Tyrkia og NATO er forent ved hoftene, men tenker helt forskjellig

0

Av M. K. Bhadrakumar.

Tyrkia har hatt en urolig historie som NATO-medlemsland. Presset og draget for strategisk autonomi er i konstant konflikt med en sikkerhetsgaranti alliansen tilbød og også en måte å forsterke dens vestlige identiteten. Vesten ønsket seg Tyrkia på grunn av den kalde krigen. 

Gåten gjelder fortsatt: Var Tyrkias skifte fra nøytralitet til justering en reell nødvendighet i 1951? Kastet Stalin virkelig et ondt øye på tyrkiske landområder? Ville noen annen kemalistisk leder enn Ismet Inounu, en unyansert euro-atlanticist hvis oppfatning av modernisering innebar samarbeid med Vesten, ha gitt etter for de anglo-amerikanske tilnærmelsene? 

Forholdet mellom Tyrkia og Sovjetunionen forble relativt rolig i perioden med Tyrkias opptak i NATO. I november 1951 sendte Moskva et notat til den tyrkiske regjeringa som protesterte mot sistnevntes beslutning om å delta i NATO, som sa at «det er ganske åpenbart at innvielsen til Tyrkia, et land som ikke har noen forbindelse med Atlanterhavet, for å slutte seg til den atlantiske blokka ikke kan bety annet enn en ambisjon fra imperialistiske staters side om å bruke tyrkisk territorium for etablering av militærbaser for aggressive formål ved Sovjetunionens grenser.» 

De ideologiske ambisjonene om å bli en integrert   del – i det minste innenfor rammen av en militær allianse – av den vestlige verden, spilte en avgjørende rolle for Tyrkias beslutning i 1951, mens det i realiteten ikke var noen overhengende eller eksplisitt sovjetisk trussel mot Tyrkia. På den annen side ga Tyrkias geografiske betydning for både Vesten og Sovjetunionen landet en spesiell verdi i en øst-vest sammenheng, som Ankara, det må sies til landets ære, klarte å utnytte til sin fordel gjennom påfølgende tiår. 

Merkelig nok har denne komplekse sammenkoblinga på noen måter en uhyggelig likhet med Sveriges og Finlands nåværende tilslutning til NATO. Russlands president Vladimir Putin skal ha hentydet på skrå da han sa til media 29. juni 2022 på sidelinja av Det kaspiske toppmøtet i Ashgabat: 

«NATO er en relikvie fra den kalde krigen og blir bare brukt som et instrument for amerikansk utenrikspolitikk designet for å holde klientstatene i tøyler. Dette er dens eneste oppdrag. Vi har gitt dem den muligheten, det forstår jeg. De bruker disse argumentene energisk og ganske effektivt for å samle sine såkalte allierte. 

– På den annen side, når det gjelder Sverige og Finland, har vi ikke slike problemer med Sverige og Finland som vi dessverre har med Ukraina. Vi har ikke territorielle problemer eller tvister med dem. Det er ingenting som kan inspirere vår bekymring angående Finland og Sveriges tilslutning til NATO. Hvis de vil det, kan de gjøre det,… la dem gjøre det. Dere vet, det er frekke vitser om å gå inn i  ubehagelige ting. Det er deres sak. La dem gå inn i det de ønsker.» 

Mens han kom tilbake fra NATOs toppmøte i Madrid, understreket den tyrkiske presidenten Recep Erdogan at ved å oppheve Ankaras forbehold om Sveriges og Finlands medlemskap, fremmet han tyrkiske interesser, og han la til forbeholdet at deres tiltredelse er langt fra en ferdig avtale ennå, og den framtidige utviklinga vil avhenge av deres oppfyllelse av de forpliktelsene som ligger i den rammeavtalen (MOU) de signerte i Madrid med Tyrkia. 

Faktisk har både Sverige og Finland bøyd seg bakover for å gi Tyrkia omfattende antiterrorforsikringer som krever endringer i nasjonal lovgivning mot at Ankara trekker sitt veto mot tiltredelsesforhandlingene. Erdogan insisterer på at det som betyr noe er ikke deres løfter, men at de leverer på disse løftene. 

Det er et tøft salg innenlands for både Sverige og Finland, siden et av løftene er utlevering av 76 kurdere, som er ansett som terrorister av Tyrkia. Dette er lettere sagt enn gjort, ettersom domstolene i Stockholm og Helsingfors kan ha sin egen definisjon av en «terrorist». 

Den tyrkiske nasjonalforsamlingas ratifisering er et must for at de nordiske landenes opptak skal bli formalisert på NATO-nivå. Det er noen spekulasjoner om at USAs president Joe Biden oppmuntret Erdogan til å inngå kompromisser, men, ikke misforstå dette, sistnevntes advarsel om samsvar fra Sverige og Finland – som også de hørbare rumlingene på venstresida i Sverige – er en påminnelse om at problemet fortsatt er vidåpent. 

Tross alt hadde Nord-Makedonia vært et NATO-partnerland siden 1995, men kunne bli NATO-medlem først i mars 2020. Og Hellas’ reservasjon var at den nylig uavhengige tidligere jugoslaviske republikken ønsket å bli kjent som Makedonia, mens Athen så på navnet som en trussel mot landets egen region Makedonia – og til slutt vant Hellas. Til sammenligning er Tyrkias bekymringer håndgripelige og direkte innvirkning på landets nasjonale sikkerhet. 

Tyrkia var aldri en «naturlig alliert» av NATO. Hvor langt Tyrkia abonnerer på NATOs siste strategiske konsept om at Russland er en «mest betydelig og direkte trussel» kan diskuteres. Uten tvil ville Tyrkia føle seg mer hjemme med alliansens doktrine fra 2010 som kalte Russland en «strategisk partner». Dette trenger litt forklaring.

Professor Tariq Oguzlu, en ledende eksponent for den endrede dynamikken i tyrkisk utenrikspolitikk de siste årene fra et strukturelt realistisk synspunkt, skrev en analyse forrige uke med tittelen Madrid-avtalen og balansepolitikken i tyrkisk utenrikspolitikk , som ble interessant omtalt av Anadolu, Tyrkias statlige nyhetsbyrå. Oguzlu forklarte begrunnelsen bak Tyrkias beslutning om ikke å nedlegge veto mot de to nordiske landenes tiltredelse: 

«Tyrkia begynte å endre sitt perspektiv på NATO for lenge siden på grunn av sin strategiske autonomi og multilaterale utenrikspolitiske forståelse… Med tanke på den realistiske omslaget i tyrkisk utenrikspolitikk de siste tre årene, er det ganske meningsfullt at Tyrkia ikke la ned veto mot NATO-utvidelsen. . 

«På den ene siden begrenser den andre kalde krigen mellom Vesten og Russland handlingsrommet i tyrkisk utenrikspolitikk, mens det på den andre siden øker Tyrkias strategiske betydning. Den viktigste utfordringen for tyrkisk utenrikspolitikk i de kommende årene vil være den vellykkede fortsettelsen av Tyrkias strategiske autonomiorienterte flerfasetterte utenrikspolitiske praksis i et miljø med djupere internasjonal polarisering. 

«Balansepolitikken som føres mellom Vesten og Russland er en av de viktigste strategiske arvestykkene som er overlatt til republikken Tyrkia fra det osmanske riket. Det er en strategisk nødvendighet for Tyrkia, som som er en mellomstor makt, å følge en balansepolitikk til fordel for sine nasjonale interesser. Politikken som ble vedtatt av Tyrkia siden starten av Russlands krig mot Ukraina til nå, og holdningen som ble vist på det siste NATO-toppmøtet i Madrid, viser at Tyrkia har akseptert sin historiske arv og utnyttet den med suksess.» 

For å sette saker i historisk sammenheng henvendte Mustafa Kemal seg i 1920 formelt til Vladimir Lenin med et forslag om gjensidig anerkjennelse og en anmodning om militær bistand. Bolsjevikene reagerte ikke bare positivt, men ved å kaste inn sitt lodd for den voksende bevegelsen av tyrkiske nasjonalister, bidro de til å styrke den nye tyrkiske statens sørlige grenser. I perioden fra 1920 til 1922 var Sovjet-Russlands militære hjelp til Ataturk nesten 80 millioner lire — to ganger Tyrkias forsvarsbudsjett! 

I 1921 i Moskva inngikk de to sidene «Vennskaps- og brorskapstraktaten», som løste de territorielle konfliktene mellom kemalistene og bolsjevikene. Den nordøstlige grensa til Tyrkia som ble etablert forblir uendret frem til i dag.

Både Moskva og Ankara forsto imidlertid at samarbeidet mellom tyrkiske nasjonalister og russiske kommunister ville bli kortvarig. Like etterpå deserterte Tyrkia fra Moskvas leir, forbød kommunistpartiet, og under nazistenes invasjon så landet etter en mulighet til å invadere det sovjetiske Kaukasus hvis den røde hæren kollapset. Likevel glemte Ataturk aldri hjelpen som Sovjet-Russland ga i hans nødsstund. 

Et historisk perspektiv er nødvendig for å forstå USAs manipulasjon av Tyrkia – og av Sverige og Finland i dagens kontekst. Biden følger president Harry Trumans fotspor. Washington har brukt den samme kaldkrigstaktikken for å trekke Sverige og Finland inn i NATO-folden som den brukte for 70 år siden overfor Tyrkia. 


Originalens tittel: Turkey, NATO joined at hips but think differently

Forrige artikkelHva skjedde på ministermøte i WTO i juni, og hva har det å si for matsikkerheten?
Neste artikkelTysk økonomi i fritt fall – sanksjonene ødelegger verdens nest største industrinasjon
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.