Dollaren fortærer euroen

0

Av Av Michael Hudson.

Det er nå klart at dagens opptrapping av den nye kalde krigen var planlagt for over ett år siden. USAs plan om å blokkere Nord Stream 2 var virkelig en del av strategien for å blokkere Vest-Europa (“NATO”) fra å søke velstand gjennom gjensidig handel og investeringer med Kina og Russland.

Som president Biden og USAs nasjonale sikkerhetsrapporter kunngjorde, ble Kina sett på som den største fienden. Dette til tross for Kinas nyttige rolle i å gjøre det mulig for bedrifts-Amerika å drive ned arbeidslønnene ved å avindustrialisere den amerikanske økonomien til fordel for kinesisk industrialisering, ble Kinas vekst ansett som den ultimate terroren: velstand gjennom sosialisme. Sosialistisk industrialisering har alltid blitt oppfattet som den store fienden til rentier-økonomien som har tatt over de fleste nasjoner i århundret siden første verdenskrig tok slutt, og spesielt siden 1980-tallet. Resultatet i dag er et sammenstøt av økonomiske systemer – sosialistisk industrialisering vs. nyliberal finanskapitalisme.

Det gjør den nye kalde krigen mot Kina til en implisitt åpningsfase av det som truer med å bli en langvarig tredje verdenskrig. USAs strategi er å lirke bort Kinas mest sannsynlige økonomiske allierte, spesielt Russland, Sentral-Asia, Sør-Asia og Øst-Asia. Spørsmålet var hvor man skulle starte oppskjæringen og isolasjonen.

Russland ble sett på som den største muligheten til å begynne å isolere, både fra Kina og fra NATOs eurosone. En serie av stadig strengere – og det man håpet skal være fatale – sanksjoner mot Russland ble utarbeidet for å blokkere NATO fra å handle med Russland. Alt som var nødvendig for å antenne det geopolitiske jordskjelvet som en casus belli .

Det var lett nok å ordne. Den eskalerende nye kalde krigen kunne ha blitt lansert i Midtøsten – over motstand mot USAs grep om irakiske oljefelt, eller mot Iran og land som hjelper landet med å overleve økonomisk, eller i Øst-Afrika. Planer for kupp, fargerevolusjoner og regimeskifte er utarbeidet for alle disse områdene, og USAs afrikanske hær har blitt bygget opp spesielt raskt i løpet av det siste året eller to. Men Ukraina har vært utsatt for en USA-støttet borgerkrig i åtte år, siden Maidan-kuppet i 2014, og ga sjansen for den største første seieren i denne konfrontasjonen med Kina, Russland og deres allierte.

Så de russisktalende Donetsk- og Luhansk-regionene ble beskutt med økende intensitet, og da Russland fortsatt avsto fra å svare, ble det angivelig utarbeidet planer for et stort oppgjør som skulle starte i slutten av februar – som en Blitzkrieg av vest-ukrainsk angrep organisert av amerikanske rådgivere og bevæpnet av NATO.

Russlands forebyggende forsvar av de to østukrainske provinsene og dets påfølgende militære ødeleggelse av den ukrainske hæren, marinen og luftvåpenet de siste to månedene har blitt brukt som unnskyldning for å begynne å innføre det USA-designede sanksjonsprogrammet som vi ser utfolde seg i dag. Vest-Europa har pliktoppfyllende gått inn med full rulle. I stedet for å kjøpe russisk gass, olje og matkorn, vil den kjøpe disse fra USA, sammen med kraftig økt våpenimport.

Det potensielle fallet i euro/dollar-kursen

Det er derfor hensiktsmessig å se på hvordan dette sannsynligvis vil påvirke Vest-Europas betalingsbalanse og dermed euroens kurs mot dollar.

Europeisk handel og investeringer før krigen for å innføre sanksjoner hadde lovet en økende gjensidig velstand mellom Tyskland, Frankrike og andre NATO-land overfor Russland og Kina. Russland ga rikelig med energi til en konkurransedyktig pris, og denne energien skulle gjøre et kvantesprang med Nord Stream 2. Europa skulle tjene valuta for å betale for denne økende importhandelen ved en kombinasjon av eksport av flere industriprodukter til Russland og kapitalinvesteringer i å utvikle den russiske økonomien, f.eks. fra tyske bilselskaper og finansielle investeringer. Denne bilaterale handelen og investeringene er nå stoppet – og vil forbli stoppet i mange, mange år, gitt NATOs konfiskering av Russlands utenlandsreserver holdt i euro og britiske pund, og Europas russofobi som blir pisket opp av amerikanske propagandamedier.

I stedet vil NATO-landene kjøpe amerikansk LNG – men de må bruke milliarder av dollar på å bygge tilstrekkelig havnekapasitet, noe som kan vare til kanskje 2024. (Lykke til inntil da.) Energimangelen vil øke verdensprisen på gass og olje kraftig. NATO-landene vil også trappe opp sine innkjøp av våpen fra det amerikanske militærindustrielle komplekset. De nesten paniske kjøpene vil også øke prisen på våpen. Og matvareprisene vil også stige som et resultat av desperat kornmangel som følge av en opphør av import fra Russland og Ukraina på den ene sida, og mangel på ammoniakkgjødsel laget av gass.

Alle disse tre handelsdynamikkene vil styrke dollaren i forhold til euroen. Spørsmålet er hvordan Europa vil balansere sine internasjonale betalinger med USA? Hva har Europa å eksportere som den amerikanske økonomien vil akseptere ettersom dens egne proteksjonistiske interesser får innflytelse, nå som den globale frihandelen dør raskt?

Svaret er ikke mye. Så hva vil Europa gjøre?

Jeg kunne komme med et beskjedent forslag. Nå som Europa stort sett har opphørt å være politisk uavhengig, begynner det å ligne mer på Panama og Liberia – «bekvemmelighetsflagg» offshore banksentre som ikke er ekte «stater» fordi de ikke utsteder sin egen valuta, men bruker amerikanske dollar. Siden eurosonen har blitt opprettet med pengehåndjern som begrenser dens evne til å skape penger til å sprøyte inn i økonomien utover grensa på 3 prosent av BNP, hvorfor ikke bare kaste inn det finansielle håndkleet og ta i bruk amerikanske dollar, som Ecuador, Somalia og Turks and Caicos Islands? Det vil gi utenlandske investorer sikkerhet mot valutasvekkelse i deres økende handel med Europa og eksportfinansiering.

For Europa er alternativet at dollarkostnaden for utenlandsgjelda må økes for å finansiere det økende handelsunderskuddet med USA for olje, våpen og mat vil eksplodere. Kostnaden i euro vil bli enda større når valutaen faller mot dollaren. Rentene vil stige, redusere investeringene og gjøre Europa enda mer avhengig av import. Eurosonen vil bli en økonomisk dødsone.

For USA er dette Dollar Hegemony på steroider – i hvert fall vis-à-vis Europa. Kontinentet skulle bli en noe større versjon av Puerto Rico.

Dollaren i forhold til globale sør-valutaer

Den fullstendige versjonen er den nye kalde krigen som blir åpningssalven til tredje verdenskrig utløst av «Ukraina-krigen», som sannsynligvis vil vare i minst et tiår, kanskje to, ettersom USA utvider kampen mellom nyliberalisme og sosialisme til å bli en verdensomspennende konflikt. Bortsett fra USAs økonomiske erobring av Europa, søker strategene å låse inn afrikanske, søramerikanske og asiatiske land på samme måte som det som er planlagt for Europa.

Den kraftige økningen i energi- og matvareprisene vil ramme økonomier med mat- og oljeunderskudd hardt – samtidig som deres utenlandske dollar-denominerte gjeld til obligasjonseiere og banker forfaller og dollarkursen stiger mot deres egen valuta. Mange afrikanske og latinamerikanske land – spesielt Nord-Afrika – står overfor et valg mellom å sulte, kutte ned bensin- og strømforbruket, eller låne dollar for å dekke sin avhengighet av USA-formet handel.

Det har vært snakk om IMF-utstedelser av nye SDR (spesielle trekkrettigheter, o.a.) for å finansiere det økende handels- og betalingsunderskuddet. Men slik kreditt kommer alltid til en innebygd politisk-økonomisk pris. IMF har sin egen politikk for å sanksjonere land som ikke følger USAs politikk. USAs første krav vil være at disse landene boikotte Russland, Kina og deres nye handels- og valutaselvhjelpsallianse. «Hvorfor skal vi gi deg SDR eller gi deg nye dollarlån, hvis du bare skal bruke disse i Russland, Kina og andre land som vi har erklært å være fiender,» vil de amerikanske tjenestemennene spørre.

Dette er i hvert fall planen. Jeg ville ikke bli overrasket over å se et eller annet afrikansk land bli det «neste Ukraina», med amerikanske proxy-tropper (det er fortsatt mange Wahabi-talsmenn og leiesoldater) som kjemper mot hærene og befolkningen i land som ønsker å forsyne seg med korn fra russiske gårder, og drive økonomiene deres med olje eller gass fra russiske brønner – for ikke å snakke om deltakelse i Kinas Belt and Road Initiative, som tross alt var avtrekkeren som førte til USAs lansering av sin nye krig for globalt nyliberalt hegemoni.

Verdensøkonomien vil ta fyr, og USA har forberedt seg på en militær reaksjon og militarisering av sin egen olje- og landbrukseksport, våpenhandel og krav om at landene skal velge hvilken side av det nye jernteppet de ønsker å slutte seg til.

Men hva ligger i dette for Europa? Greske fagforeninger demonstrerer allerede mot sanksjonene som blir innført. Og i Ungarn har statsminister Viktor Orbán nettopp vunnet et valg på det som i bunn og grunn er et anti-EU og anti-amerikansk verdensbilde, og starter med å betale for russisk gass i rubler. Hvor mange andre land vil bryte ut av rekkene – og hvor lang tid vil det ta?

Hva ligger i dette for at de Globale Sør-landene blir presset – ikke bare som «collateral damage» på den djupe knappheten og skyhøye prisene på energi og mat, men som selve målet for USAs strategi når den innleder den store splittelsen av verdensøkonomien i to? India har allerede fortalt amerikanske diplomater at landets økonomi er naturlig forbundet med Russland og Kina.

Fra USAs utsiktspunkt er alt som må besvares: «Hva er det i det for de lokale politikerne og klientoligarkiene som vi belønner for å betjene landene deres?»

Det er det som gjør den truende tredje verdenskrig til en veritabel krig mellom økonomiske systemer. Hvilken side vil landene velge: sin egen økonomiske interesse og sosial samhørighet, eller det amerikanske diplomatiet lagt i hendene på sine politiske ledere? Når dette kombineres med USAs innblanding på linje med de fem milliarder dollar som assisterende utenriksminister Victoria Nuland skrøt av å ha investert i Ukrainas nynazistiske partier for åtte år siden for å sette i gang kampene som brøt ut i dagens krig, er det mye å ta stilling til.


Michael Hudson er president i The Institute for the Study of Long-Term Economic Trends (ISLET), Wall Street finansanalytiker, Distinguished Research Professor of Economics at the University of Missouri, Kansas City. Han er forfatter av Super-Imperialism: The Economic Strategy of American Empire (Editions 1968, 2003, 2021), ‘and forgive them their debts’ (2018), J is for Junk Economics (2017), Killing the Host (2015), The Bubble and Beyond (2012), Trade, Development and Foreign Debt (1992 & 2009) og The Myth of Aid (1971), blant mange andre.

Denne artikkelen er oversatt fra The Dollar Devours the Euro som ble publisert på bloggen til Michael Hudson.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.