Det militærindustrielle farmasøytiske komplekset

0

Det var fire stjerners general og president Dwight D. Eisenhower som først formet begrepet og beskrev situasjonen da han i sin avskjedstale til nasjonen 17. januar 1961 advarte mot det «militær-industrielle komplekset» som hadde innflytelse på alle områder i USA. «Dets totale innflytelse – økonomisk, politisk, ja åndelig – kan merkes i enhver by, i enhver statsbygning og ethvert kontor i det føderale regjeringsapparatet.»


Se også : De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene og teknogigantene


Dette var noe nytt i USAs historie, men siden 1961 er det blitt mye mektigere. To tredeler av alle Pentagons militærkontrakter plasseres hos «the big six»: Lockheed Martin, Northrop Grumman, Raytheon, General Dynamics, BAE Systems og Boeing. Alle de andre 28.000 selskapene som produserer for krigsmaskineriet er organisert som underkontraktører av dem i et pyramidesystem med fem lag der hvert lag prøver å tappe laget over for så mye penger som mulig.

Eierne av militærindustrien

Blant de største eierne i alle de «big six» finner vi de «vanlige mistenkte», investeringsfondene BlackRock, Vanguard og State Street. Det vil si; State Street er ikke blant de aller største aksjonærene i General Dynamics og BAE Systems, men ellers er bildet komplett. Militærindustrien er konsentrert til en håndfull selskaper og de har igjen felles eiere. (En analyse som også tok for seg personalunion i styrer og representantskap og krysseierskap for øvrig ville vise at integrasjonen er enda mer total.)

Ingen annen sektor i USAs økonomi sluker så mye av de føderale budsjettene som militærindustrien. Pentagons budsjett er over 50% av det budsjettet som vedtas av kongressen.

Andre industrigiganter

Går vi til annen storindustri utenom våpenindustrien, så er de fire største i USA: Apple, General Motors, Ford og General Electric. De er alle leverandører til krigsindustrien, men hovedvirksomheten deres ligger på andre områder. Akkurat det samme bildet gjentar seg: «de tre vanlige mistenkte» er store eiere i alle fire.

Big Pharma

Ved siden av militærindustrien og teknobedriftene er det den farmasøytiske industrien som er blant de mektigste i verden. Det var de som var pådrivere for TISA, TTIP og liknende avtaler fordi de ønsker å sikre sine patenter over hele verden. De fire største er Johnson & Johnson, Roche, Pfizer og Novartis. Tre av disse selskapene følger den vanlige mønsteret; de «vanlige mistenkte» er blant deres største eiere. Unntaket som bekrefter regelen er Roche som har en liten gruppe sveitsiske aksjonærer som viktigste eiere. Men Novartis, som igjen har «de tre» blant hovedeierne, er en betydelig storaksjonær i selskapet.

De store farmasøytiske selskapene har lagt på vei klart å sikre seg globalt monopol på medisiner, behandlingsmåter, vaksiner og patenter. De driver storstilt lobbying overfor Kongressen i USA, der de er den mektigste lobbygruppa, overfor EU-kommisjonen, FN og regjeringer. De har stor innflytelse på internasjonal lovgiving, De er med rette blitt kritisert for å hindre fattige land i å skaffe seg billige medisiner, for å styre forskningsinstitusjoner og kvele kritikere. De er også blitt kritisert for at de bruker monopolet sitt til å hindre innovasjon. Og naturligvis har også de store farmasøytiske korporasjonene tette forbindelser med det militærindustrielle komplekset.

De hevder at de må ha så store inntekter fordi forskningen deres er så kostbar. Men i virkeligheten handler det om at de gjør det for å sikre seg og eierne maksimal profitt. Når de dominerende selskapene er så få og har så mye kapital til rådighet, gir det dem enorme muligheter til å gjøre akkurat det. Og, som vi skal vise, så har deres eiere nær sagt monopolkontroll over mediene, slik at de langt på vei kan styre hva som kommer fram av kritikk og hvordan den blir behandlet.

(Alle våre tall er hentet fra databasen til Morningstar, som igjen henter side tall fra børsene i USA.

Altså, for å summere opp:

Ikke bare er produksjonen innen våpenindustrien, annen storindustri og farmasøytisk industri ekstremt konsentrert. Kapitalen bak disse selskapene er enda mer konsentrert, og vi finner igjen de aktive investeringsfondene som har så stort eierskap at de er i stand til å legge føringer for selskapene.

I neste artikkel skal vi se på hvem som eier de stor merkevareselskapene.

Forrige artikkelNATO planlegger massiv militær oppbygging langs Russlands grense
Neste artikkelPrisen på litium ni ganger så høy som i fjor – USA svært avhengig av import av mineraler
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).