oss 100 kroner!
Av Jonathan Cook · 30. juni 2022
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Mint Press News.
Tidligere denne måneden stengte Russland ute 29 britiske journalister, inkludert flere fra BBC og The Guardian, med den begrunnelse at de var «knyttet til forsvarskomplekset». Den påstanden var ikke, i det minste i alle tilfeller, fullt så absurd som antatt.
I del én av denne todelte serien så vi hvordan The Guardians Luke Harding – en av journalistene som er utestengt av Russland – har promotert helt ubegrunnede sverthistorier på linje med agendaen til vestlige etterretningstjenester. Harding skrev til og med en fremtredende bok om Russiagate og kunne ikke forsvare dens grunnleggende påstander da den ble utfordret av den uavhengige journalisten Aaron Maté.
Selv om Russlands utestengelse provoserte fram en forutsigbart, selvrettferdig reaksjon fra britiske medier – og brukt som ytterligere bevis på Russlands president Vladimir Putins autoritære tendenser – speilet Moskva faktisk bare tidligere utestengelse fra britiske myndigheter og EU av russiske stats-sponsede medier. Ingen av de britiske journalistene som nå er utestengt fra Russland, hevet stemmen i protest mot forbudet mot de engelskspråklige sendingene og nettsidene til RT og Sputnik.
Folks oppfatning av disse to utgiverne, dyrket fram i fellesskap av vestlige etablissementsmedier og vestlige etterretningsbyråer, er at de er bemannet av russiske agenter som hamrer løs på noen få lettpåvirkelige stalinister i vesten. Virkeligheten er veldig annerledes. RT ønsker å ha innflytelse i Vesten, og den eneste måten å oppnå det på er ved å rekruttere troverdige vestlige journalister som er kritiske til den vestlige nasjonale sikkerhetsstaten og dets krigsindustri, men som ikke – nettopp av den grunn – finner en plattform i de etablerte mediene hjemme. RT er kanskje ikke det beste stedet å få et nøytralt syn på hva Russland holder på med, men det hadde allerede skaffet seg et voksende publikum i Vesten ved å gi et utløp for desillusjonerte vestlige journalister villige til å male et realistisk bilde av deres egne nasjoners feil.
En av RTs journalister var for eksempel Chris Hedges, en tidligere utenrikskorrespondent for The New York Times. Han har hatt en lang og fremtredende journalistkarriere og har vunnet store journalistpriser. Ikke desto mindre ble seks år av hans Emmy-nominerte «On Contact»-program for RT America – som intervjuet viktige offentlige personer – slettet fra Youtubes kanal fra en dag til den andre.
I del én tok vi opp tilfellene med to berømte britiske journalister – Paul Mason og Carole Cadwalladr – som ble avslørt for å bedrive skjult samarbeid med vestlige etterretningstjenester. Ikke bare det, men de hadde brukt disse kontaktene til å prøve å skade andre journalister som gikk i mot de britiske og amerikanske sikkerhetstjenestene. De hadde effektivt blitt rekruttert – eller i Masons tilfelle, muligens rekruttert seg selv – til en skjult og skitten informasjonskrig. Paradokset er at mens Cadwalladr og Mason har anklaget – uten bevis – journalister i Vesten for samarbeid med utenlandske etterretningsbyråer, har de selv samarbeidet med sine egne etterretningstjenester for å sverte andre journalister. Hvis russisk etterretning trenger en trollfarm for å spre desinformasjon, kan vestlig etterretning stole på kjendisjournalister til å gjøre det samme arbeidet ser det ut til.
Slutter rekke
Verken Cadwalladr eller Mason vil sannsynligvis måtte ta konsekvensene for sine handlinger. Faktisk kan de forvente å bli belønnet – et tegn på at denne typen hemmelig samarbeid er ønsket av etablissementsmedier, ikke minst liberale utgivere som The Guardian enda de prøver å skape den falske oppfatningen av at de på en eller annen måte er i opposisjon til sikkerhetsstaten.
Det burde ikke komme som noen overraskelse – og ikke bare fordi denne typen samarbeid fungerer til felles fordel for etablissementsmediene og etterretningstjenestene. Mediet får en eksklusiv historie – ofte en med røtter i en sverteoperasjon fra staten, som med Cadwalladrs historie om Farage som møtte Wikileaks-grunnlegger Julian Assange (dokumentert i del én ) – som de ikke trenger å stå opp for utover den enkle tilskrivelsen av en «godt plassert», anonym «kilde».
I mellomtiden setter etterretningstjenestene nyhetsagendaen, inkludert sverting rettet mot de som prøver å holde dem til ansvar, uten å kunne bli gransket for slike påstander fordi de kan skjule seg bak anonymitet. I slike tilfeller fungerer den såkalte fjerde statsmakt bare som en stenograf for staten. Den forsterker statens egennyttige påstander, men legger til en skinn av legitimitet gjennom sin egen antatte verifisering ved å ha publisert.
Medias samarbeid er imidlertid ikke bare servilt. Med inntoget av internett og sosiale medier har etablissementspressen og etterretningstjenestene funnet et sammenfall av interessesfærer mer enn noen gang før. Uavhengige medier av den typen som søker å stille statsmakten til ansvar – som for eksempel MintPress News eller Grayzone, som Mason var så opptatt av å spre desinformasjon om (igjen, dokumentert i del én ) – eller utenlandske kanaler som RT som gir en plattform til uavhengige vestlige journalister, behandles som en trussel av både etterretningstjenestene og etablissementsmediene.
Men mens utenlandske kanaler som RT lett kan bli utskjelt på grunn av deres bånd til «fiendtlige» stater, og bli stengt ned på dette grunnlaget alene, er det vanskeligere å argumentere for å sensurere uavhengige medier. Det krever først en samordnet kampanje med vestlig desinformasjon og sverting for å undergrave uavhengig journalistikk – som vi skal undersøke senere i denne artikkelen.
De mektige ser slike svertekampanjer som livsviktige. Fordi det er gratis å rapportere historier om statlige forbrytelser som etablissementsmediene stort sett unngår, avslører uavhengige medier de etablissementsmediene for hva de egentlig er: statens PR-arm. Den viser i hvilken grad seriøs, kritisk journalistikk er fraværende i tradisjonell presse. Og som en rivaliserende kilde til nyheter, etterlater uavhengige medier leserne mer bevisste på hva etableringsmediene velger å ikke dekke – og antyder hvorfor.
Paradoksalt nok, jo mer effektive uavhengige medier har blitt, desto mer har etablissementsmediene sluttet rekke for å beskytte seg mot oppkomlingene, og stemplet konkurrentenes dekning som «falske nyheter» og «russisk desinformasjon». I mellomtiden har de nye monopolene til etablissementsmediene som har dukket opp med den digitale revolusjonen – Silicon Valley-plattformer som Facebook/Meta, Google/Youtube og Twitter – gradvis sluttet seg til dette angrepet, og endret algoritmene sine for å gjøre det stadig vanskeligere for folk å lese uavhengige medier.
Rekruttert til å spionere
Hvis historien om utbredt samarbeid med etterretningstjenestene og våre mest berømte journalister og etablissementet de jobber for høres usannsynlig ut, bør du vurdere dette:
Jon Snow, som fikk status som nasjonalskatt i Storbritannia etter å ha fungert som Channel 4 News’ frontfigur i mange år, avslørte i 2015 at de britiske etterretningstjenestene hadde forsøkt å rekruttere ham 40 år tidligere, da han var en oppadgående kringkastingsjournalist. Han ble bedt om å spionere på «venstreorienterte» TV-kolleger, mot en hemmelig, skattefri lønn som ville matche det han allerede ble betalt av arbeidsgiveren.
De fleste journalister vil sannsynligvis ikke snakke om slike tilnærminger, enten fordi de har akseptert dem eller fordi en slik avsløring kan skade karrieren deres. Snow ventet til slutten av sin egen karriere før han nevnte hendelsen. Men det er ingen grunn til å tro at slike tilnærminger ikke fortsetter å bli gjort med jevne mellomrom.
Jeg har aldri skrevet om det før – det virket for selvhøytidelig, og inntil nå ikke spesielt relevant for noe stykke jeg skrev – men for et tiår eller så siden ble jeg i det stille «sjekket ut» av en britisk diplomat. Han ønsket å se om jeg ville forsyne utenriksdepartementet med skjult informasjon om spesialemnet mitt: den palestinske minoriteten i Israel. Jeg nektet, og tjenestemannen kontaktet meg ikke videre.
Gitt at jeg er en venstreorientert frilansjournalist langt fra maktens sentrum, lurte jeg på hvor vanlig det er at bedre plasserte journalister i den etablerte pressen, de som regelmessig blander seg med britiske tjenestemenn, mottar slike tilbud. Antagelig er en innledende, lavmælt tilnærming som den gjort mot meg ment å se hvor mottagelig en journalist kan være for å bli mer involvert av etterretningstjenestene. Gjensidig tillit bygges gradvis.
På CIAs lønningsliste
Tilbake i 1977 vendte Carl Bernstein, som var, sammen med Bob Woodward, en av verdens mest kjente journalister takket være deres rapportering av Watergate-skandalen, oppmerksomheten mot omfanget av samarbeidet mellom amerikanske medier og CIA. Hans engasjement med dette omstridte temaet skadet sannsynligvis karrieren hans – i det minste sammenlignet med Woodward, som brukte sine senere år på å fortsette å skape seg et navn med å henge rundt Oval Office og videreføre sladder fra innsiden.
Bernsteins interesse for forholdet mellom etterretningstjenestene og journalister stammet trolig fra hans egne Watergate-erfaringer. Til syvende og sist fikk han og Woodward sine skup – senere omgjort til en bok, deretter en film kalt «All the President’s Men» – ikke bare gjennom hardt arbeide, men fordi de ble brukt som brikker i en maktkamp på høyt nivå.
Som det skulle bli offentlig kjent i 2005, var Deep Throat, innsideren som ga dem ledetrådene de trengte for å felle president Richard Nixon, Mark Felt, den gang FBIs assisterende direktør og en lojalist til mangeårig FBI-direktør J. Edgar Hoover. Felt hadde noe uoppgjort opp med Nixon etter at han ble forbigått for toppjobben ved byrået da Hoover døde.
Woodward kjente Felt fra hans tid i marinen, og hadde dyrket et forhold til sin kontakt i FBI lenge før Watergate. Disse langsiktige båndene hadde antagelig hjulpet dem begge: Felt fordi han kunne gi ut historier som hjalp byrået med å forme det offentlige narrativet i hemmelighet, og Woodward fordi han hadde tilgang til informasjon som ga ham et forsprang på rivaliserende journalister.
Bernsteins gigantiske undersøkning for Rolling Stone i 1977 avslørte samarbeidet mellom CIA og journalister – et samarbeid som hadde paralleller med det mellom Woodward og Felt. Bernstein fant bevis i byråets filer på at minst 400 amerikanske journalister hadde «utført oppdrag for Central Intelligence Agency i det skjulte».
Bernstein bemerket:
«Reportere delte notatbøkene sine med CIA. Redaktører delte medarbeiderne sine. Noen av journalistene var Pulitzer-prisvinnere, utmerkede journalister som betraktet seg selv som ambassadører for landet sitt. De fleste var laverestående: utenrikskorrespondenter som fant ut at deres tilknytning til byrået hjalp deres arbeide; stringere og frilansere som var like interessert i spionvirksomhetens dumdristighet som i å levere artikler; og, den minste kategorien, heltidsansatte CIA-ansatte som utga seg som journalister i utlandet.»
Som Bernstein rapporterte, viste CIA-dokumenter også at «journalister ble engasjert for å utføre oppgaver for CIA med samtykke fra ledelsen i USAs ledende nyhetsorganisasjoner».
Byrået verdsatte spesielt forholdet til mer liberale amerikanske utgivere som The New York Times, Time magazine og CBS News, som ble sett på som mer troverdige leverandører i informasjonskrigen. De CIA-rekrutterte journalistene signerte hemmeligholdsavtaler, og lovet aldri å røpe deres forhold til byrået. Men som Bernstein gjør klart, var faktisk eksistensen av disse CIA-journalistene en åpen hemmelighet i de fleste redaksjoner.
Bernstein antyder at på grunn av det paranoide politiske klimaet produsert av den kalde krigen, var det lett for CIA å rekruttere journalister til å utføre sitt skjulte arbeid og få redaktører til å samarbeide eller se en annen vei. Journalister følte ikke at de tok en side; de var tilsynelatende involvert i en eksistensiell kamp for å forsvare menneskers rett til å leve i frihet.
Man må lure på hvor mye som har endret seg i en verden der de aggressivt fremmede truslene fra islamistisk ekstremisme, russisk «imperialisme» og en mer diffus «sivilisasjonskamp» besetter Vestens politiske klasse. Journalister er like mottakelige for den frykten som deres forgjengere var til den kalde krigen, og utvilsomt like lett manipulert.
I skyggene
Den undersøkende journalisten Nick Davies dedikerte et kapittel av sin bok fra 2009 «Flat Earth News» for å vurdere hvor dypt de vestlige etterretningstjenestene hadde penetrert media, hjemme og i utlandet. Til syvende og sist, innrømmer Davies, er det nesten umulig å vite, gitt at slik samhandling nødvendigvis skjer i det skjulte.
Omtrent samtidig med Bernsteins arbeid, hadde to kongresskomiteer på midten av 1970-tallet – ledet av senator Frank Church og husrepresentant Otis Pike – satt seg fore å undersøke saken. Vi bør merke oss at dette var perioden da Snow ble oppmuntret til å spionere på kolleger i Storbritannia.
Som Bernstein påpeker, dekket komiteen ledet av Church stort sett over det den fant; nektet å avhøre noen av de involverte journalistene; godtok svært sladdede eller ‘sanerte’ dokumenter; og ble sterkt påvirket av høyerestående personer fra CIA som William Colby og George H.W. Bush. Pike-komiteen klarte seg ikke særlig bedre, og publisering av funnene ble undertrykt i USA.
Begge Kongressens undersøkelser hadde blitt utløst av bekymringer etter Watergate om farene ved presidentens misbruk av CIAs ressurser og behovet for større kongresstilsyn.
Under dette presset lovet CIA å avvikle sin virksomhet og forbød direkte betalinger til journalister. Men kongressens maktesløshet til å virkelig ta tak i det CIA holdt på med antyder at byrået sannsynligvis bare omformet programmet på nye måter.
Uansett ble trolig byråets mulighet til å kontrollere mediedekningen lettere over tid med konsentrasjonen av medieeierskap. Den håndfullen gigantiske selskaper som nå kontrollerer nesten alle de store mediehusene i USA deler de fleste av sikkerhetsetablissementets bekymringer, akkurat som vanlige journalister gjorde under den kalde krigen.
En avis i hver hovedstad
Ikke desto mindre satte Davies sammen det han kunne fra de tilgjengelige dokumentene i sin bok. De viste at i etterkrigstiden hadde CIA ansatt minst 800 skjulte ‘journalist-aktiva’ – reportere, redaktører, medieeiere rundt om i verden som pumpet ut desinformasjonen. Tallene inkluderte bare de på byråets lønnsliste, ikke de som samarbeidet med det, delte dets mål eller var påvirket av dets orienteringer.
Disse journalistene opererte sannsynligvis som en del av en bredere CIA-informasjonskrig kjent som «Operation Mockingbird». Målet var å skjule byråets hemmelige eller ulovlige utenlandske operasjoner, slik som når de styrtet demokratiske regjeringer i Iran i 1953 og Guatemala i 1954, og kontrollere medienes dekning av utenrikspolitiske fiaskoer som den mislykkede USA-ledede invasjonen av Cuba i 1961 (Bay of Pigs).
Som en CIA-tjenestemann innrømmet til New York Times, hadde byrået investeringer i et stort antall aviser og TV-stasjoner rundt om i verden, og til og med opprettet sine egne medier for å kunne gjennomføre bedrageriet. «Vi hadde minst én avis i hver utenlandsk hovedstad til enhver tid», sa han.
Å styre utgivere i utlandet betydde at CIA kunne manipulere den innenlandske nyhetsagendaen mer overbevisende. Når det først hadde plassert en falsk eller farget lokal historie hos en utgiver den i all hemmelighet eide – som The Tokyo Evening News eller Chiles South Pacific Mail – kunne man stole på at nyhetsbyråer som Reuters og Associated Press, samt store amerikanske TV-stasjoner og aviser videreformidlet hva var CIAs desinformasjon rundt om i verden. Byrået kunne raskt gjøre verdens medier til sitt eget ekkokammer om et hvilket som helst større tema. På samme måte som en mockingbird (sangfugl) etterligner sangene til andre fugler, gjentok media CIAs propaganda i «Operation Mockingbird».
I 1983 forklarte John Stockwell, en tidligere sjef for CIAs Angola-styrke foran kamera hvor enkelt CIA kanaliserte sin propaganda gjennom vitende og uvitende journalister. «Jeg hadde propagandister over hele verden», bemerket han. Med henvisning til hans engasjement i en desinformasjonskampanje mot Cuba, sa han:
«Vi pumpet dusinvis av historier om cubanske grusomheter, cubanske voldtektsmenn [til media]… Vi kjørte [falske] fotografier som kom med i nesten alle aviser i landet… Vi visste ikke om en eneste grusomhet begått av cubanerne. Det var ren, rå, falsk propaganda for å skape en illusjon av kommunister som spiste babyer til frokost.»
I følge Stockwell sponset CIA i all hemmelighet utgivelsen av tusenvis av propagandabøker som fremmet dets foretrukne vinkling på Vietnam, kommunisme og amerikansk utenrikspolitikk. Noen av forfatterne, bemerket Stockwell, «er nå utmerkede forskere og journalister».
Pike-komiteen estimerte konservativt ut fra de begrensede dokumentene den fikk tilgang til at nesten en tredjedel av CIAs budsjett ble brukt på propagandaoperasjoner. Den bemerket at tallet kan være mye høyere. Likevel var summen mer enn budsjettene til verdens tre største nyhetsbyråer: Associated Press, UPI og Reuters til sammen.
CIA og dets britiske motpart, MI6, kan skryte av mange agenter i utenriksavdelingene til alle de tre internasjonale nyhetsbyråene. CIA opprettet til og med sitt eget nyhetsbyrå, og sendte historier til 140 aviser over hele verden.
CIA-agenter ble også funnet å ha jobbet i de mest prestisjefylte amerikanske mediene. New York Times ansatte minst 10 av dem. På forskjellige tidspunkter var Newsweeks redaktør, utenriksredaktør, byråsjef i Washington og en rekke reportere i CIAs tjeneste. Time magazine, Reader’s Digest og Christian Science Monitor samarbeidet tett med byrået. Amerikanske TV-nettverk tillot rutinemessig CIA å overvåke redaksjonene deres.
Davies siterer en rapport i The Guardian fra 1991 om at CIA ble funnet å ha foretatt betalinger til 90 britiske journalister. MI6 hadde antagelig en egen, og minst like stor kader av senior britiske journalister på lønningslisten.
I løpet av den perioden drev Storbritannia sin egen propagandaenhet, Information Research Department (IRD), som dyrket journalister på lignende måter som CIA. Dens oppgave, ifølge Declassified UK, var «å diskreditere menneskerettighetsfigurer, undergrave politiske motstandere i utlandet, hjelpe til med å styrte regjeringer og fremme britisk innflytelse og kommersielle interesser rundt om i verden». Den britiske regjeringen brukte også IRD for å skade alle som ble oppfattet som en innenlandsk motstander.
Tidligere denne måneden avslørte Declassified UK at den australske regjeringen i 1971 opprettet sin egen enhet etter modell av Storbritannias IRD og rekrutterte høytstående australske journalister til å samarbeide med den.
Godtroende rapportering
Det vil være tåpelig å anta i nåtidens mer komplekse informasjonsalder at amerikanske og britiske etterretningstjenesters innflytelse over journalister har blitt mindre. Både Cadwalladr og Masons saker illustrerer hvor nære disse båndene fortsatt er.
New York Times sa opp en av sine stjernereportere, Judith Miller, i 2005. Hennes rapporter om trusselen fra Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen – hvis dekning var avgjørende for å rettferdiggjøre 2003-invasjonen av Irak i strid med folkeretten – ble senere fullstendig diskreditert da det ikke var noen masseødeleggelsesvåpen i Irak. Vestlige inspektører hadde konsekvent sagt dette, men stemmene deres ble overdøvet av krigsvennlige medier. Miller, som hevdet at hun ble gitt spesiell sikkerhetsklarering fra Pentagon, hadde blitt matet med historier av amerikanske etterretningsbyråer. Hun hadde fungert som en ukritisk kanal for CIA-desinformasjon som deretter ble gjentatt av andre store utgivere.
Hun var langt fra alene om å kanalisere falske nyheter fra etterretningsbyråer i forkant av Irak-invasjonen. New York Times ba om unnskyldning for sine feil, og lovet at de ville lære av episoden. Men avisen har vært like godtroende når det gjelder å gjengi etterretningstjenestenes påstander i nylige amerikanske stedfortederkriger og forsøk på regimeendring – i Libya, Syria, Yemen, Iran, Venezuela og andre steder. Miller ble ikke sparket fordi hun fungerte som en villig kanal for vestlig desinformasjon. Snarere krevde hendelser i den virkelige verden at New York Times gjorde noen til syndebukk for sine altfor åpenbare feil om Irak.
Institusjonell samarbeid med etterretningstjenestene har også blitt altfor tydelig hos The Guardian, New York Times‘ britiske motpart. Declassified UK har dokumentert hvordan The Guardian i økende grad har blitt samordnet av britiske etterretningstjenester etter publiseringen i 2013 av Edward Snowden-lekkasjene. Lekkasjene avslørte blant annet at USA og Storbritannia drev hemmelige og ulovlige masseovervåkingsprogrammer.
På den tiden hadde The Guardian, i motsetning til andre britiske medier, tydelig uttalt motstand mot å ta del i det angivelig frivillige D-Notice -systemet, drevet av Forsvarsdepartementet, for å regulere informasjon som kan true nasjonal sikkerhet. Etter de første Snowden-avsløringene fra The Guardian, utstedte D-Notice Committee en melding mot ytterligere publisering av informasjon utgitt av Snowden. De fleste britiske utgivere ignorerte enten lekkasjene eller ga det minimal dekning. The Guardian trosset imidlertid regjeringens råd.
Kort tid etter kom tjenestemenn fra GCHQ (Storbritannias motsats til USAs National Security Agency) til avisen og beordret den til å ødelegge de bærbare datamaskinene som inneholdt Snowden-materialet. Avisen etterkom og nestleder Paul Johnson overså ødeleggelsen. Snart kunne D-Notice-komiteen rapportere at «engasjementet» med Guardian ble styrket og det var «regelmessig dialog» med de ansatte. «Kulminasjonen», som komiteen refererte til det, var Paul Johnsons avtale om å sitte i selve komiteen.
Da The Guardian i 2015 utnevnte en ny redaktør, Katharine Viner, hvis bakgrunn var innen motejournalistikk, så det ut til at sikkerhetstjenestene grep sjansen å lokke avisen til et større samarbeid. Et år senere skrøt avisen av at den hadde sikret seg det «første avisintervjuet gitt av en sittende MI5-sjef i tjenestens 107-årige historie». MI5 er Storbritannias innenlandske etterretningstjeneste. Artikkelen ble skrevet av bl.a. Johnson og overskriften var om Russland – hva ellers – som en «voksende trussel» mot Storbritannia. The Guardian ville følge opp med eksklusive intervjuer med lederne av MI6 og med Storbritannias øverste antiterroroffiser. Alle intervjuene var de minst utfordrende man kan tenke seg og hvor den britiske sikkerhetsstaten fikk sette dagsorden.
Under Viner forlot en rekke undersøkende journalister med erfaring fra å dekke nasjonale sikkerhetsspørsmål avisen. En tidligere Guardian-journalist fortalte Declassified U.K,
«Det ser ut til man har droppet effektiv gransking av sikkerhets- og etterretningsbyråene – innbefattet av Snowden-skupene, men også mange andre historier… [Det] ser noen ganger ut til at Guardian er bekymret for å forstyrre agentene»
I stedet har avisen fokusert på å gå etter dem som er i siktet til etterretningstjenestene – mest åpenbart Julian Assange, hvis publisering av lekkede offisielle dokumenter i 2010 avslørte amerikanske og britiske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. I de siste årene, ettersom USA har søkt Assanges utlevering slik at den kan låse ham vekk i opptil 175 år, har The Guardian kjørt en serie med knapt troverdige historier som ser ut til å ha blitt levert til avisen av etterretningstjenestene da den tydelig tjener deres interesser. Disse sverteartiklene inkluderer noen skrevet av Carole Cadwalladr og Luke Harding, og ble diskutert i del én.
Som Declassified U.K. bemerket, var Guardian også nøkkelen til å gi troverdighet til en nådeløs mediekampanje for å sverte den daværende venstrevridde lederen av Storbritannias Labour-parti, Jeremy Corbyn. Han ble på forskjellige måter fremstilt som en nasjonal sikkerhetstrussel, en forræder og en antisemitt. Igjen kunne man se fingeravtrykkene til sikkerhetstjenestene i alle disse historiene. De hadde begynt med en anonym hærgeneral, intervjuet av The Sunday Times, som advarte om at militæret «ville bruke alle mulige midler, både fine og ufine, for å forhindre» at Corbyn ble statsminister. The Guardians ukritiske gjentagelse av bevisløse påstander om et antisemittismeproblem i Labour under Corbyn var spesielt skadelig fordi så mange av avisens lesere var typiske Labour-velgere.
Nynazistene som ble borte
Etterretningstjenestenes knytting av bånd til journalister i et stadig mer digitalt, mer diffus medieverden, vil sannsynligvis være like skjult som alltid. Men man kan av og til se korte glimt av hva de holder på med. Som nevnt i del én, kom det frem i 2018 at nasjonale klynger av journalister, sammen med akademikere og politikere, jobbet med Integrity Initiative, en skjult operasjon, angivelig mot «russisk desinformasjon» støttet av det britiske utenriks- og forsvarsdepartementet. Integrity Initiatives registrerte adresse i Skottland viste seg å være en forlatt, halvt nedlagt mølle. Dets virkelige kontorer ble etter hvert sporet til en finere del av London sentrum.
Integrity Initiatives britiske klynge inkluderte noen kjente navn i britisk journalistikk. Dens egentlige mål var – nok en gang – å male uavhengige medier og venstreorienterte politikere kritiske til vestlige kriger som styrt av Russland og Vladimir Putin. Integrity Initiative ble også funnet å ha vært involvert i arbeidet med å fjerne Corbyn.
Les: Penner til salgs. Norske påvirkningsagenter.
Medias ikke-dekning av Snowden-avsløringene og dets taushet om Assanges forfølgelse – til tross for den svært åpenbare trusselen mot en fri presse – er i seg selv en indikasjon på i hvilken grad etablissementsmediene deler sikkerhetsstatens mål og er medskyldige i dens manipulasjoner av narrativet.
Dekning av Vestens siste stedfortrederkriger har gitt ytterligere ledetråder om omfanget av dette samarbeidet. Det har vært vanskelig å ignorere etablissementsmedienes ukritiske promotering av narrativer i Syria og Ukraina som ser mistenkelig ut som om de har blitt laget av vestlige etterretningsbyråer. Det har bl.a. innebært noen utrolige helomvendinger i dekningen deres som burde få alarmklokkene til å ringe for de som følger med.
I Ukraina har dette vært tydelig i medias paniske forsøk på å skjule sine egne bekymringer om nynazistiske grupper som Azov-bataljonen som integreres i det ukrainske militæret, og fremstille ethvert forsøk på å minne oss om den tidligere dekningen som russisk desinformasjon.
Disse manøvrene gjenspeiler tilsvarende desperate grep fra etablissementsmediene for å skjule det faktum at grupper alliert med al-Qaida og Den islamske staten endte opp med å utgjøre hoveddelen av «opprørsstyrkene» i Syria. Bare kort tid tidligere hadde begge blitt sett på som Vestens mest fryktinngytende fiender.
Russland ble gjenopplivet som Vestens fiende nummer én på den tiden media – og etterretningstjenestene – ikke fant seg i stand til å fortsette frykten om islamistiske ekstremister fordi disse gruppene måtte forvandles til våre allierte i Syria.
I begge konfliktene har det vært vanskelig å ikke legge merke til hvor lett etablissementsmediene har blitt påvirket, ikke av fakta på bakken, men av det som ser mer ut som merkevarebygging veiledet av vestlige markedsføringsfirmaer.
Ukrainas president, Volodomyr Zelensky, skal ha tatt seg tid forrige uke for å brainstorme med «markedsføringsfolk» i Cannes om hvordan man kan bruke «kreativ oppfinnsomhet» for å holde krigen i søkelyset, etter å ha åpnet filmfestivalen tidligere. Også forrige uke dukket han opp på en gigantisk videoskjerm på den populære Glastonbury-musikkfestivalen i Storbritannia. Ved hver anledning hadde han på seg sine designer-militærantrekk.
Hvite hjelmer slås ring om
Tilsvarende har De hvite hjelmene utvilsomt mottatt beundring fra vestlige medier. En hagiografisk dokumentar om arbeidet deres ble til og med belønnet med en Oscar. Likevel ser det ut til at den mystiske nødredningsgruppen bare er virksom i områder i Syria kontrollert av jihadistgrupper Vesten tidligere har motarbeidet for deres menneskerettighetsbrudd og mishandling av kvinner og jenter.
Liberale medier har gjort alt for å beskytte De hvite hjelmene – og deres jihadistiske allierte – fra journalistisk og akademisk gransking. Uavhengige journalister som er modige, eller tåpelige, nok til å prøve å bryte gjennom denne cordon sanitaire, har blitt svertet og anklaget for å spre desinformasjon på vegne av Russland. Vestlige etterretningsbyråer har alle mulige insentiv til å baktale disse kritikerne fordi De hvite hjelmene er et viktig fundament i påstandene om at Syrias president Bashar al-Assad, assistert av Russland, brukte kjemiske våpen mot sitt eget folk i opprørskontrollerte områder.
Hvis De hvite hjelmene er en troverdig, nøytral humanitær bevegelse – en syrisk versjon av Røde Kors – kan media være berettiget til å vurdere deres påstander om grusomheter fra Assad ukritisk. Men hvis de virkelig er en partisk redningstjeneste som er involvert i merkevarebygging av islamistisk ekstremisme for å fremme målet om vestlig sponset regimeskifte i Syria, så må media være skeptisk og granske alle deres påstander. Etablissementsmediene har tatt i bruk den første tilnærmingen, og ignorerer enhver indikasjon på at De hvite hjelmene kanskje ikke er helt som de ser ut til.
Denne unnlatenheten står i sterk kontrast til medias ekstraordinære uvilje til å offentliggjøre vitnesbyrd av varsler fra inspektører ved Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW). Disse varslerne sier at funnene deres ved et angivelig kjemisk angrep i Douma 2018, ble omskrevet av deres egen ledelse under trusler fra USA.
Medias taushet er desto mer forbløffende gitt at Jose Bustani, en tidligere sjef for OPCW, og Hans von Sponeck, FNs tidligere våpeninspektør i Irak, har funnet varslernes påstander troverdige og oppfordret til å etterforske dem.
Hvis den bekreftes, har historien potensiale til å avdekke mye av narrativet i Syria som i fellesskap promoteres av de vestlige etterretningstjenestene og etablissementsmediene. Det er derfor ethvert forsøk på å undersøke det nærmere blir stoppet. Hvis Douma var et iscenesatt angrep i stedet for et som ble utført av Assads styrker, som varslingsinspektørenes bevis antyder, ville det implisert de hvite hjelmene i bedraget – og muligens drapet på de sivile som påstås å ha blitt gasset i Douma. Det kan også bety at andre kjemiske angrep skyldt på Assad muligens også kan ha vært jihadistene.
Det er derfor innsatsen er så høy. Det kan også forklare hvorfor det har vært en uopphørlig strøm av historier i liberale medier som støtter opp om den vestlige fortellingen ved igjen å sverte som russisk agent enhver journalist som takler emnet på en kritisk måte.
Medias ærekrenkelseskampanjer har blitt assistert av forskjellige «ekspertorganisasjoner», tilsynelatende hemmelig finansiert av vestlige myndigheter, som Bellingcat, Institute for Strategic Studies (paraplyorganisasjonen til Integrity Initiative) og nylig Institute for Strategic Dialogue. Disse organisasjonene produserer svertefylte rapporter som etablissementsmediene bygger sine falske saker mot uavhengige medier på.
Denne måneden kjørte The Guardian det siste av sine bevisløse svertestykker ment å bringe uavhengige journalister til taushet og beskytte De hvite hjelmene. Artikkelen anklager uavhengige journalister for å være en del av et angivelig russisk-støttet «desinformasjons-nettverk». Artikkelen diskrediterer implisitt OPCW-varslerne ved å ignorere deres eksistens og i stedet tilskriver påstandene deres til «en kjerne av 28 konspirasjonsteoretikere».
Til tross for dets store påstander, frembringer avisen ingen bevis for noe samarbeid mellom Russland og de navngitte uavhengige journalistene, eller til og med mellom journalistene selv, som kan rettferdiggjøre å stemple dem som et nettverk, langt mindre russisk-støttet. Artikkelen gir heller ingen eksempler på hvilken desinformasjon disse journalistene angivelig sprer – bortsett fra at de stiller spørsmål ved vestlige staters handlinger.
I The Guardian kaller @TownsendMark meg «den mest produktive sprederen av desinformasjon» om Syria. Kilden hans er en studie fra tankesmien ISD.
Mark har ikke klart å:
-kontakte meg
-gi et eksempel på min påståtte «desinformasjon»
-avsløre at ISD er finansiert av USA, Storbritannia og allierte stater pic.twitter.com/qnmN7npYr9
— Aaron Maté (@aaronjmate) 19. juni 2022
Aaron Maté, som er navngitt, har vært en av hovedkanalene der OPCW-varslere har vært i stand til å offentliggjøre sine bekymringer om organisasjonens tukling med funnene deres i sin sluttrapport. Og likevel nevner ikke The Guardianat Matés antatte «desinformasjon» faktisk er hentet direkte fra OPCW-inspektørene selv. The Guardian -artikkelen er i virkeligheten akkurat det den anklager uavhengige medier for å være: ren desinformasjon (fra vestlige etterretningsbyråer).
BBC har også stått klar med svertingene. Mediegiganten kjørte en usedvanlig lang, men syltynn, podcastserie som forsøkte å støtte opp om de humanitære referansene til James Le Mesurier, en tidligere britisk militær etterretningsoffiser som grunnla De hvite hjelmene i 2014. Kort tid etter at han ble anklaget for å ha underslått donorpenger, falt Le Mesurier i døden fra en leilighet i en bygning i Istanbul, i det som ble dømt til å være et selvmord.
BBC-serien, «Mayday», brukte imidlertid urimelig mye tid på å prøve å avlede oppmerksomheten fra disse fakta. I stedet renset det Le Mesurier og De hvite hjelmenes rykte, antydet at uavhengige journalister og akademikere hadde presset Le Mesurier til selvmord gjennom sin kritikk, og forsøkte i likhet med The Guardian å diskreditere OPCW-varslerne.
MI6 kunne ikke gjort en bedre jobb. Da Maté stilte en rekke spørsmål om programmets «svertinger, enorme utelatelser, logikksprang og faktafeil», gikk Maydays produsenter i dekning. BBC-journalisten som frontet Mayday, Chloe Hadjimatheou, gjentok formelen forrige måned for BBC Radio 4 med «Ukraina: The Disinformation War», og dekket omtrent det samme området og ærekrenket mange av de samme målene. Nok en gang har Hadjimatheou unnlatt å svare på kritikken.
Det virkelige Marvel-universet
Det er en hel rekke grunner til at journalister som jobber for etablissementsmediene ender opp med å etterplapre narrativene til vestlige etterretningsbyråer som er engasjert i en informasjonskrig mot kritikere som i stor grad inkluderer uavhengige medier.
Det ville være ytterst naivt å forestille seg at etablissementsmediene brøt sine veldokumenterte forbindelser med etterretningstjenestene tilbake på 1970-tallet. Noen journalister er utvilsomt fortsatt på lønningslisten og opererer i det skjulte, selv om det tallet sannsynligvis er lite. De fleste trenger imidlertid ikke betaling. Av temperament og omstendigheter er de ekstremt mottakelige for Vestens sofistikerte påvirkningskampanjer.
Verktøyene som står til rådighet for vestlige sikkerhetstjenester vokser hele tiden, samtidig som de er mer enn klare til å anklage Russland for å bruke trollfarmer. Vesten har sine egne trollhærer, som entusiastisk sprer arbeidet til etterretningsorganer som Bellingcat og Institute for Strategic Studies.
I fjor avslørte Newsweek en hemmelig hær på minst 60 000 drevet av Pentagon som brukte «fordekte identiteter» til å øve innflytelse på den digitale verden: «Eksplosjonen av Pentagon-cyberkrigføring har dessuten ført til tusenvis av spioner som utfører deres daglige arbeid med forskjellige oppdiktede brukere, selve typen avskyelige operasjoner USA fordømmer når russiske og kinesiske spioner gjør det samme.»
Det er en rekke grunner til at journalister som jobber for etablissementsmedier så lett følger manus skrevet for dem av vestlige etterretningsbyråer. Delvis er journalister som lykkes i etablissementsmedier produkter av lange utvelgelsesprosesser gjennom oppvekst, sosial klasse og utdanning. De som når innflytelsesrike medieposisjoner er sympatiske for, og lar seg lett påvirke av, den typen narrativer som presenterer vestlige stater som de gode som kjemper mot onde fiender, og vestlige forbrytelser som uheldige feil som ikke kan sammenlignes med grusomhetene begått av fiender. I likhet med folk flest, sosialiseres vestlige journalister til å tolke hendelser som om vi bor i et virkelig Marvel-univers der vår side er en blanding av Captain America og Iron Man. Som Noam Chomsky en gang observerte til BBCs Andrew Marr under et intervju:
«Jeg sier ikke at du selvsensurerer. Jeg er sikker på at du tror på alt du sier. Men det jeg sier er at hvis du trodde noe annerledes, ville du ikke sittet der du sitter.»
Uansett jobber vestlige journalister i store mediekonsern der de ikke vil overleve lenge med mindre de underkaster seg – for det meste ubevisst – den dominerende bedriftskulturen. For ytterligere å bevise Chomskys poeng, hevdet Marr ved en annen anledning at hans «opinionsorganer ble kirurgisk fjernet» da han begynte å jobbe i BBC. Det var et ekstremt, fundamentalistisk syn som antydet at Marr trodde at han og BBC – finansiert av, og ansvarlig overfor, den britiske staten – var i stand til å gi guddommelige, absolutte, evige sannheter som de deretter uinteressert ga videre til seerne.
Virkeligheten er at ettersom konsolideringen av bedrifts-Amerika fortsetter, blir situasjonen for kritisk-tenkende journalister som jobber i etablissementsmedier stadig verre. Medieselskaper har diversifisert sine interesser på måter som forankrer dem enda dypere i en neokolonial ideologi som søker både absolutt kontroll over globale ressurser og deres utnyttelse, og profitt fra krigs-, overvåkings- og sikkerhetsindustrien som håndhever denne kontrollen.
Det er ingen tilfeldighet at medieselskaper produserer en Hollywood-diett som oppmuntrer den vestlige offentligheten til å identifisere seg med superhelter og reduserer verden til svart-hvitt -kamper. Uavhengige journalister som prøver å stille spørsmål ved denne enfoldige fortellingen, blir lett kalt Thanos.
Les mer:
På toppen av det kan enhver journalist som prøver å se inn i de mørkeste hjørnene av vestlig utenrikspolitikk bli drevet tilbake til folden gjennom trusler – om ikke fra redaktørene deres, så fra sikkerhetstjenestene, slik The Guardians Paul Johnson opplevde direkte. Sikkerhetsstaten har mange triks i ermet. Medskyldige sosiale medier kan straffe uavhengige journalister gjennom sine algoritmer, og sulte dem fra lesere. Medvirkende nettbaserte finansielle tjenester som PayPal kan straffe uavhengige journalister ved å sulte dem på inntekt, slik skjedde med MintPress og Consortium News. Og hvis alt det mislykkes, er det alltid eksemplet med Julian Assange, hvems hode har blitt vist på en stake i London det siste tiåret – som en gang var normen i middelalderen for de som gjorde kongen sint – opprinnelig utenfor den ecuadorianske ambassaden og nå utenfor Belmarsh høysikkerhetsfengsel.
Under disse omstendighetene er det overraskende at det er noen journalister igjen som ikke bare gjengir det etterretningstjenestene forteller dem. Den raske fremveksten av uavhengige medier kan snart se ut som et kort, digitalt avvik i medielandskapet vårt – med mindre vi graver oss ned og kjemper mot sikkerhetsstaten for å holde liv i ånden til kritisk journalistikk.
Denne artikkelen ble oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Originalens tittel: HOW SPOOKS AND ESTABLISHMENT JOURNALISTS ARE CIRCLING THE WAGONS
Les også den forrige artikkelen:
Britiske ‘vaktbikkje’-journalister Mason og Cadwalladr avslørt som pudler for sikkerhetsstaten
Jonathan Cook er en MintPress-bidragsyter. Cook vant Martha Gellhorns spesialpris for journalistikk. Hans siste bøker er Israel and the Clash of Civilisations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (Pluto Press) og Disappearing Palestine: Israel’s Experiments in Human Despair (Zed Books). Nettstedet hans er www.jonathan-cook.net.
