oss 100 kroner!
Bloomberg News publiserte 7. juli 2022 en artikkel overskriften“EU Bureaucracy Seen Blocking 1.5 Billion-Euro Loan to Ukraine” og det går fram av artikkelen at EU-byråkratiet har begynt å få kalde føtter etter den opprinnelige hodeløse entusiasmen for å øse penger inn i et av de mest korrupte regimene i Europa.
Forfatteren og kommentatoren Eric Suesse skriver:
USA alene har donert og lånt, i løpet av dette året, 54 milliarder dollar til Ukraina, hovedsakelig for USA-lagde våpen, som har hastelevert fra eksisterende amerikanske lagre, som vil måtte fylles opp med nye våpenordrer til firmaer som Lockheed Martin, som har kunnet se sin aksjeverdi opp 12% så langt i år. Imidlertid er dette et mellomvalgsår i Amerika, og inflasjonen kjører allerede mot politiske makthavere, spesielt de demokratiske partiet.
Den 10. juni kunne AP notere «den største amerikanske inflasjonen på 40 år» og rapporterte at «forbrukerprisene steg 8,6 % forrige måned fra året før». Allerede, den 20. mai, hadde AP banneret «Krigen skaper økende priser i Europa» og rapporterte at «Krigen har akselerert inflasjon over hele Europa og verden , med prisene på energi , materialer og mat økende til priser som ikke er sett på flere tiår. Det forårsaker klistremerkesjokk i dagligvarebutikken, bensinpumper, strømregninger og byggeplasser.»
Et nytt lån på 1,5 milliarder dollar til Ukraina blir avvist betyr at ethvert større lån fra EU til Ukraina nå vil være umulig. For den amerikanske regjeringen å hoppe inn og fylle de økende tomrommene i Ukraina ville være praktisk talt umulig, under dagens politiske forhold. Men med mindre disse tomrommene på en eller annen måte blir fylt, hva er utsiktene for Vesten til å vinne sin krig i Ukraina, mot Russland?
Vesten (USA og dets allierte) er i ferd med å bli livredde for hvor dypt et økonomisk hull Ukraina har kostet det, og derfor slutter det nå å låne det mer penger.
Det kom plutselig.
Også journalisten Pankaj Mishra i Gulf News peker på den samme tendensen i artikkelen: Ukraine shouldn’t overplay its hand with allies.
Mishra skriver svært observant at:
Politikere i demokratiske land har en tendens til å se krig i utlandet som et rom for dristige manøvrer og retorikk ikke er tilgjengelig for dem hjemme.
Den raske vestlige politiske og mediekonsensusen om Ukraina kom, forståelig nok, ikke ut av noen omfattende offentlig debatt eller diskusjon. Snarere regnet politikere og redaktører som frydet seg over Vestens nyvunne enhet på populære følelser – spontan avsky mot Russlands uprovoserte angrep, og ureflektert beundring for motet som ukrainere viste.
Folk som ikke tilhører noe politisk eller medieetablissement mangler en slik faglig og ideologisk motivasjon. De er også mer utsatt for økonomisk motgang og disponert for å ombestemme seg om kriger som ser ut til å være evig.
Som det skjer, ble vanlige borgere aldri tilstrekkelig informert om de store økonomiske og militære risikoene ved en langvarig krig mot en atom- og råvaresupermakt.
Kommentar:
Den lovede seieren over Russland har ikke bare uteblitt. Selv de sløveste lederskribentene begynner nå å innse det militære fagfolk har sett lenge, nemlig at Vesten taper denne krigen og at Ukraina ødelegges som følge av den.
Og folk flest har for lengst mistet entusiasmen for Ukraina. Nå er det konsekvensene av krigen og ikke minst av sanksjonene som i stadig større grad vil prege opinionen.
Jonas Gahr Støre fortsetter å hive norske skattemilliarder ned i det bunnløse sluket i Kiev, men det er ikke sikkert han blir så populær på det nå som strømpriskrisa fortsetter og de andre krisene vil gjøre folks dagligliv stadig mer problematisk.
EUs motstand mot å gi enda et milliardlån til Ukraina er et tegn i tida.
