«Klimakrisen» – energibehov eller energisløseri?

0
Grønt?

Av Odd Handegård.

Vi hører det oftere og oftere: «Vi lever i ei tid hvor katastrofale klimahendelser inntrer oftere og rammer hardere enn tidligere». (Fra en kronikk i Klassekampen 17. juni 2022). Kronikken lister opp detaljene: Det blir flere skogbranner, mer flom og vindtørke, mer ekstrem nedbør, vintrene blir våtere og somrene tørrere, lite snø i fjellet, urovekkende lav fyllingsgrad i magasinene. Vi risikerer også redusert økonomisk vekst. Vi trenger angivelig en «stadig grønnere energimiks», dvs. mer vind- og solkraft, ifølge kronikken i KK.

Slike kommentarer blir ganske ofte kombinert med formuleringer om at slike «katastrofer» riktignok har skjedd også tidligere – eksempelvis i 1987, 1951, 1936 eller for 130 år siden. Legg merke til slike formuleringer («verst siden —») neste gang bestemte «klimaproblemer» omtales i media.

Andre observerbare hendelser, som nedsmelting eller vekst av isbreer, er fenomener som har skjedd diverse ganger siden siste istid. Det samme har vulkanutbrudd og større kometnedslag. Det beste man kan si om kronikken i KK er at den overdriver. Klimaendringer har tradisjonelt også hatt «naturlige» årsaker (jordas rotasjon og relasjonen til sola m.m.). Mye av det som kan oppfattes som klimakonsekvenser skyldes – ikke nødvendigvis (bare) CO2-utslipp – men andre menneskelige inngrep i naturen, inkludert den økte befolkningen på kloden, i tillegg til alt «det normale».

Klimautviklingen er altså vesentlig mer komplisert enn forskerne (og klimaskeptikerne) vil ha det til. Har det derfor noen hensikt å tro på dem? I tidligere innlegg, har jeg vist at det er grunn til å tvile på begge. Debatten mellom ytterstandpunktene kommer aldri av flekken, viser det seg – ingen kan i realiteten si noe sikkert om hvordan det globale klimaet blir om 100 år. Ekkogruppene i kraftbransjen tar i realiteten utgangspunkt i en virkelighet som ikke eksisterer. Det blir hevdet at Norge fram til 2040 må øke energiproduksjonen med minst 60 TWh (fra 150 TWh nå), og «med 20 TWh fram til 2026» (adm.dir. i Energi Norge). Elektrifiseringen av Norge skal være hovedårsaken til energibehovet. Men det stemmer ikke:

Grunnen til at energibransjen ønsker mer kraft, er i realiteten en helt annen enn å redusere CO2-utslipp: Norge planlegger å sløse bort så mye av vår fornybare kraft at vi trenger mye ny vindkraft for å kompensere for sløseriet. Sløseriet er velkjent for alle: Vi skal eksportere til EU 40 TWh vannkraft som vi trenger selv. Vi skal bruke 15 TWh til elektrifisering av sokkelen – dvs. sende 14 mill. tonn CO2 til EU uten at flyttingen har den minste betydning for det globale klimaet. Økt produksjon av hydrogen innebærer at vi skal bruke kolossale mengder fornybar energi for å få svært lite energi tilbake (mindre enn halvparten). Datasentre til enormt energikrevende bitcoin-spekulasjon, osv. Norge har nok energi til all fornuftig ny «grønn» industri i Norge, og vi har naturligvis også vesentlig bedre reserver enn vindkraft i Norge, om mer kraft skulle trenges.

Norsk energipolitikk burde derfor ha et helt annet formål enn å dekke myndighetenes planlagte energisløseri. Energitiltakene burde begrunnes med hensynet til det norske folk og norsk næringsliv. Og da kan man spørre: Er en flerdobling av prisen på vannkraft positiv for norske husstander og mindre bedrifter? Er det en fordel for strømbrukerne at de ikke skal kunne bruke strøm når man trenger den mest? Er det en fordel for det globale klimaet å overføre norske CO2-utslipp til Europa? Er det en fordel for norske husstander at 10.000-15.000 vindturbiner skal rasere enda mer av norsk natur?


Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.

Forrige artikkelInformasjonssamfunnets begrensninger
Neste artikkelUSA og Storbritannia ønsker mer krig mens Frankrike og Tyskland ønsker fred