Å gi krig en sjanse

0
set chess on a chessboard background

Av Laurence H. Shoup

(Fra Monthly Review, 1. mai 2022, oversatt og kommentert i kursiv av Terje Valen.)

Laurence H. Shoup er en California-basert forfatter og aktivist. Han er forfatter av en rekke artikler og fem bøker, inkludert Wall Street’s Think Tank: The Council on Foreign Relations and Empire of Neoliberal Geopolitics 1976–2019 (Monthly Review Press, 2019).

Dette er en bok alle som vil forstå amerikansk utenrikspolitikk trenger å lese. Den forteller nemlig hvem som er den ledende politiske kraften i USA ned på detaljnivået. I tidsskriftet Foreign Affairs, og i bøker som de gir ut, legger de premissene for USAs utenrikspolitikk og søker skape oppslutning om dette i alle de ledende delene av USAs herskerklasse og blant USAs vasaller over hele verden og spesielt innen NATO og EU.

I over et århundre har en privat tenketank og medlemsorganisasjon, Council on Foreign Relations (CFR), vært først ute og i fremste rekke med å legge det amerikanske imperiet sin  Grand Strategy, USAs overordnete, globale strategi. Rådet er den ultimate organisering av den amerikanske kapitalistiske herskerklassen som setter dagsorden, driver strategisk planlegging og konsensus-forming. Dens aktiviteter bidrar til å forene denne klassen ikke bare som en klasse i seg selv, men også som en klasse for seg selv. 1

I følge Marx er en klasse i seg selv en klasse mennesker som er dannet materielt ut fra grunnleggende sett lik stilling i produksjonsprosessen, men som ikke selv oppfatter seg som det. En klasse for seg selv er en slik klasse som også er bevisst om seg selv og sin egen historiske rolle. Den største fordelen til dagens herskerklasse, kapitalens representanter eller borgerskapet, er at de ledende delene av denne klassen både er del av en klasse i seg selv (borgerskapet), men også en en klasse for seg selv. Ut fra dette har den ledende delen av herskerklassen, med USA sine mest sentrale kapitalister i ledelsen, organisert seg som klasse, med sine tenketanker, sine medier, sine organisasjoner, sine nasjonale og internasjonale møteplasser osv., mens arbeiderklassen og spesielt dens ledende deler i Vesten,  ikke har denne bevisstheten. Det gjør at arbeiderklassen foreløpig taper i alle viktige samfunnskamper. Denne artikkelen viser en av herskerklassens redskaper for å bevisstgjøre kapitalklassen om sin rolle i verden og med å legge planer for hvordan den skal klare det. I dag står kampen om å redde de herskende «hvite» klassene sin verdensdominans, ledet av USA. Opp mot dette, og i motsetning til situasjonen i arbeiderklassen i den «hvite» verden, ser vi at verdens undertrykte land og folk er ferd med å opparbeide en forståelse for sin egen rolle i verden og at disse er i ferd med å organisere seg på en ny og mer kraftfull måte for å kaste av seg sine «hvite» herskere, blant annet gjennom den alliansefrie bevegelsens nye oppgang i samforstand med Kina og Russland. Dette er en viktig del av bakgrunnen for krigshandlingene i Ukraina. Solnedgangslandet USA strever besatt, snedig og grusomt for å opprettholde sin stilling som verdens hersker i en verden der nye stater raser frem i økonomisk makt.

Det nye i forhold til Lenins gamle imperialisme-analyse er at det nå bare er ett land i verden, USA, som kjemper for globalt hegemoni, og at verken Kina eller Russland har slike mål. Når USA, i sin propaganda, prøver å gi inntrykk av at Russland og Kina er imperialistiske stater, så overfører USA bare sin egen reelle rolle på land som er utenfor USAs imperium og som de også vil herske over.

I 2002 publiserte Council on Foreign Relations en bok i full lengde med tittelen The Threatening Storm: The Case for Invading Irak av Kenneth M. Pollock, en av de ansatte. Et dusin CFR-medlemmer og ledere leste og kom med kommentarer for å forbedre boken, så det var på noen måter et kollektivt arbeid. Boken fremsatte en rekke løgner for å rettferdiggjøre invasjonen og okkupasjonen, inkludert den antatte faren for masseødeleggelsesvåpen som det viste seg at den irakiske regjeringen ikke hadde. Kombinert med denne frykten for masseødeleggelsesvåpen hevdet denne Pollock-CFR-boken at en invasjon og overtakelse av Irak ville være en «enorm velsignelse» for USA fordi globale oljeforsyninger ville bli sikret, og USA kunne forvandle Midtøsten på positivt vis ved å bygge «et nytt Irak». Rådsmedlemmer som gikk inn og ut av den amerikanske regjeringen ga ytterligere støtte til disse ideene, og invasjonen og okkupasjonen av Irak fulgte mindre enn et år seinere. 2

I dagens verden, som er svært forskjellig, ble en sammenlignbar bok – Strategy of Denial:[1] American Defense in a Age of Great Power Conflict av Elbridge A. Colby – utgitt høsten 2021 av Yale University Press, hvis direktør, John Donatich, er et mangeårig CFR-medlem. Colby ble tatt opp som medlem av CFR i 2016 og var en ledende representant for forsvarsdepartementet i Donald Trump-administrasjonen. 3 Han er nært knyttet til den amerikanske kapitalistiske herskerklassen og anerkjent som en fremstående strategisk og militær intellektuell. Hans bok gir oss et innblikk i de strategiske politiske ideene, diskusjonene og debattene som nå skjer blant politisk og økonomisk mektige kretser i USA, både i og utenfor Council on Foreign Relations (CFR).

Forhindringsstrategien gir en mulighet til konkret å observere hvordan den monopolkapitalistiske styringsklassen forbereder USAs folk på det som kan være en katastrofal verdenskrig. Boken kan sammenlignes med Pollocks ved at formålet er nøyaktig det samme: oppskalering av trusler og økende frykt for å kunne bygge støtte for en mulig krig, denne gangen med Kina, blant et oppmerksomt publikum og ledere for den kapitalistiske herskerklassen. Fokuset er den antatte faren for den amerikanske verden og dens regionale hegemoni som Kina utgjør i Asia og i mye mindre grad Russland i Europa. Den gir politiske anbefalinger om hvordan man kan hindre begge makter i å bli regionalt dominerende gjennom amerikanske forberedelser til og villighet til å delta i kriger, både begrenset og om nødvendig kjernefysisk. Man kan observere daglig i amerikanske medier hvordan de høyre og «moderate» vingene til den kapitalistiske hersjerklassen arbeider for å skape en sterkt anti-Kina-konsensus i USA.

Boken følger opp Brzezinskis bok «The Grand Chessboard» fra 1997, men tar hans overordnete strategi et steg videre ved å si klart fra at USA må bruke krig for å hindre Kina å bli en ledende makt i Øst-Asia, mens Brzezinski mente at de kunne klare dette på fredelig vis. Men i 2021, da denne boken ble skrevet var det klart at den fredelige veien ikke kunne brukes lenger. USA hadde tapt sitt økonomisk hegemoni og sitt hegemoni som den ledende demokratisk stat, noe som var vilkår for å få andre stater til å underlegge seg på fredelig vis. Hvis prosessene i Øst-Asia fortsatte som før, ville Kina bli fullstendig ledende i løpet av få år, om de ikke allerede er det. Dermed har ikke USA  annet å tilby enn krig, krig og atter krig. Til tross for sin tidligere overlegenhet på disse felter har de faktisk holdt på slik siden de første engelskmenn landet på det nord-amerikanske kontinent på 1500-tallet og begynt folkemordet på den opprinnelige befolkningen der. I 1890 var dette i hovedsak fullført. Da var 98 % av den opprinnelige befolkningen vekke, storparten av de andre var «trygt» parkert i reservater, og USA var klar til å fortsette samme aggressive politikk overfor resten av verden, selv om de ikke klarte å utrydde befolkningen i land der de erobret overherredømme. Men de utnyttet disse landene hensynsløst til berikelse av egen herskerklasse, som lenge har vært organisert rundt The Council on Foreign Relations og andre av herskerklassens nasjonale (som Civita i Norge) og internasjonale tenketanker og organisatoriske samlingsplasser som Trilateralen, Bilderberg møtene, sikkehetskonferansen i München, Davos-konferansene til Verdens økonomiske forum. Noen av smulene lar de falle ned på deler av arbeiderklassen i egne land, samt at de med alle krefter arbeider for å skape splittelse mellom den alliansefrie bevegelsen med sine mektige støttespillere og sine egne befolkninger. Midlertidig kan de ha stor fremgang med dette, som i forbindelse med hendelsene i Ukraina etter Russland sin innmarsj der.

Strategi for å nekte Kina å bli en ledende makt i Øst-Asia

Colby begynner sin bok med to kjente sitater fra Carl von Clausewitz’ klassiker On War fra 1800-tallet. Det vesentlige i det første er: «Den høyeste, mest vidtrekkende dommen som statsmannen og kommandanten må foreta er å fastsette … hva slags type krig de skal sette igang.» Den andre er: «Politikk er den veiledende tenkingen og krigen bare instrumentet.» I utgangspunktet er fornektingsstrategien helt klart en krigs- og militærpolitisk bok. Som Colby skriver: «Denne boken handler om krig, men det handler om å kjempe en krig for å forhindre Kina … fra å dominere en nøkkelregion i verden» (Asia). Colby ser fortsatt amerikansk imperialistisk hegemoni i Asia som sentral for USAs økonomiske frihet og velstand. Han begynner med å hevde at «Asia består av omtrent 40 prosent av det globale bruttonasjonalproduktet» og er «stedet der omtrent to tredjedeler av verdens vekst foregår». Europa er nummer to i betydning med om lag 25 prosent, og Nord-Amerika er nummer tre med om lag 20 prosent, noe som utgjør 85 prosent av det globale bruttonasjonalproduktet fra disse tre regionene. 4

«Hvis en stat som Kina kunne opprette hegemoni over en nøkkelregion som Asia, ville det få betydelige ansporing til å bruke sin makt til å undergrave og ekskludere USA fra rimelig fri handel og tilgang til disse velstående regionene på måter som ville undergrave Amerikas kjerneformål, endre maktbalansen mot USA,  og til slutt åpne landet for direkte tvang på måter som ville kompromittere amerikanernes frihet, velstand og til og med fysiske sikkerhet. Grunnen til dette er at hvis Kina kunne etablere hegemoni over Asia, kunne det da sette opp en blokk for forretning og handel forankret i verdens største marked som ville privilegiere deres egen økonomi og deres underordnede økonomier, mens de ville undergrave Amerikas …. Den stadige svekkingen av Amerikas økonomiske makt ville til slutt svekke nasjonens sosiale vitalitet og stabilitet.» 5

Colby utdyper dette «svært betydningsfulle» temaet noen få sider senere:

«En ordning som la press på Amerikas evne til å handle med Asia, som er verdens største marked og inkluderer mange av verdens mest avanserte økonomier, ville svekke USAs relative rikdom. Dette ville igjen svekke amerikansk makt og følgelig dens evne til å påvirke hendelser …. Ved å undergrave amerikanernes velstand og forventninger om fremtidig vekst, ville Kina gjøre det amerikanske samfunnet fattigere og mer utsatt for interne tvister om en økonomisk kake som ikke vokste.» 6

Da ville Kina «også kunne etablere overvekt over Sentral-Asia. Et slikt mektig Kina kan begynne å projisere mye større makt inn i flere regioner, som Midtøsten og til og med den vestlige halvkule. Den «beste måten» for Kina å «få global forrang er først å etablere regionalt hegemoni i Asia.» Colby argumenterer deretter i alarmistiske termer for at det «unipolare øyeblikket» i USAs totale verdensherredømme er over. Mens USA for ti år siden «brukte mer på forsvar enn de neste atten landene til sammen …. har marginen i dag krympet; Vi bruker nå så mye som de neste syv til sammen, og Kina, som har hoppet opp på andreplass, har økt forsvarsutgiftene med rundt 10 prosent hvert år de siste tjuefem årene.» 7

Bokens mål er derfor å beskrive hvordan amerikanere kan håndtere denne nye virkeligheten og forfølge og beskytte sine interesser i utlandet … hvordan de kan være forberedt på å føre krig for svært viktige interesser og gjøre det på en sunn måte. Dette er en forsvarsstrategibok; Det er forankret i den store geopolitiske strategi (Grand Strategy), men fokuset er på militære saker. Krig er ikke bare en annen provins av menneskelig aktivitet; Jeg hevder at militære saker er i viktige henseender avgjørende …. Suksess for strategien i denne boken ville være … en situasjon der trusselen om krig ikke er fremtredende. Men å nå dette målet, paradoksalt nok, krever et klart og strengt fokus på krig. 8

Colby hevder da at «gunstige regionale maktbalanser», oppnådd gjennom en «antihegemonisk koalisjon» av nasjoner, ville hindre Kina i å overta individuelle nasjoner en etter en og bli den dominerende makten i Asia. Videre må USA være den «ytre balansekraften» som kreves for å forene en slik allianse. USAs forpliktelse til å forsvare alle nasjoner i koalisjonen må være troverdig.

En antihegemonisk blokk av nasjoner under ledelse av USA som skal være den militære armen av denne blokken, er selvfølgelig ikke noe annet enn en hegemonisk blokk styrt av USA. Dette er en del av USAs kamp for sitt verdensherrevelde, et verdensherrevelde som ikke lar stater utvikle seg ut fra egne interesser, men ut fra USA sitt mønster for hvordan verden skal drives, med en nyliberale politikken som viktigste økonomiske grunnlag. En politikk som ødelegger de fleste andre nasjoners mulighet til egenutvikling.

Det neste logiske trinnet er å definere hvem som skal være en del av denne alliansen/koalisjonen, og derfra hvor den «defensive omkretsen» skal trekkes. Her advarer Colby om at «halvhjertede forpliktelser» er «dårlig anbefalt i møte med en aspirant som Kina …. Effektive, forsvarlige allianser under slike omstendigheter innebærer å sette klare linjer og holde seg til dem.» «Forsvarsområdet» som Colby tar til orde for løper fra Japan og Sør-Korea i nord gjennom Taiwanstredet til Filippinene i sør. Inkludert i anti-Kina-koalisjonen vil være følgende nasjoner: Japan, Sør-Korea, Taiwan, Filippinene, Australia, Vietnam, Myanmar og India. 9 Colby understreker den strategiske, geopolitiske og geoøkonomiske betydningen av frontlinjeforsvarets omkrets som følger:

Spørsmålet om forsvarsperimeter er spesielt viktig i tilfellene Sør-Korea og Filippinene, som begge er amerikanske allierte, så vel som Taiwan, som har en spesiell kvasi-allianse med USA. Å trekke forpliktelser fra disse statene ville få enorme konsekvenser … de er (ikke tilfeldigvis) plassert langs den første øykjeden, noe som gir en kritisk geografisk posisjon og danner en naturlig militær grense. Å ta vekk Taiwan eller Filippinene fra det amerikanske forsvarsområdet ville åpne et stort gap i den første øykjeden og gjøre det mulig for Kina å projisere militærmakt inn i det bredere Stillehavet og Sørøst-Asia. Å forlate Sør-Korea ville i mellomtiden bety å ekskludere fra koalisjonen en av verdens største og mest avanserte økonomier. Det ville også sterkt svekke Japan, som er det viktigste leddet i den amerikanske defensive posisjonen i Asia. 10

I realiteten trekker USA grensene for sitt imperium inne på den østlige delen av det eurasisk området akkurat som det foreløpig har trukket de vestlige grensene for sitt imperium på dette kontinentet helt inn til Russlands og Hvite-Russlands grenser. I vest har de vært i stand til å utvide sitt imperium betraktelig siden 1997 med utvidingen av NATO og tvillingorganisasjonen EU. I øst har de tapt en del støttespillere, men prøver å rykke inn på Kinas territorium i Taiwan, der de klarte å etablere et USA-vennlig regime etterat Kinas Kommunistiske Parti hadde tatt hovedjobben med å kaste ut de japanske okkupantene fra landet og deretter hadde seiret over det USA-støttete Kuomintang på hele fastlands-Kina. Denne politikken, med støttepunkter på motliggende landmasser til USA for sikre gode vilkår for den amerikanske kapitalen, har vært ført uopphørlig helt siden admiral Alfred Thayer Mahan skrev «The Influence of Sea Power Upon History, 1660-1783» i 1890. Det første viktige slike støttepunktet i øst var Manila etter USAs folkemord på Filippinene etter 1898. USAs politikk i Europa er mer preget av Halford Mackinder sin «hjerteland-teori».

Colby konkluderer derfor med at «førsteprioritet» for USA i Asia er å utvikle «evnen til å gjennomføre et forhindrende forsvar av Taiwan». Dette betyr å nekte Kinas evne til å innlemme Taiwan i Folkerepublikken Kina enten de skjer frivillig eller med militærmakt, men det er det siste alternativet som diskuteres spesielt. Et sett med alternativer Colby diskuterer som ville gjøre dette er «å engasjere kinesiske invasjonsstyrker før de selv kom i gang. Forsvarerne kan for eksempel forsøke å deaktivere eller ødelegge kinesiske transportskip og fly før de forlot kinesiske havner eller flystriper. Forsvarerne kan også prøve å hindre de viktigste havner; nøytralisere viktige elementer i kinesiske kommando- og kontroll- og etterretnings-, overvåkings- og rekognoseringsnettverk; eller angripe andre kritiske tilretteleggere, inkludert andre mål på det kinesiske fastlandet.» 11

Hvis Taiwans «forhindringsforsvar» var effektivt, mener Colby at Kina kan eskalere situasjonen til en pågående lengre og bredere, men likevel «begrenset krig» mellom Kina og USA. USA vil da være i en god posisjon til å holde «byrden av eskalering på Kinas skuldre». En slik krig kan være «begrenset» av gjensidig avtalte «regelsett» som staker ut hva som er tillatt gjennom

«klare meldinger og demonstrert virkemåte. Denne tilnærmingen vil sannsynligvis nødvendiggjøre minst noen anslag på det kinesiske fastlandet. Men det er nesten ingen måte forsvarerne kunne lykkes uten å slå til på fastlandet, hvor det store flertallet av Kinas militære makt ligger og hvor invasjonen ville bli lansert og støttet. Hvis USA forutså evnen til å angripe mål på det kinesiske fastlandet som var vesentlig involvert i krigen, ville det svekke sin evne til å forsvare Taiwan alvorlig; Å behandle dem som utenfor grensene vil også reise spørsmål om USAs alvor og besluttsomhet.» 12

Straks en «begrenset krig» var i gang, kommer fristelsen for og faren ved å bruke atomvåpen for å prøve å vinne, inn i bildet. Et potensielt katastrofalt spill med «kjernefysisk kylling»[2] er tydelig på Colbys mentale kart over mulige resultater, som illustrert av hans uttalelse om at: «Hvis Kina er villig til å bruke atomvåpen og USA ikke er det, vil Beijing dominere over alle interesser som står på spill – enten det gjelder Taiwans skjebne, en annen amerikansk alliert eller fri amerikansk tilgang til Asia i større grad.» Han konkluderer med at en «stat må ha en måte for å svare effektivt med sine egne atomstyrker.» 13

Når vi har i tankene at USA er det eneste landet som har brukt atomvåpen for drepe nesten 200 000 sivile på noen sekunder og  virkelige planer som har vært utviklet i USA tidligere for å bombe i stykker Russland, og for bruk av atomvåpen i Korea-krigen, forstår vi hvor uhyggelig denne bokens strategiske betrakninger er. Drapet på 500 000 barn i Irak gjennom dødelige sanksjoner, sanksjoner som også i dag dreper titusenvis av mennesker årlig i de rundt 40 land som er rammet, forteller også om moralen blant de politiske lederne i USA og de vasallene som følger opp.

For Colby er veien ut av dette muligens katastrofale resultatet amerikansk «besluttsomhet», et av hans favorittord. Hvis USA er «resolutt og forberedt», ville ikke Kina bruke atomvåpen fordi det ville være «ekstremt risikabelt, og muligens enormt destruktivt og kontraproduktivt for Kina selv». Denne «beslutningen», ifølge Colby, ville tillate USA å overgå Kina selv om hoveddelen av Kinas militære styrker fortsatt var intakte etter et første pågang for å prøve å erobre Taiwan. Han erkjenner at Kinas interne politiske stabilitet vil bli påvirket av et ydmykende nederlag i USAs hender, men mener likevel at Kina ikke vil bruke sine overlevende atomstyrker «mot USA selv», selv om han innrømmer at innsatsen for å få slutt på en slik krig vil være en «iboende eksperimentell aktivitet». 14

Hvis krigen fortsetter, kan det få alvorlige konsekvenser hvis Kina forsøker å rekonstituere en invasjonsevne. Å stoppe dette

«ville kreve å ødelegge flere og flere kinesiske militære og industrielle mål. Siden Kina alltid kunne flytte militære styrker fra en sone til en annen, produsere våpen i nye eller forskjellige fabrikker, eller avfyre luft- eller missilangrep mot amerikanske allierte fra forskjellige steder over sitt enorme territorium, kan hele Kina bli målet for en grundig forhindringskampanje. Sann forhindring av Kinas evne til å rekonstituere sin evne til å angripe Taiwan eller en annen amerikansk alliert i koalisjonen kan derfor bli et forsøk på å ødelegge en mye bredere brøkdel – om ikke helheten – av den kinesiske militære og industrielle basen …… Det naturlige sluttpunktet for en ren forhindringstilnærming kan da godt være det kinesiske militærets og statens fulle nederlag. 15

Men hvis en fullskala, fullstendig krig mislykkes, kan «selektiv vennlig spredning av kjernefysiske våpen være det minst dårlige alternativet, selv om dette ikke ville være en skikkelig løsning og ville være farlig.» Med andre ord kan USA gi atomvåpen til stater i konflikt med Kina, som Taiwan, selv om Colby ikke eksplisitt sier at Taiwan vil være mottaker. Fred og avspenning med Kina er målet, sier Colby, men å oppnå dette «krever fast og fokusert handling, og aksept av den klare muligheten for krig med Kina». 16

Den siste delen av boken fokuserer på det Colby kaller den «bindende strategien», hvordan man genererer «besluttsomheten», «styrken og besluttsomheten» som trengs for å «velge å kjempe» en krig. Hovedpoenget her er hvordan man manøvrerer Kina, gjennom «bevisst handling», til å fremstå som ekstremt truende for koalisjonsmedlemmer: «Kina må ikke få lov til å sette i gang og kjempe en krig over Taiwan eller Filippinene på en måte som gjør at det ikke virker truende nok for andre staters vitale nasjonale interesser i regionen …. USA… må derfor forberede, skape holdning og handle for å tvinge Kina til å måtte gjennomføre sin kampanje på måter som indikerer at det er en større og mer ondartet trussel ikke bare mot staten den har målrettet, men for sikkerheten og verdigheten til de andre statene som kan komme til dets forsvar. «For å gi krig en sjanse» skriver Colby helt til slutt i boken sin at USA må være beredt til å gå inn for å: «ofre fred for å bevare den.» 17

Strategi for forhindring viser helt klart hvordan de økonomiske interessene til multinasjonale selskaper, eid av den amerikanske kapitalistiske styringsklassen, på kraftig vis har påvirket mange aspekter av den amerikanske imperialismens utenrikspolitiske formulering og dens dødelige utførelse. Denne boken hevder at amerikansk hegemoni kan undergraves av en Kina-«handelsblokk» som begrenser tilgangen til «velstående regioner», noe som reduserer bedriftenes fortjeneste og kapitalakkumulering (merket «kjerneformål» i USA). Dette ville igjen «senke relativ rikdom» i USA, noe som muligens ka føre til ustabilitet i landet. For å forhindre denne muligheten trenger man å forberede en aggressiv verdenskrig, siden militære saker er «avgjørende». Et antatt «forhindringsforsvar av Taiwan» blir snart et amerikansk snikangrep på Kinas havner og flyplasser før en kinesisk invasjonsstyrke «til og med kom i gang». De antatte «forsvarerne», nå aggressorer, kan da eskalere ved å slå til på mange steder på det kinesiske fastlandet, som muligens fører til regimeendring, det «fullskala nederlaget til det kinesiske militæret og staten.» Denne antatte «begrensede krigen» kunne lett eskalere på begge sider som forsøkte å «dominere» gjennom en ubegrenset atomkrig, med, for å si det mildt, helt katastrofale resultater for menneskeheten og annet liv på vår planet. Som om dette ikke var nok, bør muligheten for «vennlig kjernefysisk spredning» betraktes som «det minst dårlige alternativet». Samtidig må «USAs og landets alliertes beslutning» skapes av en manipulasjonspolitikk, og manøvrere Kina til å fremstå som mer truende enn det egentlig er.

Fremstillingen av de begrensete krigshandlingene i Ukraina blir brukt akkurat slik av USA nå overfor deres allierte. Russland har 5 helt avgrensete mål med sin innmarsj der. Disse målene inkluderer hverken å erobre Ukraina, eller å få til regimeskifte der, og faren for angrep på andre land er ikke tilstede. Russland har ikke tilkjennegitt noen politikk som tyder på at de er ute for å skape noe nytt imperium. Men USA driver sin propaganda og manipulasjon for å få Russland til å fremstå som mye verre enn det er og for å skape bedre vilkår i sin kamp for å destabilisere Russland og legge det inn under sitt verdensherredømme igjen.

Geopolitikk går også inn i Colbys tenkning, med den typiske determinismen som er karakteristisk for denne typen strategisk «realisme». Som uttrykt i Strategi for forhindring, hvis Taiwan faller inn under området for kinesiske innflytelse, kollapser hele den amerikanske hegemoniske posisjonen i Asia, og Japan, Filippinene, og til og med Australia kan gå ut av det amerikanske innflytelsesområdet, noe som fører til kinesisk dominans av Asia og fremveksten av kinesisk makt i Midtøsten og til og med på den vestlige halvkule. Men Colby gjør omfattende generaliseringer om fremtidige resultater som ingen kan vite noe om. For den geopolitiske tenkeren fremstår hver eneste sektor av kloden strategisk som nøkkelen. I Vietnam, for eksempel, viste det seg seinere at  «dominoteorien», som var en del av USAs begrunnelse for denne krigen, viste seg å være falsk, og USA ble beseiret.

Det bør også påpekes at USA, i Den kalde krigen med Sovjetunionen, som de vant, aldri definerte sitt «forsvarsområde» slik at det inkludere territorier som Sovjet hevdet som sine egne. Dette er nøyaktig hva Strategi for forhindring gjør, siden boken understreker Taiwans sentrale strategiske beliggenhet innenfor det amerikanske «forsvarsperimeteret». Kina hevder – og den amerikanske regjeringen har tidligere blitt enige – om at Taiwan er en del av Kina, og bruker ordene til Jimmy Carter-administrasjonen i 1979 om at Folkerepublikken Kina er «den eneste juridiske regjeringen i Kina». I 1982, under Ronald Reagan, uttalte den amerikanske regjeringen at den «anerkjenner» den kinesiske posisjonen at Taiwan er en del av Kina.» 18 Det er helt klart uklokt å forsøke å reversere denne langvarige politiske posisjonen.

Til slutt er Colbys analyse i stor grad basert på ytterligere uprøvde og ofte svært tvilsomme forutsetninger. Disse inkluderer (1) at militære anliggender er «avgjørende»; (2) at USA må ha hegemoni i Asia for å ha en levende økonomi; (3) at Kina er innstilt på å oppnå regionalt hegemoni med militære midler; (4) at amerikanske militære forberedelser er den beste måten for å svare på Kinas ambisjoner og handlinger; og (5) at nasjonene i regionen er villige til å slutte seg til en «antihegemonisk koalisjon» som tar sikte på en militær konfrontasjon med Kina. Når vi ser alvorlig på disse forutsetningene, mislykkes hans forseggjorte argument.

I sum er dette en krigersk og dypt uansvarlig bok, der forfatteren anser den som en del av den «realistiske» tradisjonen i amerikansk utenrikspolitikk. For å forstå dens kontekst og mulige innflytelse fullt ut, må vi grave dypere i opprinnelsen, inkludert detaljer om forfatteren, hans nære kapitalistiske forbindelser til den herskende klassen og promoteringen av boken i de mektige kretsene av den herskende klassen som Colby selv er en del av.

Finansiering og innledende samarbeidspartnere

En bok har ofte mange opprinnelser, og Strategi for forhindring er ikke noe unntak. Boken ble finansiert av to kjente store investorer, så vel som av en gruppe på to dusin venner, støttespillere og samarbeidspartnere som påvirket Colbys tenkning mest og «tok seg tid til å gjennomgå og kommentere utkast til deler av eller hele boken.» De to store investorene som er nevnt i anerkjennende ordelag er Hirsch-familien (Larry Hirsch er en av de tjuefire anmelderne) og Smith Richardson Foundation. Hirsch er en multimillionær forretningsmann (private equity, homebuilding, olje- og gass-selskaper) og Republican Party bidragsyter basert i Dallas, Texas. Nettstedet Smith Richardson Foundation viser for tilskuddsåret 2019 et tilskudd på $ 124 894 til Colby for å forske og skrive en bok om «en nasjonal forsvarsstrategi i en tid med fornyet stormaktskonkurranse.» Det er uklart om Colby fikk tilskudd fra denne stiftelsen før eller etter 2019. Begge disse store fondene har sterke koblinger til Council on Foreign Relationa. Hirsch er styreleder i tenketanken Center for European Policy Analysis, hvis president, Alina Polyakova, er CFR-medlem. En annen regissør, Thomas Firestone, er også medlem, sammen med avdøde Madeleine Albright, CFRs tidligere æresdirektør emerita og leder av deres internasjonale rådgivende råd. Fem av de fjorten guvernørene i Smith Richardson Foundation er CFR-medlemmer, to av dem tidligere rådsdirektører. 19

Denne gruppen av de første tjuefire samarbeidspartnere har spesielle egenskaper. For det første er 100 prosent menn. For det andre har tretten jobbet i den amerikanske regjeringen, nesten jevnt balansert mellom republikanske og demokratiske administrasjoner. Ni er CFR-medlemmer eller tidligere CFR-ansatte. Ni jobbet for det amerikanske forsvarsdepartementet, og seks jobbet ved tenketanken Center for New American Security. Spesielt to fortjener spesiell omtale på grunn av deres rolle i Joe Biden-administrasjonen. CFR-medlem Jonathan Finer er for tiden assisterende nasjonal sikkerhetsrådgiver under Jake Sullivan. Han har også en lang historie i demokratiske administrasjoner, som stabssjef og direktør for politikkplanlegging for utenriksminister John Kerry, taleskriver for Biden, og politisk rådgiver for Antony Blinken under Barack Obama-årene. Ely Ratner, som for tiden er assisterende forsvarsminister for sikkerhetssaker i Indo-Stillehavet, har tidligere vært assisterende nasjonal sikkerhetsrådgiver for visepresident Biden i 2015–17. Han var også seniorstipendiat for Kina-studier ved CFR. Da han vitnet for en senatskomité i desember 2021 kom Ratner med nyheter om at Taiwan var «kritisk til forsvaret av vitale amerikanske interesser», siden det ligger ved en viktig «node i den første øykjeden, som forankrer et nettverk av amerikanske allierte og partnere». 20 Det er klart at Colbys analyse og konklusjoner allerede har fått stor innflytelse i forsvarsdepartementet og blant noen politikere som historisk står nær president Biden.

En tredje nøkkelperson i gruppen på tjuefire, som ble bedt om å gjennomgå Strategi for forhindring før publisering, er den republikanske senatoren Josh Hawley fra Missouri, utdannet ved Stanford og Yale. Hawley, kjent som en sterk Trump-lojalist, kom først i nasjonens søkelys ved å gi en oppmuntrende knyttnevehilsen til de voldelige opprørerne som prøvde på et kupp ved å angripe Capitol Hill den 6. Januar i 2021. Hawley var tydelig for å velte valget i 2020 og ulovlig opprettholde Trump som president. Han var også den første amerikanske senatoren som erklærte at han hadde til hensikt å motsette seg godkjenningen av Bidens valg. Han var en av en håndfull republikanske senatorer (kalt «oppvigleri-kaukasien») som, uten bevis for svindel, stemte for å forsøke å velte valgresultatene i delstatene Arizona og Pennsylvania. I 2018 vant han valg som senator fra Missouri med store bidrag fra høyreorienterte grupper, inkludert Charles Kochs politiske maskin, og skal ha presidentambisjoner. I tillegg hjalp Alexander Velez-Green, Hawleys nasjonale sikkerhetsrådgiver, Colby enormt med boken og mottar Colbys spesielle ros i anerkjennelsesdelen av Strategy of Denial: «Denne boken ville rett og slett ikke være hva den er uten Alexander Velez-Green, som jeg står i uvurderlig gjeld til. Alex’ dyktighet, nøyaktighet, omsorg og innsats var uvurderlig for å bidra til å forvandle et grovt og ofte sammenfiltret manuskript til dette sluttproduktet. Mange av ideene, strukturen og de logiske konstruksjonene i denne boken – deres hjerte – bærer Alex’ dype avtrykk. Jeg kan ikke takke ham nok.» 21

Det er unødvendig å si at senator Hawleys utenrikspolitiske posisjoner følger nøye opp perspektivene som er skissert i Colbys bok. Colbys nære forbindelse med Missouri-senatoren og Hawleys nasjonale sikkerhetsrådgiver forteller oss noe viktig om hans høyreorienterte politikk, inkludert hans forsvar av Hawley da senatoren kom under angrep for sin støtte til opprøret den 6. januar.  Colby tvitret uten overbevisning at Hawley bare prøvde å stå opp for de som føler seg satt utefor. Men det er bare begynnelsen.

Familiebakgrunn

Colby, oppkalt etter sin oldefar som var offiser i hæren, kommer fra en fremtredende herskerklassefamilie, noe som gir ham øyeblikkelig troverdighet i mektige kretser og potensial for reell innflytelse. Den opprinnelige Colby i USA var Anthony Colby, som ankom Massachusetts Bay fra England med John Winthrop-flåten i 1630. Siden da har Colby-familien levert topp militære offiserer, en utenriksminister (Bainbridge Colby i Woodrow Wilson-administrasjonen), og en CIA-direktør (William E. Colby, som tjenestegjorde i Saigon som «assisterende ambassadør for stillehavsregionen» under den amerikanske krigen mot Vietnam og deretter ble CIA-sjef under Richard Nixon og Gerald Ford). Mens han var i Vietnam var William E. Colby, Elbridge Colbys bestefar, ansvarlig for det beryktede Phoenix-programmet, som målrettet vietnamesiske sivile for erobring, avhør, tortur og drap. Eksperter som Douglas Valentine har beskrevet programmet som et «sivilt attentatprogram». 22 Estimater av vietnamesiske sivile myrdet under dette programmet, noen ganger gjennom tortur, spenner fra 26.000 til 40.000 individer.

Elbridge Colbys far, Princeton og Yale alumnus Jonathan E. Colby, er også verdt å diskutere, både fordi boken er dedikert til ham og fordi han har vært seniorrådgiver og administrerende direktør i Carlyle Group, et private equity-selskap i Washington DC. Den viktigste grunnleggeren og i dag medleder for Carlyle er milliardæren David M. Rubenstein, som også er styreleder i CFR. Jonathan Colby er medlem av rådet og har donert store summer til CFR minst siden 2007, sannsynligvis årlig. I 2020-21-året ga han CFR på et nivå av $25 000 til $49 999. Jonathan Colbys karriere, som faren William, har vært nært knyttet til Asia. Mens han jobbet for Blackstone Group, et annet private equity-selskap, var han ansvarlig for firmaets finansielle rådgivningsvirksomhet i Asia – først i Tokyo, deretter i Hong Kong. Fra 1980 til 1989 var han leder for asiatiske fusjoner og oppkjøp for First Boston Corporation. 23 Han tjenestegjorde også i Nixon-administrasjonen i Det nasjonale sikkerhetsrådet under ledelse av Henry Kissinger. Selv om colby-familien sannsynligvis ennå ikke er på milliardærformuesnivå, er den helt klart en del av den kapitalistiske herskerklassen i USA.

Carlyle-gruppen

De siste tiårene har Carlyle-gruppen, som har store interesser i Asia og Europa, blitt viktig for Colbys familieformue. Carlyle er et private equity-selskap med investeringer over hele verden. Det Carlyle og andre private equity-selskaper som Blackstone, Apollo Global Management og KKR gjør først, er å skaffe milliarder i investeringsfond fra velstående støttespillere over hele verden. Carlyles årsrapport for 2020  sier at de hadde 2650 fondsinvestorer i nittifem land. Tidligere er disse kjent for å ha inkludert ledende banker og statlige pensjonsfond, CFR tidligere direktør og milliardær George Soros, og velstående saudiske prinser og medlemmer av bin Laden-familien. Selskapet utfører omfattende forskning på målrettede selskaper, kjøper og overtar de som viser seg mest løfterike, og finner måter å forbedre dem på (for eksempel å øke «effektiviteten» ved å sparke arbeidere), og deretter selge hele eller deler av disse selskapene i løpet av få år. Målet er alltid å tjene penger ved å selge selskapene de kjøper opp og kontrollerer.

Overskuddet fra denne kapitalistiske aktiviteten har vært enormt, når vi ser på den raskt akkumulerende rikdommen til disse private equity-selskapene og de som driver dem. Hver av dem har skapt et stort antall milliardærer og multimillionærer. Når det gjelder Carlyle, grunnlagt i 1987, hadde den nylig nesten 300 milliarder dollar i forvaltningskapital, investert i flere hundre aktive porteføljeselskaper i åttito land på seks kontinenter, med hundretusenvis av arbeidere ansatt i porteføljeselskapene. I tillegg har Carlyle en global kredittarm på 66 milliarder dollar, med tusenvis av låntakerforhold og en «global investeringsløsnings»-arm med 60 milliarder dollar under forvaltning i 284 investeringsredskaper. Alle disse tallene er i stadig endring, vanligvis økende, på grunn av kjøp og salg av private equity. 24

Arbeiderklassen og miljøet klarer seg selvfølgelig ikke godt under Carlyles og AMERIKANSKE selskapers styre generelt, med uanstendige forskjeller i inntekt og rikdom. Den sparsomme  informasjon som er tilgjengelig indikerer at, Når det gjelder Carlyle-eide virksomheter i USA, varierte timelønnen fra $ 10 i timen for en «aktivitetsassistent» og $ 12.43 i timen for en «resepsjonstilsatt», til $ 14 i timen for en husholderske ($ 28,000 XNUMX i året) og $ 29.90 i timen ($ 59,800 i året) for en ledende sykepleierSammenlign dette med den estimerte nettoverdien på 4,3 milliarder dollar til Carlyle-medleder David Rubenstein. 25 Uten engang å måtte jobbe, ville Rubensteins $ 4.3 milliarder investert med minimum 5 prosent avkastning gi ham $ 215,000,000 XNUMX i året å leve av.

Ikke bare det, men Carlyle Group rangerer nummer femti-syv på listen over de verste giftige luftforurenserne i USA, utarbeidet av Political Economy Research Institute ved University of Massachusetts basert på data fra 2018. Political Economy Research Institute spesifiserer 39 produksjonssteder over hele landet der disse Carlyle-anleggene opererer. På listen over de verste vannforurenserne rangerer Carlyle nummer syttifem, med tjuetre anlegg oppført, også basert på data fra 2018. I tillegg fremstår Kinder Morgan, et av de Carlyle-eide selskapene, som nummer sytti blant Greenhouse 100 Polluters Index, med 2018 klimagassutslipp på 10.261.286 tonn. Foruten å være en tung forurenser av planeten vår, har Carlyle også eid Combined Systems International, som produsenter tåregassen som brukes av Abdel Fattah el-Sisi-diktaturet for å undertrykke det egyptiske folket. 26

Historisk har Carlyle fått massiv innflytelse i USA og andre statlige kretser ved å ansette pensjonerte tjenestemenn og bruke deres forbindelser, kunnskap og evne til  lobbyvirksomhet til å planlegge sine investeringer, spesielt i det militær-industrielle komplekset. Carlyles tidlige spesialitet var å jobbe for militærindustrien, og han overtok selskaper med milliarder av dollar i militære kontrakter, som United Defense, Inc. Listen over tidligere regjeringsrepresentanter (de fleste fra USA er også CFR-medlemmer) som en gang jobbet for Carlyle og eksemplifiserer denne typen tilgangskapitalisme inkluderer George H. W. Bush, utenriksminister James Baker III, forsvarsdepartementets sekretær (og tidligere nestleder i CIA) Frank Carlucci, Kontor for ledelse og budsjettdirektør Richard Darman,  Formann i Securities and Exchange Commission Arthur Levitt, federal communications commission formann William E. Kennard, Bill Clinton White House stabssjef Mack McLarty, Storbritannias statsminister John Major, president i Bundesbank Tyskland Karl Otto Pohl, Filippinenes president Fidel Ramos, Thai premier Anan Panyarachun, og statsminister i Sør-Korea Park Tae-joon. For tiden er Federal Reserve-leder Jerome Powell og Virginia-guvernør Glenn Youngkin, begge nåværende CFR-medlemmer, Carlyle-veteraner. Når det gjelder Youngkin, tillot hans enorme rikdom fra sine år med Carlyle (anslått til $ 470 millioner av Forbes) ham å bruke titalls millioner av sine egne penger til å ansette politiske konsulenter og produsere en velsmurt politisk kampanje for å definere seg gunstig og vinne valget i slutten av 2021. 27

Asia representerer et svært viktig marked for Carlyle. Som Kewsong Lee, milliardærens medadministrerende direktør i Carlyle Group, påpekte: «Asia er et kritisk marked for Carlyle.» Carlyle begynte å investere i Asia i 1998 og har siden overtatt mer enn 160 selskaper gjennom sin Asia private equity-plattform. Konsernet hadde 20 milliarder dollar i forvaltningskapital i regionen per mars 2018, og gjennomførte deretter et Carlyle Asia Partners V-fond på 6,55 milliarder dollar. Mange av disse eiendelene er basert i Taiwan. Faktisk har Taiwan hatt en spesiell stilling for Carlyle fra tidlig i selskapets historie. Frank Carlucci, formann i Carlyle fra 1992 til 2003, var også samtidig formann i U.S.-Taiwan Business Council fra 1999 til 2002. Formålet med dette og andre lignende forretningsråd er å fremme handel og investeringer mellom landene som er involvert i slike partnerskap, og Carlucci / Carlyle var godt posisjonert fra en tidlig dato til å kjøpe og selge Taiwan-baserte selskaper.

En studie, publisert i Business History i 2016, fokuserer på et lite segment av Carlyles aktiviteter i Kina. Den analyserte fire store oppkjøpsbud utført fra 2005 til 2007, ett i Kina og tre i Taiwan. Det i Kina, en avtale på $ 440 millioner for å kjøpe Xugong Construction Machinery Company, hadde problemer på grunn av behovet for regulatorisk godkjenning fra en sterk kinesisk stat. Carlyle kompromitterte til slutt, reduserte sitt eierskapsmål fra 85 til 45 prosent og ga opp sitt forsøk på å få rett til å utnevne styrets leder, men avtalen ble fortsatt ikke godkjent. Det regulatoriske miljøet i Kina viste seg ikke å støtte dette gjeldsfinansierte  oppkjøpet til tross for Carlyles kompromisser. I Taiwan var Carlyle i stand til å kjøpe Ta Chong Bank og Eastern Multimedia på vellykket vis, men klarte ikke å avslutte avtalen på sitt tilbud om å kjøpe Advanced Semiconductor Engineering på grunn av rapportert manglende evne til å bli enige om en endelig pris. Konklusjonen var at det var nødvendig med et støttende nasjonalt institusjonelt rammeverk for å utnytte oppkjøpssuksess. Finansielle kapitalistiske selskaper som Carlyle ønsker å kunne kjøpe og selge selskaper uten begrensninger og gjøre det de vil for å profittere på hvert selskaps ressurser og arbeidere. Kina tillater ikke slik ubegrenset tilgang, og setter opp veisperringer til den ubegrensete kapitalismen som favoriseres av nyliberale tenkere som Colby-familiemedlemmer. 28

Elbridge A. Colby, en kort biografi

Iikke overraskende har Elbridge Colby  personlige investeringer i Carlyle, og interesser i en familietrust som sannsynligvis i stor grad er basert på Carlyle rikdom akkumulert av hans far. Han tjenestegjorde i Trumps forsvarsdepartement i 2017–18, og hadde en viktig rolle i utviklingen av USAs nasjonale sikkerhetsstrategi i 2018. Som statsansatt måtte Colby levere en offentliggjøringsrapport. Denne rapporten, Office of Government Ethics Form 278C, avslører at Colby ble betalt $ 167,774 for litt over ett års ansettelse i forsvarsdepartementet og at han eier et hus i Chevy Chase, Maryland, verdt mellom $ 1 million og $ 5 millioner. Chevy Chase har blitt beskrevet som «et av de rikeste og hviteste samfunnene» i USA. Enda viktigere er at Colby eier en tredjedel av kapitalen i en «Family Irrevocable Trust» og investeringer i «Carlyle Partners … privatisering / girede buyouts i luftfart, forsvar, helsevesen, forbruker / detaljhandel, industriell, IT, telekom, produksjon, media …. Forholdsmessig andel av verdi og inntekt er ikke er lett å fastslå. Denne avslørende rapporten avslører også at Colby fra og med 2018 allerede hadde vært konsulent for en lang liste over private militære og etterretningsorganisasjoner, inkludert Booz Allen Hamilton, Lawrence Livermore Laboratory, RAND Corporation, Sandia National Laboratory og Institute for Defense Analysis. 29

Colby ble utdannet ved Harvard og Yale, tidlig i sin karriere, og tjenestegjorde i over fem år i den amerikanske regjeringen ved Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet og i etterretningssamfunnet som jobbet med en rekke våpen, strategiske styrker og etterretningssaker, inkludert tjeneste i Irak med koalisjonens provisoriske myndighet. Fra 2010 til 2017 jobbet han for tenketanken Center for New American Security i Washington DC, og endte opp som Robert M. Gates Senior Fellow. Denne tenketanken har blitt sterkt finansiert av militære entreprenører som Northrop Grumman og Lockheed; superrike kapitalister som Murdoch-familien (Quadrivium Foundation); Smith-Richardson og McArthur Foundations; USAs departementer for stat og forsvar; Carnegie Corporation; topp amerikanske multinasjonale selskaper som Bank of America, Chevron, Cisco, Comcast, Facebook, Microsoft, Google og Goldman Sachs; Taipeis økonomiske og kulturelle representasjonskontor; ambassaden i Japan; og det tyske departementet for økonomiske saker og energi. Organisasjonens ledelse inkluderer en rekke CFR-medlemmer, inkludert administrerende direktør Richard Fontaine. En av de to grunnleggerne, Kurt M. Campbell, en annen rådsmann, er Asia-ekspert til Biden-administrasjonen. 30

Så fulgte tjeneste i Trump-administrasjonens forsvarsdepartemen, der han var en sentral skikkelse i produksjonen av dokumentet «USAs nasjonale forsvarsstrategi» i 2018, med undertittelen «Skjerp det amerikanske militærets konkurransefortrinn». Strategi for forhindring kan til en viss grad sees som en videre utarbeidelse av dette offisielle elleve sider lange dokumentet, som begynner med å understreke at konkurranse mellom stater nå er den primære bekymringen for USAs nasjonale sikkerhet, og at Russland, Nord-Korea, Iran og spesielt Kina er statene som truer fortsatt amerikansk verdensherredømme. Fred gjennom styrke er budskapet, som trengs for å forhindre «redusert tilgang til markeder som vil bidra til en nedgang i vår velstand og levestandard». Kina blir sett på som en stat med et ønske om å oppnå regionalt hegemoni først, for så å fortrenge USA for å oppnå verdensomspennende forrang i fremtiden. USAs strategi for å fortsette sitt globale hegemoni innebærer å bygge en mer dødelig militærstyrke ved å prioritere beredskap for krig, modernisere forskjellige militære kapasiteter, inkludert atomstyrker og romkrigsbekjempende domener, ogå  styrke det eksisterende alliansesystemet i Indo-Stillehavet og NATO. 31

Siden han forlot regjeringskontoret i 2018, har Colby, bortsett fra å skrive Strategi for fornektelse og bli direktør for forsvarsprogrammet ved Center for New American Security, vært med på å grunnlegge en politisk gruppe kalt Marathon Initiative, som fokuserer «på å utvikle strategier for å forberede USA på en epoke med vedvarende stormaktskonkurranse». Nylig har han også blitt bedt om å bli med i de strategiske rådgivningsfirmaene WestExec Advisors og American Global Strategies. WestExec ligger i nærheten av Biden White House fordi utenriksminister Blinken var med på å grunnlegge firmaet. Forsvarsminister Lloyd Austin var også leder av WestExec. American Global Strategies er et nytt konsulentfirma med Robert O’Brien, en av Trumps tidligere nasjonale sikkerhetsrådgivere, i ledelsen. Colby er ansatt som seniorrådgiver for American Global Strategies. I presidentvalgkampen i 2020 ga Colby 500 dollar til Trumps gjenvalg. 32

Fremme av strategi for forhindring

Colbys biografi peker på det tette og mangfoldige nettverket av forbindelser han har i den politiske verden. Han har brukt disse med god effekt for å fremme og prøve å øke innflytelsen fra sin nye bok og de politiske ideene der. Promoteringen pågår, men det er noen høydepunkter som er verdt å nevne her. En av Colbys første forsøk på å fremme Strategi for fornektelse var på en CFR-podcast, «Rethinking U.S. Defense Strategy», den 14. September, 2021. En av CFR’s topprepresentanter, senior visepresident og studiedirektør James M. Lindsay, intervjuet Colby og sa at han var enig i mye av Colbys strategi, men stilte spørsmål ved hvordan det ville fungere i praksis. Dette ble fulgt opp med en rådssponset paneldiskusjon med Colby og to andre eksperter 7. oktober. Fra september til november 2021 holdt Carnegie Endowment, Heritage Foundation, Hudson Institute og Brookings Institution alle godt offentliggjorte arrangementer med Colby som promoterte sin bok og ideer. I det minste ble noen av disse rebroadcast på C-Span, YouTube, Apple podcaster og Facebook. Wall Street Journal valgte Strategy of Denial som en av de ti beste bøkene i 2021. 33

Konklusjoner

Strategi for forhindring,og den åpenbare innflytelsen den ser ut til å ha innenfor amerikanske herskende kretser, setter spørsmålet om fascisme på dagsorden for folket i USA og verden. Fascismen bør ses på som en trinnvis prosess, ettersom mer og mer udemokratisk, autoritær og krigslignende politikk settes ut i livet. Syv momenter er sentrale: kontroll av en dominerende, ubestridt leder; blind supernasjonalisme; nyliberal økonomisk politikk som favoriserer gigantiske selskaper og de superrike; en besettelse av nasjonal sikkerhet, som fremmer en voldskult, inkludert imperialisme, militarisme, krig og trusselen om krig; mannlig dominans og generell underordning av kvinner og kjønn og seksuelle minoriteter; ødeleggelse av arbeiderbevegelsen; rasisme og syndebukkskaping av minoritetsgrupper, inkludert fornektelse av likeverdig stemmegivning og andre rettigheter. Fascismen normaliseres gradvis og fanger nok folks sinn og handlinger til å bli stadig mer innflytelsesrik.

Strategi for forhindring bør ses i dette lyset, en del av prosessen mot fascistpolitikkens dominans på den utenrikspolitiske arena, som understreker krig som et middel og en mål. Colbys støtte til den fascistiske demagogen Trump og hans nære bånd til den republikanske senatoren Josh Hawley forsterker denne konklusjonen. Det republikanske partiet som Colby helt klart er en del av, må nå ses på som et protofascistisk parti, der det handler for å prøve å bringe fullskala fascisme til USA. I likhet med det som skjedde i saken om Kenneth Pollocks  The Threatening Storm: The Case for Invading Irak, synes de politiske forslagene i Strategi for forhindring å bli tatt svært alvorlig og blir diskutert og debattert i det vide og brede i innflytelsesrike amerikanske herskerkretser, innenfor og utenfor regjeringen. Colbys mange forbindelser tjener ham godt i denne forbindelse.

Sett fra et annet perspektiv er Colbys personlige investeringer i Carlyle Group og lang sysselsetting ved Center for New American Security en form for korrupsjon og skaper åpenbare interessekonflikter. Carlyle har massive investeringer i Asia, som Colby, som en Carlyle-investor, sannsynligvis er opptatt av å beskytte, med militær kraft om nødvendig. Historisk sett har dette firmaet tjent enormt på eierskapet til militærrelaterte selskaper, og disse øker i stor grad i verdi når det er krig eller den økte trusselen om krig. I tillegg jobbet Colby i mange år for tenketanken Center for New American Security, som blant sine store investorer har Taipei Economic and Cultural Representative Office, samt store militære entreprenører og multinasjonale selskaper med viktige investeringer i Asia og Europa. Som det er vanlig blant CFR og personer fra den monopolkapitalistiske herskerklasseen, er det ikke noe skille mellom personlige, familie- og klasseinteresser og den «nasjonale interessen» slik de definerer den.

Utover den pågående trusselen om fascisme og en korrupt definisjon av den nasjonale interessen, kommer denne boken om «å gi krig en sjanse» i en tid da vår verden er i dyp krise. De mange krisene som er karakteristiske for monopolkapitalismen i vår tid (som kapitalistisk økodrap og resulterende klimakaos, pandemier, trusselen om stor krig ved hjelp av atomvåpen, massemigrasjon og uanstendige nivåer av ulikhet) gjør det viktig for oss å tenke og handle utenfor de vanlige rammene og diskusjonsopplegget til massemediene og vanlige politiske kommentatorer. Dette systemet er karakterisert som innrettet på globalisering og hegemoni, og søker dominans for å maksimere bedriftens profittog  kapitalakkumulering for enhver pris, til og med økologisk ødeleggelse, noe som resulterer i klimakaos på et nivå som truer fremtiden for alt liv på denne planeten. Nasjonalistiske rivaliseringer som fører til massiv krigsforberedelse og muligens selve krigen, slik det er understreket av Colby, utgjør store deler av problemet. Massive utgifter til militarisme gjør enorm skade på planeten vår. Det amerikanske militæret alene er den største forurenseren i verden. Økologisk ødeleggelse på grunn av kapitalismens ekspander-eller-dø-natur er en hovedkilde til pandemier som plager verdens folk. Ettersom dyr blir fratatt sine boarealer og flykter, blir zoonotiske sykdommer som koronavirus spredt til mennesker. Vi trenger en revolusjonær økologisk sosialistisk transformasjon av det nåværende monopolkapitalistiske systemet for å avverge fascisme, mulig verdenskrig og miljøkatastrofe.

Alle frigjøringer er nå knyttet sammen, og krever menneskelig frihet og menneskelig overlevelse på en bærekraftig planet. En del av dette bør være en utfordring for selve legitimiteten til nasjon-stat-systemet, noe som gir hver nasjon og selskapene i det rett til å fremme sin egen «nasjonale interesse», inkludert å slippe ut det de vil ha inn i vår felles atmosfære og hav, og trumfe universell menneskelig interesse. Direkte handling på lokalt og nasjonalt nivå, et globalt generelt og klimaopprør, er nødvendig for å beseire fascismen og med hell hevde rettighetene til vår felles, kollektive menneskelighet til fordel for et globalt samarbeidsvillig, arbeiderdrevet, økologisk basert, demokratisk, sosialistisk samfunn.

Dette er en god beskrivelse av hvordan herskerklassen i USA tenker og handler, og det gjenspeiler seg i virkeligheten. Akkurat samme planer har i lang tid vært lagt for å ta over Ukraina og svekke Russland og/eller få til regimeendring der. Men artikkelen mangler perspektiv på hovedmotsigelsen i verden mellom USA-imperialismen og verdens undertrykte land og folk gjennom den alliansefrie bevegelsen og dens støttespillere Kina og Russland. Den blir derfor også svært gal når den snakker om at kampen mot USA-imperialismen krever en utfordring av nasjon-stat-systemet. Det er nettopp fra de undertrykte land og folk og deres stater at kampen mot USA-imperialismen nå føres med størst kraft. Store deler av arbeiderklassen, de radikale og folket i de «hvite» kapitalistiske land er foreløpig på sidelinjen og lurt til å støtte USA i noen av de viktige kamper som foregår.

Notater

  1. For detaljert informasjon og analyse om rådets historie, natur, aktiviteter og innflytelse om utenriksrelasjoner, se Laurence H. Shoup, Wall Streets tenketank: Rådet for utenriksrelasjoner og Imperiet for nyliberal geopolitikk 1976–2019 (New York: Monthly Review Press, 2019); Laurence H. Shoup og William Minter, Imperial Brain Trust: Council on Foreign Relations and U.S. Foreign Policy (New York: Monthly Review Press, 1977).
  2. Shoup, Wall Streets Think Tank, 206–7.
  3. Council on Foreign Relations, Annual Report 2011 (Washington DC: Rådet for utenriksrelasjoner, 2011), 37; Council on Foreign Relations, Annual Report 2016 (Washington DC: Council on Foreign Relations, 2016), 47, 49.
  4. Elbridge A. Colby, Strategy of Denial: American Defense in an Age of Great Power Conflict(New  Haven: Yale University Press, 2021), vi, 5, 283.
  5. Colby, Strategy of Denial, 10.
  6. Colby, Strategy of Denial i, 12–13.
  7. Colby, Strategy of Denial i, x, 119, 149.
  8. Colby, Strategy of Denial, xi-xii.
  9. Colby, Strategy of Denial, xiii, 68, 72–77.
  10. Colby, Strategy of Denial, 76–77.
  11. Colby, Strategy of Denial, xvi, 159.
  12. Colby, Strategy of Denial, 171, 172.
  13. Colby, Strategy of Denial, 176.
  14. Colby, Strategy of Denial, 177, 182.
  15. Colby, Strategy of Denial, 186.
  16. Colby, Strategy of Denial, xvii.
  17. Colby, Strategy of Denial i, 202–4, 210–12, 284.
  18. «U.S.–PRC Joint Communique (1982),» American Institute i Taiwan, tilgang den 8. april, 2022.
  19. Colby, Strategy of Denial, xx–xxi; «Fremtiden for USAs forsvarsstrategi, tilskuddsår: 2019,» Smith Richardson Foundation. De fem Smith Richardson-guvernørene er Karen Elliott House (tidligere CFR-direktør), admiral James Stavridus (tidligere CFR-direktør), lege R. Glenn Hubbard, generalløytnant H. R. McMaster og lege John Taylor. Se nettstedet Center for European Policy Analysis, Smith Richardson Foundations nettsted og Council on Foreign Relations, Annual Report 2018 (Washington DC: Council on Foreign Relations, 2018), 2, 41–42, 54, 57, 62, 65, 68–69.
  20. Kathin Hille, «Washington Has Made Its Intentions Clear Over ‘Unsinkable’ Taiwan,» Financial Times, 30. desember 2021, 4.
  21. «The Koch Cup», Center for Media and Democracy; Colby, Strategy for Denial, xxi.
  22. Douglas Valentine, Phoenix Program: America’s Use of Terror in Vietnam  (New York: William Morrow &Company, 1990).
  23. Council on Foreign Relations, Annual Report 2007 (Washington DC: Council on Foreign Relations, 2007), 63; Council on Foreign Relations, Annual Report 2021 (Washington DC: Council on Foreign Relations, 2021), 2; «Jonathan E. Colby,» Carnegie Council, besøkt 7. april, 2022.
  24. Carlyle Group, Accellerating Gowth: Annual Report 2020 (Washington DC: Carlyle Group, 2020); Antoine Gara, «Carlyle Brings in Record Earnings After a Togh Pandemic,» Financial Times, 29. oktober, 2021
  25. Lønnstall finnes i annonser på Indeed.com og David Rubensteins net worth på Forbes (#261).
  26. «Toxic 100 Air Polluters Index (2020 Report, Basert på 2018 Data),» Political Economy Research Institute, besøkt 6. april, 2022.»Toxic 100 Water Polluters Index (2020 Report, Basert på 2018 Data),» Political Economy Research Institute, besøkt 6. april, 2022;»Greenhouse 100 Polluters Index (2020 Report, Basert på 2018 Data),» Political Economy Research Institute, besøkt 6. april, 2022.
  27. Dan Briody, The Iron Triangle: Inside the Secret World of the Carlyle Groups Secret World  (Hoboken: John Wiley and Sons, 2003), xv–xxvii; Lauren Fedor, «Glenn Youngkin, Political Novice Rewrites the Republican Playbook,» Financial Times, 6.–7. november, 2021.
  28. Douglas Cumming og Grant Fleming, «Taking China Private: The Carlyle Group Leveraged Buyouts and Financial Capitalism in China», Business History 58, nr. 3 (2016): 345-363.
  29. Elbridge A. Colby, «Public Disclosure Report Form 278C,» Office of Government Ethics, tilgjengelig på projects.propublica.org.
  30. «Center for a New American Security,» Influence Watch, besøkt 6. april 2022. TLaurence H. Shoup, « Council on Foreign Relations, The Biden Team and Key Pilcy Outcomes: Climate and ChinaMonthly Review, 73, nr.1 (Mai 2021): 3-4; Council on Foreign Relations, Annual Report 2018, 54.
  31. Summary of the 2018 Nationl Defense Strategy of the United States og America (Washington DC: US Department of Defense, 2018), 1, 2, 5–10.
  32. «The Secretive Consulting Firm That’s Become Biden’s Cabinet in Waiting,» Politico, 23. november, 2020; «Our Team,» American Global Strategies, besøkt 6. april 2022.
  33. «Rethinking U.S. Defense Strategy, With Elbridge A. Colby,» Council on Foreign Relations podcast, 14. September, 2021; «The Evolving Military Balance in the Taiwan Strait,» Council on Foreign Relations, 7. oktober, 2021; «The Strategy of Denial,» Carnegie Endowment for International Peace, 15. september 2021; «The Best Defence Strategy for America? Elbridge Colby on the Strategy of Denial,» Heritage Foundation, 17. september, 2021:  «What Is a Strategy of Denial and Does It Make Sense for America?», Brookings Institution, 5. november, 2021: «The 10 best books of 2021,» Wall Street Journal, 1. desember 2021.

Monthly Review 2022, Volum 74, Nummer 01 (mai)


[1] Ordet DENIAL kommer fra DENY. Dette ordet har ifølge Shorter Oxford Dictionary 10 betydninger. Den første og andre er å motsi, den tredje er å nekte å godta sannheten av en påstand, nekte å godta eksistensen eller realiteten til, den fjerde er å nekte å erkjenne at en person eller en ting har en viss karakter eller visse krav, den femte er å holde tilbake en ting som noen ber om, krever eller ønsker, eller nekte adgang til en person som etter etterspurt, den sjette er å nekte en anmodning fra en person eller adgangen til en besøkende, den syvende er å nekte å være eller gjøre, den åttende å nekte tillatelse til eller for; å forby noen å gjøre noe, den niende å nekte å ta imot eller akseptere og den tiende, nekte seg selv å følge sitt begjær, å avholde seg fra. Ut fra dette betyr DENIAL for det første å si nei, nekte noe som  er spurt etter eller ønsket, for det andre er det en uttalelse om at noe er usant eller uholdbart; en motsetning; å nekte å godta eksistensen eller virkeligheten til en ting, for det tredje betyr det å nekte å godta en person som leder, for det fjerde betyr det juridisk sett at en  benekter en anklage mot en, for det femte en ulempe, og så kan det bety at en bridge-medspiller viser svakhet i forhold til partnerens bud. Ut fra dette må vi velge en rimelig norsk oversettelse. Ut fra sammenhengen i boken som er omtalt går strategien ut på å nekte alle land å bli en utfordrer til USAs verdenshegemoni med særlig innretting på å nekte Kina å bli en ledende makt i Øst-Asia, og å bruke krig som middel for å klare dette. For korthets skyld bruker jeg begrepet strategi for forhindring.

[2] Play Chicken – en farlig lek der den første som gir seg taper.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.