oss 100 kroner!
USA er fanget i dødsspiralen til ukontrollert militarisme som det nesten enstemmige valget om å gi rundt 40 milliarder dollar i bistand til Ukraina illustrerer. Ingen høyhastighetstog. Ingen universell helsedekning. Intet effektivt covid hjelpeprogram. Intet pusterom fra 8,3 prosent inflasjon. Ingen infrastrukturprogrammer til å reparere forfalne veier og broer. 43.586 strukturelt mangelfulle broer, i gjennomsnitt 68 år gamle, vil kreve 41,8 milliarder dollar for å fikse. Ingen ettergivelse av 1,7 billioner dollar i studentgjeld. Ingen adressering av inntektsulikhet. Ikke noe program for å mate de 17 millioner barn som legger seg sultne hver kveld. Ingen våpenkontroll eller tiltak mot epidemien av nihilistisk vold og masseskyting. Ingen hjelp for de 100 000 amerikanerne som dør hvert år av overdoser. Ingen minstelønn på $15 i timen for å motvirke 44 års lønnsstagnasjon. Ingen pusterom fra bensinprisene som anslås å komme opp i $6 per gallon (15 kr per liter).
Den permanente krigsøkonomien, innført etter slutten av andre verdenskrig, har ødelagt privatøkonomien, slått nasjonen konkurs og sløst bort billioner dollar av skattebetalernes penger. Monopoliseringen av kapital fra militæret har drevet USAs gjeld opp til 30 billioner dollar, 6 billioner mer enn USAs BNP på 24 billioner dollar. Å betjene denne gjelden koster 300 milliarder dollar i året. Vi brukte mer på militæret, 813 milliarder dollar for regnskapsåret 2023, enn de neste ni landene, inkludert Kina og Russland, til sammen.
Vi betaler en stor sosial, politisk og økonomisk pris for vår militarisme. Washington ser passivt på når USA råtner moralsk, politisk, økonomisk og fysisk, mens Kina, Russland, Saudi-Arabia, India og andre land trekker seg ut av tyranniet til den amerikanske dollaren og det internasjonale Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunication (SWIFT), et meldingsnettverk som banker og andre finansinstitusjoner bruker til å sende og motta informasjon, for eksempel instruksjoner for pengeoverføring. Når den amerikanske dollaren ikke lenger er verdens reservevaluta og når det er et alternativ til SWIFT, vil det utløse en intern økonomisk kollaps. Det vil tvinge det amerikanske imperiets umiddelbare sammentrekning til å stenge de fleste av dets nesten 800 militærinstallasjoner rundt om i verden. Det vil signalisere Pax Americanas død.
Demokrat eller republikaner betyr ikke noe. Krig er statens raison d’état. Overdrevne militære utgifter er rettferdiggjort for «nasjonal sikkerhet.» De nesten 40 milliarder dollar som er tildelt Ukraina, hvor det meste går til våpenprodusenter som Raytheon Technologies, General Dynamics, Northrop Grumman, BAE Systems, Lockheed Martin og Boeing, er bare begynnelsen. Militære strateger, som sier at krigen vil bli langvarig, snakker om tilførsel av 4 eller 5 milliarder dollar i måneden i militærhjelp til Ukraina. Vi står overfor eksistensielle trusler. Men disse teller ikke. Det foreslåtte budsjettet for Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i regnskapsåret 2023 er 10 675 milliarder dollar. Forslaget til budsjett for Environmental Protection Agency (EPA) er 11 881 milliarder dollar. Ukraina alene får mer enn dobbelt så mye. Pandemier og klimakrisen er ettertanker. Krig er alt som betyr noe. Dette er en oppskrift på kollektivt selvmord.
Det var tre begrensninger for griskheten og blodtørsten til den permanente krigsøkonomien som ikke lenger eksisterer. Den første var den gamle liberale fløyen til Democratic Party, ledet av politikere som senator George McGovern, senator Eugene McCarthy og senator J. William Fulbright, som skrev The Pentagon Propaganda Machine. De selvidentifiserte progressive, en ynkelig minoritet i kongressen i dag, fra Barbara Lee, den eneste i kongressen og senatet som motsatte seg en bred, åpen fullmakt som tillater presidenten å føre krig i Afghanistan eller andre steder, til Ilhan Omar. Alle stiller nå pliktoppfyllende opp for å finansiere den siste stedfortrederkrigen. Den andre begrensningen var et uavhengig media og akademia, inkludert journalister som IF Stone og Neil Sheehan sammen med forskere som Seymour Melman, forfatter av ‘The Permanent War Economy and Pentagon Capitalism: The Political Economy of War’. For det tredje, og kanskje viktigst, var en organisert fredsbevegelse, ledet av religiøse ledere som Dorothy Day, Martin Luther King Jr. og Phil og Dan Berrigan samt grupper som Students for a Democratic Society (SDS). De forsto at ukontrollert militarisme var en dødelig sykdom.
Ingen av disse opposisjonskreftene, som aldri klarte å snu den permanente krigsøkonomien, men dempet dens utskeielser, eksisterer nå. De to regjerende partiene er kjøpt opp av selskaper, spesielt militære entreprenører. Pressen er tannløs og servil i sitt forhold til krigsindustrien. Propagandister for permanent krig, hovedsakelig fra høyreorienterte tankesmier, overdådig finansiert av krigsindustrien, sammen med tidligere militær- og etterretningstjenestemenn, blir utelukkende sitert eller intervjuet som militæreksperter. NBCs ‘Meet the Press’ viste 13. mai et klipp hvor tjenestemenn fra Center for a New American Security (CNAS) simulerte hvordan en krig med Kina om Taiwan kan se ut. Medgrunnleggeren av CNAS, Michèle Flournoy, som dukket opp i krigsspillsegmentet til Meet Press og ble ansett av Biden for å drive Pentagon, skrev i 2020 i Foreign Affairs at USA trenger å utvikle «evnen til å troverdig true med å senke alle Kinas militære fartøyer, ubåter og handelsskip i Sør-Kinahavet innen 72 timer.»
En håndfull antimilitarister og kritikere av imperiet fra venstresiden, som Noam Chomsky, og høyresiden, som Ron Paul, har blitt erklært persona non grata av et føyelig media. Den liberale klassen har trukket seg tilbake til salong-aktivisme der spørsmål om klasse, kapitalisme og militarisme blir kastet ut til fordel for kanselleringskultur, multikulturalisme og identitetspolitikk. Liberale heier på krigen i Ukraina. I starten av Irak-krigen ble de i det minste med på gateprotester. Ukraina blir nå sett på som det siste korstoget for frihet og demokrati mot den nye Hitler. Det er lite håp, frykter jeg, om å omgjøre eller begrense katastrofene som nå orkestreres på nasjonalt og globalt nivå. De neokonservative og liberale intervensjonistene roper unisont på krig. Biden har utnevnt disse krigshisserne som tar skremmende lett på atomkrig, til å styre Pentagon, det nasjonale sikkerhetsrådet og utenriksdepartementet.
Siden alt vi foretar oss er krig, er selvfølgelig alle foreslåtte løsninger militære. Denne militære eventyrlysten akselererer nedgangen, som nederlaget i Vietnam og sløsingen av 8 billioner dollar i de meningsløse krigene i Midtøsten illustrerer. Krig og sanksjoner, antas det, vil lamme Russland, rikt på gass og naturressurser. Krig, eller trusselen om krig, vil dempe den økende økonomiske og militære innflytelsen til Kina.
Dette er demente og farlige fantasier, utført av en herskende klasse som har skilt seg fra virkeligheten. Ikke lenger i stand til å redde sitt eget samfunn og økonomi, prøver de å ødelegge sine globale konkurrenter, spesielt Russland og Kina. Etter at militaristene har lammet Russland, er planen at de vil de fokusere sin militære aggresjon på Sør-Kina-havet, og dominere det Hillary Clinton som utenriksminister, når hun refererte til Stillehavet, kalte «det amerikanske hav».
Du kan ikke snakke om krig uten å snakke om markeder. USA, hvis vekstrate har falt til under 2 prosent, mens Kinas vekstrate er 8,1 prosent, har vendt seg til militær aggresjon for å styrke sin sviktende økonomi. Hvis USA kan bryte russiske gassforsyninger til Europa, vil det tvinge europeere til å kjøpe fra USA. Amerikanske selskaper vil samtidig gjerne erstatte det kinesiske kommunistpartiet, selv om de må gjøre det gjennom trusselen om krig, for å åpne uhindret tilgang til kinesiske markeder. Krig, hvis det brøt ut med Kina, ville ødelegge den kinesiske, amerikanske og globale økonomien og ødelegge frihandel mellom land som i første verdenskrig. Men det betyr ikke at det ikke vil skje.
Washington prøver desperat å bygge militære og økonomiske allianser for å kontre et voksende Kina, hvis økonomi forventes å gå forbi USAs økonomi innen 2028, ifølge Storbritannias Center for Economics and Business Research (CEBR). Det hvite hus har sagt at Bidens nåværende besøk til Asia handler om å sende et «kraftig budskap» til Beijing og andre om hvordan verden kan se ut hvis demokratier «står sammen for å forme kjørereglene». Biden-administrasjonen har invitert Sør-Korea og Japan til å delta på NATO-toppmøtet i Madrid.
Men færre og færre nasjoner, selv blant europeiske allierte, er villige til å bli dominert av USA. Washingtons fasade som demokratisk og respektfull for menneskerettigheter og sivile friheter er så sterkt sprukket opp at den er ugjenopprettelig. Den økonomiske nedgangen, med Kinas produksjon 70 prosent høyere enn USAs, er irreversibel. Krig er et siste desperat forsøk brukt av døende imperier gjennom historien med katastrofale konsekvenser. «Det var fremveksten av Athen og frykten som dette satte i Sparta som gjorde krig uunngåelig,» bemerket Thukydides i ‘Historien om Peloponneskrigen’.
En nøkkelkomponent for å opprettholde den permanente krigsstaten var opprettelsen av et frivillig, yrkesbasert militære. Uten vernepliktige, faller byrden med å slåss i kriger til de fattige, arbeiderklassen og militærfamilier. Denne frivillige styrken lar barna i middelklassen, som ledet Vietnam-antikrigsbevegelsen, unngå tjeneste. Den beskytter militæret mot interne opprør av soldater som skjedde i Vietnamkrigen, hvilket satte samholdet til de væpnede styrkene i fare.
Et frivillig forsvar begrenser mengden av tilgjengelige tropper, og gjør også de globale ambisjonene til militaristene umulige. Desperat etter å opprettholde eller øke troppenivået i Irak og Afghanistan, innførte militæret ‘stop-loss’ -politikken som vilkårlig utvidet aktive tjenestekontrakter. Slangordet var ‘bakdørsverving’. Innsatsen for å øke antall tropper ved å hyre private militærentreprenører, hadde også en ubetydelig effekt. Økte troppenivåer ville ikke ha vunnet krigene i Irak og Afghanistan, men den lille prosentandelen av de som er villige til å tjene i militæret (bare 7 prosent av den amerikanske befolkningen er veteraner) er en akilleshæl militaristene ikke vil anerkjenne.
«Som en konsekvens unngår man seriøs gransking rundt problemet ‘for mye krig og for få soldater’» skriver historiker og pensjonert oberst Andrew Bacevich i ‘After the Apocalypse: America’s Role in a World Transformed’. «Forventninger om at teknologi skal bygge bro over dette gapet gir en unnskyldning for å unngå å stille de mest grunnleggende spørsmålene: Har USA militære midler til å tvinge motstandere til å støtte påstanden om å være vår tids uunnværlige nasjon? Og hvis svaret er nei, som krigene etter 11. september i Afghanistan og Irak antyder, ville det ikke være fornuftig for Washington å senke ambisjonene sine deretter?»
Dette spørsmålet, som Bacevich påpeker, vil man ikke engang tenke på. Militærstrategene jobber ut fra en antagelse om at de kommende krigene ikke vil ligne tidligere kriger. De investerer i imaginære teorier om fremtidige kriger som ignorerer fortidens lærdommer, og sikrer dermed flere fiaskoer.
Den politiske klassen er like selvbedragende som generalene. Den nekter å akseptere fremveksten av en multipolar verden og den merkbare tilbakegangen av amerikansk makt. Den bruker utdaterte begreper som amerikansk eksepsjonalisme og triumfalisme, og tror den har rett til å påtvinge sin vilje som leder av den ‘frie verden’. I hans 1992 ‘Defense Planning Guidance Memorandum’ argumenterte USAs assisterende forsvarsminister Paul Wolfowitz at USA må sørge for at ingen rivaliserende supermakt gjenoppstår. USA bør projisere sin militære styrke for å dominere en unipolar verden til evig tid. 19. februar 1998 på NBCs ‘Today Show’, ga utenriksminister Madeleine Albright den demokratiske versjonen av denne doktrinen om unipolaritet. «Hvis vi må bruke makt, er det fordi vi er amerikanere; vi er den uunnværlige nasjonen,» sa hun. «Vi står hevet, og vi ser lenger enn andre land inn i fremtiden.»
Denne demente visjonen om uovertruffen amerikansk global overherredømme, for ikke å nevne uovertruffen godhet og dyd, blender etablissementets republikanere og demokrater. De militære angrepene de uten videre brukte for å hevde doktrinen om unipolaritet, spesielt i Midtøsten, skapte raskt jihadistisk terror og langvarig krigføring. Ingen av dem så det komme før de kaprede jetflyene smalt inn i tvillingtårnene i World Trade Center. At de klamrer seg til denne absurde hallusinasjonen er håpets seier over erfaringers lærdom.
Det er en dyp avsky blant befolkningen for disse elitære overklasse-arkitektene av amerikansk imperialisme. Imperialismen ble tolerert da den var i stand til å projisere makt i utlandet og produsere økende levestandard hjemme. Den ble tolerert da den holdt seg til skjulte intervensjoner i land som Iran, Guatemala og Indonesia. Den gikk helt av hengslene i Vietnam. De militære nederlagene som fulgte kom samtidig med en jevn nedgang i levestandarden, lønnsstagnasjon, en smuldrende infrastruktur og til slutt en økonomisk politikk og rekke av handelsavtaler, orkestrert av den samme herskende klasse, som avindustrialiserte og fattigstilte landet.
Etablissementsoligarkene, nå samlet i Democratic Party, har stor mistro til Donald Trump. Han begår blasfemi ved å stille spørsmål ved det amerikanske imperiets hellighet. Trump hånet invasjonen av Irak som en «stor, fet feil». Han lovet «å holde oss unna endeløs krig». Trump ble gjentatte ganger forhørt om forholdet hans til Vladimir Putin. Putin var «en morder», sa en intervjuer til ham. «Det er mange mordere,» svarte Trump. «Tror du landet vårt er så uskyldig?» Trump våget å si en sannhet som for alltid skulle være uuttalt; militaristene hadde solgt ut det amerikanske folket.
Noam Chomsky fikk litt pepper for å påpeke, med rette, at Trump er den eneste statsmannen som har lagt frem et «fornuftig» forslag til å løse Russland-Ukraina-krisen. Den foreslåtte løsningen inkluderte «..å legge til rette for forhandlinger i stedet for å undergrave dem. Å bevege seg mot å etablere en slags imøtekommenhet i Europa der det ikke er noen militære allianser, men bare gjensidig imøtekommenhet.»
Trump er for ufokusert og ustabil til å komme med seriøse politiske løsninger. Han satte en tidsplan for å trekke seg ut av Afghanistan, men han økte også den økonomiske krigen mot Venezuela og gjeninnførte knusende sanksjoner mot Cuba og Iran som Obama-administrasjonen hadde avsluttet. Han økte militærbudsjettet. Han flørtet tilsynelatende med å utføre et rakettangrep mot Mexico for å «ødelegge narkotikalaboratoriene». Men han erkjenner en avsmak for imperialistisk vanstyre hvilket gir gjenklang hos folket, et folk som har all rett til å avsky den selvtilfredse klanen som kaster oss inn i den ene krigen etter den andre. Trump lyver like lett som han puster. Men det gjør de også.
De 57 republikanerne som nektet å støtte bistandspakken på 40 milliarder dollar til Ukraina, sammen med mange av de 19 lovforslagene som inkluderte tidligere gitte 13,6 milliarder dollar i bistand til Ukraina, kommer ut av Trumps skumle konspiratoriske verden. De, som Trump, gjentar denne blasfemien. Også de blir angrepet og sensurert. Men jo lenger Biden og den herskende klassen fortsetter å øse ressurser inn i krig på vår bekostning, jo mer vil disse proto-fascistene, som ser ut å slå tilbake Demokratenes flertall i kongressen og senatet denne høsten, være i føringen. Marjorie Taylor Greene sa under debatten om hjelpepakken til Ukraina, som de fleste medlemmene ikke fikk tid til å undersøke nøye: «40 milliarder dollar, men det er ingen morsmelkerstatning til amerikanske mødre og babyer.»
«En ukjent sum penger til CIA og Ukraina, men ingen morsmelkerstatning for amerikanske babyer,» la hun til. «Stopp støtten til regimeendring og hvitvaskingsoperasjoner. En amerikansk politiker dekker over deres forbrytelser i land som Ukraina.»
Demokraten Jamie Raskin angrep Greene umiddelbart for å ha etterplapret propagandaen til Russlands president Vladimir Putin.
Greene, i likhet med Trump, talte en sannhet som gir gjenklang hos folk i en vanskelig situasjon. Motstanden mot permanent krig burde ha kommet fra den lille progressive fløyen til Democratic Party, som dessverre solgte seg ut til den feige lederen i partiet for å redde deres politiske karrierer. Greene er dement, men Raskin og demokratene fører en egen type galskap. Vi kommer til å betale en veldig høy pris for denne burlesken.
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenlandskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet i utlandet for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.
Denne artikkelen ble først publisert i Mintpress 23. mai 2022.
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
