oss 100 kroner!
Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.
Det er utfordrende å formidle forskning om russisk utenrikspolitikk om dagen. Det jeg uttrykker og har forsket på i mange år, har blitt anklaget for å være russisk propaganda. Min hensikt er å gi Vesten et mer nyansert bilde av det som skjer i Russland og Ukraina.
Jeg er fullstendig imot krigen i Ukraina. Den er en humanitær katastrofe, og jeg mener også at den er en stor strategisk feilvurdering fra Russland. Samtidig insisterer jeg på at det ikke er et absolutt valg mellom å fordømme eller forstå, der det ene utelukker det andre.
Vi må klare å balansere to tanker samtidig. Dagens situasjon er den farligste hittil i vår levetid, med en økende mulighet for atomkrig som kan utslette alt liv på planeten. Samtidig blir akademikere som forsøker å forklare bakgrunnen for konflikten anklaget for å «legitimere» krigen. Om vi ikke kan diskutere trusler mot russisk sikkerhet, hvordan kan vi da forstå russisk politikk og russiske handlinger?
I 20 år har jeg studert og jobbet i Australia, Irland, Nederland og Russland. Jeg har sett verden og Vesten fra ulike vestlige perspektiv, som jeg tar med meg inn i det jeg forsker på og formidler. Hensikten min har vært å gi et mer nyansert bilde av det som skjer i Russland og Ukraina, fordi jeg mener det er viktig å forstå hva som kan være driverne bak Russlands invasjon.
Dette har mange her hjemme vanskelig for å fordøye. Anklagene har handlet om både det jeg har sagt og skrevet, og i hvilke medier jeg har stilt opp.
Som Russland-forsker skriver jeg mye for russiske medier, og det er dette jeg får kritikk for. Mine bidrag til russiske medier har resultert i anklager om at jeg sprer «russisk propaganda», og alle mine argumenter blir tolket som om de representerer et russisk perspektiv. Men i fjor var jeg også på nyhetskanalen al-Jazeera mer enn 30 ganger, og skrev fire akademiske bøker om russisk politikk på vestlige forlag.
Jeg har stilt opp for EU-parlamentet og for medier i Norge, Danmark, Storbritannia, USA, Tyskland, Tyrkia, Italia, Kasakhstan, Iran, India, Kina, Australia og andre land. Dette blir utelatt i personangrepene mot meg. Det virker som om hensikten er å demonisere, ikke informere.
Jeg er mot sensur både i Russland og Norge. Jeg mener det er like uakseptabelt om russiske forskere blir møtt med reaksjoner i hjemlandet etter intervjuer med vestlige medier, som at jeg blir møtt med reaksjoner her hjemme.
Jeg stiller opp for de mediene som ønsker å høre mine perspektiver, men jeg lar dem aldri bestemme hva jeg skal si eller skrive. Det er alltid mine egne synspunkter jeg formidler. Ingen andres.
Jeg har blitt anklaget for å legitimere krigen, på grunn av en artikkel jeg skrev i november 2021. Der argumenterte jeg for at en NATO-Russland storkrig blir stadig mer uunngåelig. Denne advarselen ble tolket som å legitimere krig mot Ukraina og brukt i personangrep mot meg, mens vi i stedet burde diskutert selve saken.
Om vi skal sensurere og hetse akademikere som forsøker å forklare russisk politikk, hvordan skal vi da klare å forhindre og løse konflikter? Jeg har vært veldig kritisk til NATOs utvidelser østover, som jeg mener undergraver paneuropeisk sikkerhet og blir ansett av Russland som en eksistensiell trussel mot deres sikkerhet. Men å fremstille dette perspektivet som en støtte til krig mot Ukraina er grovt villedende.
Har Ukraina blitt en brikke i et kynisk maktspill mellom Russland og USA/NATO? Det er et spørsmål som ikke kan stilles i dagens debattklima i frykt for at det blir tolket som å unnskylde eller rettferdiggjøre russisk politikk. Istedenfor å diskutere ubehagelige fakta og akseptere selvkritikk foretrekker vi istedenfor å ha bind for øynene og gå mot en katastrofal konflikt.
Jeg blir også anklaget for å være «prorussisk». Er da alternativet å være anti-russisk? Jeg anser meg selv som prorussisk, proukrainsk, protysk, proamerikansk med mer. Jeg mener problemet vårt er et europeisk sikkerhetssystem som skaper motstridende sikkerhetsinteresser, og som derfor har kollapset over de siste årene.
Jeg ønsker ikke å bidra til et fordummende sort/hvitt syn, der fred skapes ved at de gode nedkjemper de onde. Så enkel er dessverre ikke verden, eller forholdet mellom Russland og Vesten.
Vesten baserer sin politikk på trusler fra Russland, og Russland baserer sin politikk på trusler fra NATO. Fred krever at vi reduserer gjensidige trusler. Dette burde ikke være kontroversielt. De siste 30 årene har imidlertid en ideologisk selvsensur lagt seg over Vesten. Vi har ikke lov til å argumentere for at NATO kan true russisk sikkerhet. Dette blir nå stemplet som «russisk propaganda» og får ingen plass i norske medier.
Hvordan kan vi forklare russisk politikk, om vi fjerner oss selv fra analysen? Da blir all russisk politikk forklart som en drøm om å gjenskape Sovjetunionen, en kamp mot demokrati, en gal president og gjennom annen virkelighetsfjern analyse. Skal forskere i et åpent samfunn som Norge bli hengt ut i det offentlige og ha jobbsikkerheten truet fordi vi kritiserer en militærallianse fra den kalde krigen?
I 2020 var oberstløytnant og professor Tormod Heier ved Forsvarets høyskole på den russiske TV-kanalen Rossiya Sevodnya. Han snakket om sin nye bok som var kritisk til NATOs politikk overfor Russland. På et tidspunkt kommenterte moderatoren at Heier var modig som skrev denne boken. Heier svarte at han ikke var modig, ettersom vi har akademisk frihet til å kunne kritisere våre egne.
Dette svaret gjorde sterkt inntrykk på meg, fordi det viser styrken til et demokrati som det norske. Men stemmer det fortsatt? Jeg leser nå flere artikler om meg selv i media som er ukorrekte og konspiratoriske. I forrige uke ble også Heier hengt ut i mediene fordi han «unnskyldte Russland og kritiserte Nato».
Om det kreves at også akademikere skal velge én side og ikke se hele bildet, så blir vi alle redusert til propagandister.
Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.
