oss 100 kroner!
Av Andrés Giordano. Labor Notes.
Starbucks-forbundet ble grunnlagt i Chile i 2009, samtidig med store studentmobiliseringer. Disse mobiliseringene var en del av kimen som gjorde det mulig å danne en fagforening på Starbucks og i et område som fastfood, som er svært vanskelig å organisere.
Bedriftskulturen til Starbucks er sterkt anti-faglig. Howard Schultz, som var administrerende direktør i selskapet [han kom tilbake til den rollen i april — red.] , er en stormannsgal leder som ikke tåler å se at arbeiderne hans organiserer seg og sjøl bestemmer hva som er rett.
Starbucks er et av selskapene i Chile med flest bøter for anti-fagforeningspraksis. Alt dette ble unnfanget i Seattle, ikke i Chile. Det ble utviklet i hovedkvarteret, der de planlegger den tøffe kampanjen som pågår nå.
I Chile måtte vi forhandle med et selskap som ikke forhandlet kollektivt. De ville ikke bevege seg, til tross for vår 30-dagers streik i 2011 – inkludert en 12-dagers sultestreik som jeg og to andre ledere gjennomførte. Selskapet tilbød ingen lønnsøkninger, ingen forbedringer av forholdene. Det var en veldig tøff kamp. Vi måtte kjempe i årevis mot hundrevis av oppsigelser.
Disse selskapene mener at de ved å knuse viljen til å organisere seg kan fortsette å anvende sin forretningsmodell uten motkrefter. Heldigvis gjorde studentbevegelsen det mulig for oss å yte motstand.
Hvis det er ett råd jeg kan gi, så er det at dere må være veldig utholdende.
Jeg begynte med dette for 12 år siden, da jeg var 23 år gammel og ble valgt til forbundspresident. Det tok oss fra 2009 til 2015 å få den første passelig anstendige tariffkontrakten. Vi brukte alle forskjellige typer strategier – juridiske strategier, demonstrasjoner, streiker som lammet butikker, til og med en internasjonal klage til OECD [Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling].
I dag kan jeg si at vi klarte å vri armen til en koloss. Etter 12 år har vi tariffavtale og vi får løft som overstiger 12 til 20 prosent av lønna. Vi har fått Starbucks – som aldri stenger, i hvert fall i Chile – til å stenge 1. mai, den internasjonale arbeidernes dag, noe vi er veldig stolte av.
Vi har nå rundt 50 prosent av arbeiderne som medlemmer i fagforeninga, og vi håper at denne nye kontrakten lar oss øke til 75 eller 100 prosent, og om tre år kan vi bli enda sterkere i forhandlinger.
Fornyelse av fagbevegelsen
I dag har Starbucks-arbeidere i Chile ei sterk fagforening som virkelig kan representere dem. Vi kan si med en djup følelse av brorskap og stolthet at du kan stole på organisasjonen vår og alt vi kan gjøre for å støtte deg. Du kan også stole på våre kamerater fra hurtigmatindustrien som har organisert seg i Chile fordi de så at det var mulig på Starbucks.
De pleide å si [om baristaer og fastfood-arbeidere], «de vil aldri organisere seg.» Men fagforeninga vår har klart å ta ledelsen. Den har energien som gamle fagforeninger har mistet, blant annet fordi de ble slått ned av diktaturet. Vi trengte en fornyelse.
Unge mennesker kunne presse frem en ny måte å drive fagforening på som ga mening for de nye generasjonene, som har andre idealer og måter å forestille seg verden på. Vi klarte å skape en plass for fagforeningene i dette universet.
Det er veldig viktig for unge mennesker å oppfatte oss sjøl som arbeidere som trenger ei fagforening for å kjempe for rettighetene våre. Det er vi som skaper disse enorme fortjenestene for topplederne.
Vi er solidariske med arbeiderne i Nord-Amerika. Vi mener at det er en kamp som må tas, men vi vil advare dere om at det krever utholdenhet. Det er veldig viktig at denne energien som har utvidet seg til hundrevis av butikker, blir forvandlet til en fagforeningskultur i hele Starbucks.
Dette er en kamp som ikke kan vinnes alene, men bare ved å forene tusenvis av Starbucks-arbeidere. Noen ganger vil det virke som om du ikke kan vinne. Men du kan.
Vår eneste formel noen ganger var å reise seg fra asken som en føniks, når de pulveriserte oss og angrep oss og sparket folk og vi tenkte: «Gir det vi gjør mening?» I dag kan vi si, ja, det er verdt innsatsen.
Et bredere perspektiv
Et av hovedmålene våre var å gi organisasjonen vår et politisk perspektiv utover bare Starbucks. I Chile skapte militærdiktaturet et nettverk av lover og regler som gjorde det slik at fagforeningene bare kunne klare å vinne små fordeler.
Det er ingen store fagforeningsforbund i Chile som har rett til å forhandle. Ei fagforening som representerer Starbucks-arbeidere kan ikke også representere arbeidere i andre sektorer; alle må kjempe for seg sjøl.
Vårt perspektiv var å lære av den internasjonale arbeiderbevegelsen og også å gjenopprette det som hadde gått tapt med 1973-kuppet og diktaturet. Så vi måtte tenke på en mer politisk union, som ville forene ulike krav som i dag er en del av den pågående konstitusjonelle prosessen.
Fagforeninga vår klarte å bryte med den lille fagforeningsmodellen, som kun fokuserer på saker ved bedriften, og krevde blant annet bedre pensjoner. I Chile er pensjonene elendige fordi vi har et helt privat system der hver person sparer individuelt. Selv om vi alle var veldig unge, mobiliserte vi på dette.
Vi mobiliserte for gratis utdanning av høy kvalitet [et viktig krav fra den chilenske studentbevegelsen]. Vi fant mening i kravene fra den feministiske bevegelsen; i dag har vi et kvinneutvalg innad i forbundet. Alt dette har gitt en helt annen mening til fagforeningen vår, til tross for at den er veldig ung.
Jeg håper at vi skal være i stand til å gjenerobre de rettighetene som har blitt fullstendig skjøvet til side i Chile, slik at vi en gang for alle gjenvinner det Pinochet-diktaturet tok fra oss – retten til organisering og ekte fagforeningsfrihet.
Andrés Giordano er tidligere president for Starbucks-forbundet i Chile og en nylig valgt kongressmedlem. Disse kommentarene ble redigert fra «Revolutionary Grounds», et event som ble arrangert av Emergency Workplace Committee, Starbucks Workers United og International Committee of the Democratic Socialists of America. En versjon ble opprinnelig utgitt av The Forge .
