Forholdet mellom Russland og Iran tar et kvantesprang

0
Iran's President Ebrahim Raeisi (R) and his Russian President Vladimir Putin shake hands during a meeting in Tehran on July 19, 2022. (Photo by president.ir)

Av M. K. Bhadrakumar.

Da den amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiveren Jack Sullivan først snakket om en potensiell iransk-russisk droneavtale, forholdt Moskva seg helt i ro og Teheran utstedte en proforma avvisning, som under ett antydet at dette er et arbeid som pågår. 

Sullivans avsløring dukket opp på slutten av en briefing i Det hvite hus for president Bidens forestående Vest-Asia-turné til Israel og Saudi-Arabia, og så ut til å ha et element av storslått posering for å gi næring til de latente anti-Iran-følelsene i Gulf-regionen. Idéen var vel at dette skulle kunne injisere en viss grad av relevans til POTUS’ signalprosjekt om å flette sammen en israelsk-arabisk militærfront i regionen. 

I så tilfelle fungerte ikke trikset. De vestasiatiske landene fortsetter å motstå slike oppstrammere fra Washington. Etter at Bidens besøk var over, fortalte den saudiarabiske utenriksministeren prins Faisal bin Farhan blant annet til CNN at det pågår samtaler mellom Iran og GCC-statene for å forbedre forholdet, og at fokus bør være på å trekke Iran inn i et samarbeid for å endre Irans oppførsel. 

Men Sullivan har gjentatt anklagen sin og har siden lagt til at en offisiell russisk delegasjon «nylig mottok et utstillingsvindu av iranske angrepsdyktige UAV-er,» sist gang så sent som 5. juli. CNN har sitert tjenestemenn i Det hvite hus som sa at Iran er forventet å forsyne Russland med hundrevis av droner for bruk i krigen i Ukraina, og at Iran «forbereder seg på å begynne å trene russiske styrker på hvordan de skal betjene dem så tidlig som i slutten av juli.» 

Iran er kjent for å ha et variert drone-økosystem og viser angivelig fram til Russland, ifølge CNN-rapporten, Shahed-191 og Shahed-129 «killer»-droner. Ifølge publisert informasjon har Shahed-129 et vingespenn på 50 fot med en marsjfart på rundt 160 km i timen, en utholdenhet på 24 timer med en rekkevidde på 1700 km og et tak på 24000 fot. 129 kan bære opptil  åtte  Sadid-345 miniatyriserte presisjonsstyrte bomber som er i stand til å treffe bevegelige mål. Bombens lille størrelse med en rekkevidde på 6 km reduserer uønskede skader og vil tillate Shahed å oppnå flere fulltreffere per oppdrag. (Se presentasjon i La Stampa.)

Shahed 191 har to Sadid-1-missiler internt, har en marsjfart på 300 km/t, en utholdenhet på 4,5 timer, en rekkevidde på 450 km og en nyttelast på 50 kg. Makshøyde er 25 000 fot. Irans Fars News Agency sier at Shahed 191 har blitt brukt i kamp i Syria. 

Begge er stealth-droner, vanskeligere for luftvern å oppdage, og de kan utfylle hverandre i operasjoner. Russland mangler etter sigende slike væpnede droner, som har evnen til å utføre langdistanseoppdrag for å finne og ødelegge for eksempel de USA-leverte HIMARS mobile rakettoppskytningsrampene, som for tida er utplassert i Ukraina, i tillegg til å slå ut ukrainsk luftvern. Dessuten er droner relativt billige og mindre farlig å miste, i motsetning til bemannede fly.

Hvis droneavtalen virkelig går gjennom, noe som virker ganske sannsynlig, vil det markere et kvantesprang i forholdet mellom Russland og Iran. For, Iran vil gjøre for Russland noe som bare Kina er i stand til å gjøre, men ikke vil gjøre av frykt for amerikansk represalier. Det gjør Iran til et veldig spesielt partnerland for Russland. Ironisk nok har Russland ennå ikke oppgradert forholdet til Iran som «strategisk». 

På sin side stikker Iran bokstavelig talt ut nakken i en trass mot Vestens «regelbaserte orden», ettersom Russland vil utplassere sine våpensystemer i det europeiske teateret mot luftvernsystemene levert til Ukraina av USA og NATO-land. Det kan ikke være mange paralleller til en fremvoksende mellomstor makt som gir så kritisk hjelp til en supermakt i høyteknologisk krigføring under reelle forhold i frontlinja. Selvfølgelig forbedrer det Irans posisjon regionalt og internasjonalt. 

I geopolitiske termer skiller dette seg ut i vissheten om at døra blir slengt igjen på atomforhandlingene mellom Iran og USA via europeiske meklere, som hadde pågått i Wien det siste året.

Ikke overraskende har Teheran allerede nå trukket konklusjonen at president Joe Biden opptrer falskt, mens han i realiteten fortsetter sin forgjengers Iran-politikk, og USA har gått tilbake til sin tiår gamle (mislykkede) strategi for å fremme en israelsk-arabisk front mot Teheran. Det er tydelig at Teheran beveger seg videre på en fornyet kurs som er basert på uopphørlig amerikansk fiendtlighet. 

Dette vil bety at Teheran vil doble sin innsats for å forbedre forholdet til sine arabiske naboer og utforske alle mulige veier i den retninga, gripe mulighetene i den nye saudiarabiske tankegangen for å redusere sin avhengighet av USA og utforske sin strategiske autonomi og uavhengig utenrikspolitikk.

Det er mulig å si at Teheran er begunstiget av de djupere saudi-russiske og saudi-kinesiske forbindelsene. Uten tvil bringer Saudi-Arabias søken etter BRICS-medlemskap kongeriket ganske nær Irans verdensbilde, som setter forrang på en demokratisert, multipolar verdensorden der hvert land står fritt til å velge sin utviklingsvei og sitt politiske system. 

Og la det ikke herske noen tvil, mot dette historiske bakteppet av en vestasiatisk region under stor forandring, har president Vladimir Putins besøk i Teheran på tirsdag meget stor betydning. Iran er i ferd med å bli et av de mest opplagte relasjonene for Russland.

Det som begynte som en begrenset allianse i Syria for å bekjempe terrorisme har fått luft under vingene gjennom den siste 7-årsperioden og antar global karakter.  Avdøde Qassem Soleimani ville ha følt seg enormt fornøyd med at hans oppdrag til Moskva i juli 2015 har lyktes over all forventning. 


Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Forrige artikkelUSA har ødelagt sin økonomi
Neste artikkel– Kolonier av bakterier og sopp samler seg på ansiktsmasker
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.