oss 100 kroner!
Tidligere oberstløytnant i US Army analyserer USAs feilvurderinger i Ukraina.
Av Daniel Davis.
Daniel L. Davis er seniorstipendiat i Defense Priorities og tidligere oberstløytnant i den amerikanske hæren som har deltatt i kampsoner fire ganger. Han er forfatteren av «The Eleventh Hour in 2020 America.» Artikkelen ble først publisert av nettmagasinet 19FortyFive.
Frederick B. Hodges, tidligere kommanderende general for US Army-Europe, hevdet i forrige måned at Ukrainas styrker snart ville bremse Russlands fremmarsj og, rapporterte New York Times, begynne å «rulle tilbake sine gevinster innen seinsommeren». Hodges sa at tilliten hans var basert på hans tro på at «den ukrainske logistiske situasjonen blir bedre for hver uke, mens den russiske logistiske situasjonen sakte vil forringes».
Slike påstander er imidlertid i motsetning til den observerbare virkeligheten på slagmarka – og fortsetter en urovekkende, flere tiår lang trend med dårlige og villedende råd gitt av USAs øverste militæroffiserer.
Når man de siste fire månedene lytter til hva USAs pensjonerte generaler og admiraler har sagt på TV, vil man bli tilgitt for å tro at Ukraina kommer til å vinne sin krig med Russland, at Putins tropper og ledere er inkompetente, og at snart vil ukrainske tropper begynne å rulle russerne tilbake.
En slik tro ville imidlertid være feilplassert, ettersom betydelige bevis indikerer praktisk talt det motsatte.
Et rosenrødt blikk på det brutale slaget i Ukraina
Rosenrøde, optimistiske – og unøyaktige – vurderinger fra amerikanske flaggoffiserer har dessverre blitt normen de siste tiårene. Mens noen nåværende og tidligere generaler gir gode og nøyaktige vurderinger, er det altfor mange som ikke gjør det. Konsekvensen for amerikansk politikk har ofte vært alvorlig. Det er på tide å revurdere hvor mye troverdighet vi bør tillegge amerikanske generaler og admiraler.
Som jeg har vist på disse sidene, har forholdene og de militære grunnprinsippene som klart har vært tydelige i årevis, sterkt antydet at Ukraina ikke kunne vinne en krig med Russland, og at både Kiev og Washington burde ha tatt andre politiske valg basert på den virkeligheten, både før og etter Russlands ulovlige invasjon. Men som det er vist i grafisk detalj nedenfor, har aktive og pensjonerte flaggoffiserer kontinuerlig hevdet at – og ignorerer klare bevis på det motsatte – Ukraina har en sjanse til å vinne krigen.
Oppmuntrer Ukraina til å fortsette kampen
Slike uberettigede påstander har fått politikere og den amerikanske offentligheten til å tro, feilaktig, at vi bør fortsette å oppmuntre Ukraina til å opprettholde sin kamp mot Russland. Amerikansk offisiell politikk har vært å gi Kiev betydelig med våpen for å forsvare seg selv og en overveldende følelsesmessig støtte.
Hvis generalene hadde rett, hvis Ukraina faktisk var nær ved å vinne krigen, og hvis hjelpen vi har tilbudt kunne vippe vekten til Kievs favør, så kan vår politikk være fornuftig. Men det gjør det ikke. Ukraina vinner ikke krigen og er ikke engang i nærheten av paritet, langt mindre overlegenhet, overfor russiske styrker.
I min siste artikkel på 19FortyFive beskriver jeg mange av de praktiske, militære årsakene til at Ukraina taper krigen og sannsynligvis vil fortsette å tape. Etter min vurdering, hvis Kiev fortsetter å nekte å søke et forhandlet oppgjør med Russland – noe som forståelig nok er avskyelig for mange ukrainske borgere og politikere – står de i fare ikke bare for å gli inn i en langsiktig fastlåsning, men for direkte å tape krigen.
Jeg nøler ikke med å innrømme at jeg ikke kan garantere et utfall i denne krigen. Det er for mange variabler og informasjon jeg ikke har, og jeg har ikke tilgang til det hemmelige rådet til verken den russiske eller ukrainske generalstaben, eller det til de vestlige NATO – lederne. En rekke ting kan endre dynamikken og utviklingsbanen til krigen, som ikke er offentlig kjent. Selvfølgelig kan hendelser som ennå ikke har skjedd, føre til store kursendringer.
Men som jeg har beskrevet i detalj, viser dagens trender og militære grunnprinsipper at Ukraina utvilsomt vil tape denne krigen. For at forholdene skal endre seg dramatisk nok til å muliggjøre en eventuell ukrainsk militær seier, som mange generaler fortsetter å hevde, ville det kreve et radikalt skifte fra dagens realiteter. Utover ren retorikk er det ingen bevis for at et så radikalt skifte er i ferd med å skje. Det er derfor uansvarlig, vil jeg påstå, å fortelle det amerikanske folket at det ønskede resultatet er mulig når alle bevis skriker at det ikke er det – og direkte grusomt mot de ukrainske væpnede styrker og sivilbefolkningen, å fremme en tro på at de har en sjanse.
Bør Washington endre kurs?
For å ha den beste sjansen til å beskytte USAs vitale nasjonale interesser og redde så mange ukrainske mennesker som mulig fra å bli drept, må Washington endre kurs og begynne å utforme politikk basert på en ærlig og sannferdig vurdering av de kampmessige, økonomiske og diplomatiske realitetene i denne krigen. Det vil imidlertid være vanskelig å komme til dette rasjonelle ståstedet, med mindre vi først erkjenner at de konsekvent rosenrøde bildene som er malt av USAs flaggoffiserer de siste tiårene har vært skrekkelige.
Mine 21 år med aktiv tjeneste i den amerikanske hæren, inkludert fire i kampsoner, har satt meg i en posisjon til personlig å observere mange av de feilene og dårlige vurderingene til både aktive og pensjonerte generaler. Det kumulative resultatet av deres ofte mangelfulle råd har vært jevnt dårlig for landet vårt, noe som har resultert i noen av de verste militære og utenrikspolitiske avgjørelsene landet vårt har tatt.
Enten det var rutinemessige påstander, fremsatt over en 20-årsperiode, om suksess i den afghanske krigen når hendelser definitivt beviste at det alltid var en katastrofal fiasko , eller gjentakende påstander om suksess under og etter Irak-krigen i 2003 – før de USA-trente irakiske sikkerhetsstyrkene smeltet bort ved den første kontakten med den islamske staten – senior amerikanske militærledere har konsekvent villedet den amerikanske offentligheten om tingenes sanne tilstand.
Siden så å si begynnelsen av krigen mellom Ukraina og Russland har amerikanske aktive og pensjonerte generaler konsekvent hevdet at russiske tropper var inkompetente, at troppene deres var dårlig disiplinerte, arrogante , umotiverte og noen ganger gjorde opprør mot sine ledere og nektet å kjempe. Russerne, hevdet mange generaler, kunne ikke vinne , og general Hodges hevdet at Ukraina ville begynne å rulle tilbake Putins tropper før slutten av denne sommeren.
Likevel kontrollerer Russland mer enn 20 prosent av ukrainsk territorium og fortsetter å erobre bysentrum etter bysentrum i Donbas, dreper over 200 soldater per dag, og sårer ytterligere 500 i prosessen.
Russland overgår Ukraina 20-1 i haubitsere , 40-1 i artillerigranater og raketter, og har en betydelig fordel i luftmakt. Det er ikke noe rasjonelt grunnlag for å hevde at Ukraina kan stoppe russerne, langt mindre rulle dem tilbake.
Det er hensiktsmessig, i lys av den forferdelige rekken av fiaskoer som aktive og pensjonerte generaloffiserer har samlet de siste tiårene, at både media og offentligheten bør granske fremtidige påstander fra generaler mer. Det er forståelig hvorfor mange vil gi overordnet tillit til en seniorkommandørers ord: de har vanligvis mer enn 30 års erfaring og har tjenestegjort på de høyeste nivåene. Men bevisene bekrefter at denne tilliten er feilplassert, og det er opp til generalene å vinne den tilliten tilbake. Å fortelle sannheten og gi ærlige vurderinger ville være et godt sted å begynne.
