB), den største fagorganisasjonen i Tyskland, har advart om at nøkkelindustrier i landet kan kollapse permanent . Det er et resultat av de høye energiprisene og mangel på energi.
Den gylne epoken i Europa-Unionens økonomisk lokomotiv har allerede tatt slutt.
I tre tiår har tysk industri vært konkurransedyktig på grunn av import av billig russisk energi. Men Russland var også det viktigste eksport-markedet for tysk teknologi og ferdig-produserte varer.
I flere tiår har det vært et nøkkel-tema i europeisk politikk at Tysklands produktive krefter og de enorme ressursene som finnes i Russland sammen skulle være makt-pillarene på det europeiske kontinentet.
Forholdet mellom Tyskland og Russland har likevel alltid vært et dilemma: Et partnerskap mellom to kjemper kan føre til utfordringer fra rivaliserende makter, som Storbritannia og USA.
Samtidig har tidligere konflikter mellom Tyskland og Russland ført til at Sentral og Øst-Europa nå har blitt det den britiske geografen James Fairgrieve refererer til som «Crush Zone».
Den pågående proxy-krigen mellom NATO og Russland i Ukraina demonstrerer at dette dilemmaet fra det 19. og 20. århundret fortsatt er relevant.
Selv om det 21. århundret ser helt forskjellig ut, så er ikke verden lenger sentrert om Europa.
Vesten har paralysert G20 ved å overtale medlemmene til å konfrontere Russland og Kina. Men det er likevel fortsatt behov for organisasjonen.
Moskvas mål for det russisk-tyske samarbeidet var å bygge opp et inkluderende Stor-Europa. Nå har dette initiativet blitt erstattet av et russisk-kinesisk partnerskap for å bygge opp et Stor- Eurasia.
Eksporten av russisk energi og andre natur-ressurser går nå mot øst, samtidig som Russland øker importen av nødvendig teknologi og andre industriprodukter derfra.
En studie i selvskading
Den økonomiske krisen i Tyskland er et fascinerende studie i selvskading.
Etter at Moskva støttet tysk gjenforening av øst og vest tidlig på 1990-tallet har det vært mangel på gjengjeldelse, først fra Bonn, og så fra Berlin.
Tyskland gikk fra avtaler med Moskva om oppbygging av det pan-europeiske, basert på «suveren likhet» og «udelelig sikkerhet».
I stedet støttet Tyskland NATOs ekspansjonisme for å skape et pan-europeisk system, men uten kontinentets største nasjon.
Resultatet ble en tiårig lang historisk rivalisering om innflytelse i Sentral og Øst-Europa mellom Tyskland/NATO og Russland om hvor de nye delelinjene i Europa skulle gå.
Etter at Berlin støttet den ukrainske oransje-revolusjonen i 2004, og så Maidan i Kiev i 2014, for så å kun innsette pro-vestlige/anti-russiske regjeringer, ble Ukraina en mye mindre aktuell transitt-korridor for russisk energi.
Og nå har Tyskland underminert sin egen energi-sikkerhet ved å motarbeide flere russiske initiativer til transitt-ruter.
Berlin har gjentatte ganger truet med å kutte avhengigheten av russisk energi . På den måten har de fått Russland til å lete etter eksportmarkeder i Østen.
Minsk-2-avtalen som ble underskrevet i februar 2015 var et kompromiss som skulle løse konflikten som fulgte etter det vestlig-støttede kuppet i Ukraina året før.
Berlin forhandlet fram fredsavtalen. Men etter amerikansk påtrykk saboterte de en eventuell «reforhandling» av avtalen i de neste syv årene.
NATOS generalsekretær Jens Stoltenberg innrømmet nylig dette offentlig. Militærblokken brukte denne tiden til å forberede en konflikt med Russland.
Så svarte Moskva med å anerkjenne utbryterrepublikkene i Donbas og å angripe Ukraina i februar 2022.
Tyskland kansellerte avtalen om Nord Stream 2-rørledningen. De tok kontroll over Gazproms datterselskaper i sitt område, og kunngjorde sanksjoner mot russisk energi.
I årevis har det vært spekulert på om Russland ville bruke det fryktede «energi-våpenet», altså kutte forsyningen til Tyskland.
Økende kontroll i den multipolare tidsalderen
Økende kontroll medfører muligheten til å heve spenningen med høyere kostnader for motstanderne, for så å redusere dem når man har nådd sine mål.
I verdensmålestokk, da det bare var ett maktsentrum, nøt det kollektive Vesten muligheten til å dominere, slik at de kunne øke presset til motstanderne var nødt til å kapitulere.
NATOs ekspansjoner, strategiske missilforsvar og økonomisk gjensidig avhengighet økte deres makt overfor Russland.
Men, i en multipolar verden er det ikke lenger mulig å basere europeisk sikkerhet på prinsippet om å skape en fiendtlig militær blokk overfor Russland, og så forvente at Moskva simpelthen vil tilpasse seg slike nye realiteter.
I en framvoksende verdensorden fører sanksjonene mot Russland bare til at Moskva i stedet henvender seg til stater som Kina og India.
Mens Tyskland søker vidt omkring for å finne kostbar energi som skal erstatte russisk drivstoff, selger nå Moskva sine varer, med rabatt, til Kina og India. De handler med Det Større Eurasia i istedenfor Det Større Europa.
På den måten vil tysk industri miste sin konkurranseevne overfor sine asiatiske motparter.
Mens Russland kan variere i sin energi-eksport har Vestens mulighet til å variere sin energi-import blitt underminert av politikken på verdensbasis.
Vestlige sanksjoner mot Venezuela og Iran har redusert disse landenes muligheter og vilje til å støtte Vesten nå når det kan behøves.
Samtidig har invasjonen av Libya og den påfølgende destabiliseringen av land som Nigeria redusert Vestens mulighet til at afrikanske land kan fylle dette gapet.
I mellomtiden har USA begynt å konfiskere syrisk olje, til tross for at den syriske energi-eksporten ville vært mye større dersom USA ville avslutte sin ulovlige okkupasjon av syrisk områder.
Om å doble sine feilgrep
Det kollektive Vesten står overfor en økonomisk ulykke. De er drevet av en uholdbar gjeld, en galopperende inflasjon, reduserte konkurranse-muligheter, og nå også en energikrise på toppen.
Alle disse økningene skader Tyskland mer enn Russland.
Rent logisk burde man foreslå at Tyskland burde gå inn for reduksjoner ved å se på tidligere avgjørelser om å forlate avtaler om pan-europeisk sikkerhet, avtaler som de inngikk på et tidligere stadium av den unipolare tidsalderen.
I stedet har lederne i Berlin latt fornuften fly ut av vinduet, fylt av ideologisk inderlighet og fordobling av mislykket politikk.
