oss 100 kroner!
Av Scott Ritter.
Selv om britene kan være i stand til å skrape nok stoff fra bunnen av tønna, så å si, for å oppnå denne anslåtte forsterkningen, ville det bokstavelig talt ikke være noe igjen for å støtte Boris Johnsons dristige tilbud om betydelig militær bistand til Sverige og Finland, noe som fikk den britiske statsministeren til å se ut som kapteinen på Titanic etter at den traff isfjellet, der han utstedte direktiver og oppførte seg som om ordene hans hadde noen innvirkning, alt mens skipet hans synker.
NATOs plan om å øke sin framskutte styrke enormt er ønsketenkning, og Storbritannias kamp for militær relevans er et perfekt eksempel
Generalsekretæren for Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO), Jens Stoltenberg, kunngjorde nylig den USA-ledede militærblokkens mål om å utvide sin såkalte ‘Response Force’ fra dens nåværende styrke på 40.000 til en styrke på mer enn 300.000 soldater. «Vi vil styrke våre kampgrupper i den østlige delen av Alliansen opp til brigadenivå,» erklærte Stoltenberg. «Vi vil transformere NATOs responsstyrke og øke antallet av våre høyberedskapsstyrker til godt over 300 000.»
Kunngjøringen, som ble gjort på slutten av NATOs årlige toppmøte, holdt i Madrid, Spania, overrasket tilsynelatende flere forsvarstjenestemenn fra NATO-medlemsland, og en slik tjenestemann kalte Stoltenbergs tall «tallmagi». Stoltenberg så ut til å jobbe ut fra et konsept som hadde blitt utviklet i NATO-hovedkvarteret basert på forutsetninger gjort av hans ansatte, i motsetning til alt som lignet koordinert politikk blant forsvarsorganisasjonene til de 30 nasjonene som utgjør NATO-blokka.
Forvirring er navnet på spillet i NATO i disse dager, med en allians som fortsatt sliter etter fjorårets afghanske kollaps og ikke klarer å skjule impotensen som vises i møte med Russlands pågående militæroperasjon i Ukraina. Blokka er bare en skygge av sitt tidligere jeg, en patetisk samling av underfinansierte militære organisasjoner mer egnet for paradeplassen enn slagmarken. Ingen militær organisasjon representerer denne kolossale kollapsen i troverdighet og kapasitet mer enn den britiske hæren.
Selv før den nåværende Ukraina-krisa startet, tjente det britiske militæret mer som et hånsobjekt enn en mal for profesjonalitet. Ta for eksempel besøket til Storbritannias forsvarsminister Ben Wallace i Zagreb i Kroatia tidlig i februar 2022. Kroatias president Zoran Milanovic anklaget britene for å forsøke å oppfordre Ukraina til en krig med Russland, i motsetning til å prøve å møte Russlands bekymringer over det eksisterende europeiske sikkerhetsrammeverket. Wallace fløy til Zagreb for konsultasjoner, bare for å bli irettesatt av Milanovic, som nektet å møte ham, og bemerket at han bare møtte forsvarsministrene til supermaktene, og la til at «Storbritannia har forlatt EU, og dette gir det mindre betydning. ”
Men London fortsetter å sette et modig ansikt på en trist virkelighet. Ta for eksempel tilbudet om skriftlige sikkerhetsforsikringer til Sverige og Finland fra Storbritannias statsminister Boris Johnson. Disse løftene ble utformet for å styrke de to nordiske nasjonenes besluttsomhet mens de vurderte søknadene deres om å bli med i NATO.
Flere NATO-medlemmer ratifiserer Finland og Sverige – media
Men det var ingen substans i det britiske tilbudet, om ikke av annen grunn enn britene ikke hadde noe i retning av et levedyktig militær kapasitet å tilby verken svenskene eller finnene. Selv da Johnson tilbød den velkjente hjelpen til sine nyvunne nordiske allierte, kjempet det britiske forsvarsdepartementet med planlagte styrkereduksjoner som ville få den britiske hæren til å kutte fra sin nåværende «etablerte styrke» på 82 000 til 72 500 innen 2025 (den faktiske styrken) av den britiske hæren som er rundt 76 500, noe som gjenspeiler pågående vanskeligheter med å rekruttere og beholde.)
Selv disse tallene er misvisende – den britiske hæren er bare i stand til å generere én fullstendig kampklar manøverbrigade (3500 til 4000 mann med alt nødvendig utstyr og støtte). Gitt realiteten at Storbritannia allerede har forpliktet seg til en forsterket «slaggruppe» på størrelse med en bataljon som skal deployeres til Estland som en del av NATOs såkalte forbedrede Forward Presence (eFP)-stilling (som slutter seg til tre andre «kampgrupper av samme størrelse» ” utfelt av USA i Polen, Tyskland i Litauen og Canada i Latvia), er det tvilsomt om britene i det hele tatt kunne utføre denne begrensede oppgaven.
Forrige måneds utplassering til Estland av en kampgruppe bestående av 2 Rifles infanteriregiment understreker patosen som definerer ekte britisk militær kapasitet. 2 Rifles Battlegroup inkluderer de tre infanterikompaniene og ett brannstøttekompani som er integrert i enheten, sammen med støttende artilleri-, ingeniør-, logistikk- og medisinske elementer. Frankrike og Danmark gir en kompanienhet hver til den britisk-ledede kampgruppen på vekslende basis. Til sammen omfatter den britiske kampgruppen rundt 1600 soldater, og er fullt integrert i den estiske 2. infanteribrigaden.
USAs angrepshund
Gitt det vi nå vet om realiteten til moderne krigføring, takket være den pågående russiske operasjonen i Ukraina, ville den britiske kampgruppen ha en forventet levetid på en faktisk europeisk slagmark på mindre enn ei uke. Det samme ville dets allierte i den estiske 2. infanteribrigaden. Først og fremst mangler enhetene enhver bærekraft, både når det gjelder tap av personell og utstyr som kan forventes dersom de blir utsatt for kamp, eller den grunnleggende logistiske støtten som er nødvendig for å skyte, flytte eller kommunisere på den moderne slagmarka. Artilleri er krigens konge, og britene og esterne mangler når det gjelder å generere nær nok kanonrør til å motstå den overveldende ildstøtten som forventes å bli generert av enhver fiendtlig russisk styrke.
Stoltenbergs hypotetiske 300.000-sterke responsstyrke ser for seg at de eksisterende kampgruppene skal utvides til formasjoner på størrelse med brigade, og ironisk nok gi britene i oppgave å generere mer kampkraft i ei tid da de aktivt søker å redusere sine samlede mannskapsnivåer. Selv om britene kan være i stand til å skrape nok stoff fra bunnen av tønna, så å si, for å oppnå denne anslåtte forsterkninga, ville det bokstavelig talt ikke være noe igjen for å støtte Boris Johnsons dristige tilbud om betydelig militær bistand til Sverige og Finland, og få den britiske statsministeren til å se ut som kapteinen på Titanic etter at den traff isfjellet, mens han utstedte direktiver og oppførte seg som om ordene hans hadde noen innvirkning, alt mens skipet hans synker.
Scott Ritter er en tidligere US Marine Corps etterretningsoffiser og forfatter av «Nedrustning i Perestroikas tid: våpenkontroll og slutten av Sovjetunionen.» Han tjenestegjorde i Sovjetunionen som inspektør som implementerte INF-traktaten, i general Schwarzkopfs stab under Gulfkrigen, og fra 1991-1998 som FNs våpeninspektør.
