oss 100 kroner!
Av Fabio Vighi.
Hypervirkelighet
Som en lærebokillustrasjon av Hollywoodsk kontinuitetsredigering, har deeskaleringen av krigen mot Covid gått sømløst over i eskaleringen av den ukrainske krigen, med Vladimir Putin som erstatning for Viruset som offentlig fiende nummer én. Hvis nødomstillingen var forutsigbar, virket tidspunktet for overlappingen nesten for glatt til å være troverdig. Hovedstrømsmedienes kreative koreografi har imidlertid sikret en endimensjonal representasjon av Putins krig, og til og med lagt til spesialeffekter når det er nødvendig: fra videospill som War Thunder, Arma 3og Digital Combat Simulator, til klipp av tidligere katastrofer. I ettertid fremstår de apokalyptiske opptakene av mennesker som faller til bakken i Wuhan i januar 2020 nå avgjort amatøraktige.
Da Jean Baudrillard skrev at ‘Gulfkrigen ikke fant sted’, mente han at volden i den ble overskrevet som et mediejippo (simulacrum) som gjorde det til hyperrealitet: noe så utvetydig og overveldende virkelig at det suspenderer ethvert spørsmål, tvil, eller vantro angående referentens iboende ugjennomsiktighet. Covid og den russiske invasjonen er ettertrykkelige eksplosjoner av hyperrealitet. Som sådan faller de på oss som et teppe som dekker all virkelighet i sin kompleksitet, og erstatter den med en ferdigpakket modell av falske binære opposisjoner: sunn/syk, sann/falsk, demokratisk/fascistisk, god/ond. Hvordan skulle vi ellers kunne forklare beslutningen fra Meta (Facebook og Instagram) om å la brukerne deres oppfordre til vold mot russere (tilsynelatende en midlertidig endring i retningslinjene for hatytringer)? Eller avlysningen av et universitetskurs om Fjodor Dostojevskij fordi han var russisk? Eller en privatklinikk som nekter å behandle russere og hviterussere? Er det ikke åpenbart at pandemien og den ukrainske saken mobiliserer den samme krigsstrategien?
Det er ikke lenger noen sammenheng mellom virkeligheten og dens hyperrealistiske karikatur i det sosiale metaverset. Putins krig er den ideelle fortsettelsen av ‘krigen mot Covid.’ Det overordnede målet er å tilsløre det virkelige problemet som står på spill, som består i å trekke fjell av billige penger inn i den gjeldsavhengige økonomien. Nødsløyfen er vår tids makroøkonomiske begivenhet. La oss utforske denne påstanden videre.
Ukrainas tidsbombe
To sett med spørsmål er ekskludert fra den hyperrealistiske representasjonen av ‘Putins krig.’ For det første det (åpenbare) geopolitiske: Ukraina var en tikkende bombe klar til å gå av. NATOs ekspansjon østover hadde kulminert i orkestreringen av det ukrainske regimeskiftet i 2014, som, som den amerikanske statsviteren John Mearsheimer nylig sa det, «styrtet en pro-russisk leder og installerte en pro-amerikansk leder» som del av en plan for å » gjøre Ukraina til et vestlig bolverk ved Russlands grense.» I klartekst, et kupp (med følger som massakren i Odessa 2. mai 2014). Hvis noen trenger bekreftelse, vil den lekkede telefonsamtalen mellom Nuland og Pyatt fra februar 2014 hjelpe: den viste at det amerikanske utenriksdepartementet under Obama-administrasjonen planla sammensetningen av den nye ukrainske regjeringen bare dager før opprøret på Maidan-plassen som utløste undergangen av Janukovitsj-regjeringen.
De siste årene – mens de selverklærte Donbas-republikkene og rom-minoritetene var under kontinuerlig angrep av Ukrainas ultranasjonalistiske militser (som forårsaket tusenvis av ofre) – hadde USA-ledede NATO intensivert sin militarisering av landet, inkludert samarbeid med ukrainske nynazister, hvis rolle er langt fra marginal i et land hvis parlament har bestemt seg for å feire fødselsdagen til den nazistiske kollaboratøren Stepan Bandera som en nasjonal høytidsdag. NATO handlet med full kunnskap om at for Russland ville deres avtale med Ukraina tilsvare en krigserklæring – som Putin understreket i sin berømte tale på München-konferansen om sikkerhetspolitikk 11. februar 2007. NATO-tropper og militærbaser utstyrt med defensive anti-ballistiske missiler (som kan konverteres til offensive atomvåpen) har fortsatt å bli utplassert i ulike regioner i Øst-Europa. Her kommer så det retoriske spørsmålet: Hvis Russland hadde omkranset USA med slikt artilleri fra for eksempel Cuba, Mexico eller Canada, ville Joe Biden (eller noen andre i hans sted) tolerert det? Dette er grunnen til at den ukrainske bomben, etter tiår med provoserende grep, var klar til å detonere.
Finansiell krigføring
Det andre settet med spørsmål angår den økonomiske agendaen, hvis modus fremstår som finanskrigføring. Drakoniske sanksjoner fra hardttalende vestlige ledere – for det meste frysing av eiendeler og utestengelse av russiske banker fra det globale betalingssystemet SWIFT – er ment å skade Putin og hans plutselig forkastelige «oligarker». Det er imidlertid langt fra sikkert om dette målet er oppnåelig eller til og med ønskelig. Har USA og EU, hvis store investeringsbanker er eksponert for russisk gjeld, virkelig råd til det økonomiske hauk og due-spillet med Russland? Og hvorfor skulle JP Morgan motsi den offisielle fortellingen om fiendens økonomiske implosjon ved å anbefale kundene å øke sine posisjoner i noe av Russlands bedriftsgjeld? De facto satser den amerikanske megabanken på Russlands raske bedring.
Dessuten er Russland verdens største produsent av nesten alle råvarer, og med nåværende nivåer av økende inflasjon over hele kloden virker det nesten umulig, eller suicidalt, å skulle klare seg uten forsyningene. Er dette grunnen til at Europas utfasing av russisk gass har ført til import av kull … fra Russland? Mediene spår at sanksjoner vil føre til kollapsen av rubelen, og dermed slutten på Putins regjeringstid. Imidlertid har Putin fylt opp valutareservene (utenlandsk valuta) og spesielt gull. Hvis den russiske økonomien går i stå, kan han utstede obligasjoner og dekke verdien med olje, gull og gass. Kort sagt, han ser ut til å ha mer innflytelse enn våre medier vil ha oss til å tro. Å sparke Russland ut av det dollar-denominerte SWIFT-systemet vil også gi Putin flere insentiver til å se etter andre markeder og valutaer å handle i (spesielt Kina), noe som igjen vil undergrave dollaren og dermed omtrent alt annet. Den fryktede de-dollariseringen av økonomien kan raskt bli realitet. Derfor, hva om sanksjoner er et lokkemiddel?
Gazprom-elefanten i det (oppvarmede) rommet
Dog opptatt med å dra på med restriktive tiltak solgt til publikum som heltedåder, har ledere i EU og USA fra starten vært forsiktige med å unngå å kutte noen av Russlands økonomiske tungvektere, som Sberbank (hvis sanksjoner nå er motarbeidet av Tyskland) og spesielt Gazprombank – Hvorfor? Sberbank er Russlands største långiver og innehaver av aktiva, så en fullstendig embargo vil innebære betydelig sikkerhetsskade for vestlige banker. Den virkelige elefanten i rommet er imidlertid Gazprombank, for den administrerer betalinger for russisk olje og gass som EU-landene er avhengige av, og som fortsatt kjøper. Bare rundt en fjerdedel av den russiske banksektoren er for tiden under sanksjoner – er dette virkelig ment å stoppe Putin?
Wolfgang Munchau (tidligere Financial Times-autoritet) oppsummerte EU (og USA) sitt hykleri med avvæpnende enkelhet: «EU heier på den ukrainske siden fra trygg avstand og ser på fra varme stuer, oppvarmet av russisk gass.» I den grad Russland er en sentral handelspartner for Europa (nesten halvparten av europeisk gass kommer fra Russland), men også for USA (importør av russisk olje), vil sanksjoner neppe materialisere seg i virkeligheten slik de gjør i nyhetene. Hvis så «sanksjonsbazookaen» viser seg å være en vannpistol, eller en boomerang, må vi lete etter svar andre steder.
Det sammenfiltrede nettet vi vever
La oss vurdere Vestens beslutning om å levere tusenvis av våpen til Ukraina akkurat da den russiske og ukrainske delegasjonen satt ved bordet i den første forhandlingsrunden i Gomel (Hviterussland). Russland krevde, som det gjorde fra starten, nøytralitet i Ukrainas status, dets demilitarisering og selvstyre til Krim og Donbas-republikkene. Å sende militærhjelp til Ukraina ville neppe hjelpe til å få et vellykket resultat av forhandlingene – eller for den saks skyld konflikten. Hvilken strategi følger NATO? Annerledes sagt: hvilket manus har president Zelensky lest fra? Ved å avvise Putins betingelser, tror Zelensky at han kan slå tilbake den russiske hæren på egen hånd? Eller håper han at NATO vil gå inn og starte Tredje Verdenskrig? I begge tilfeller ville han vært gal. Som komiker som ble politiker for mindre enn fire år siden (etter å ha spilt den ukrainske presidenten i en TV-serie) virker Zelensky perfekt for rollen. Men her tykner plottet.
I likhet med sin forgjenger Poroshenko, kan Zelensky være i besittelse av potensielt kompromitterende informasjon om Russiagate-parodien, eller Biden-familiens ukrainske forbindelser – inkludert Hunter som satt i styret til den ukrainske gassgiganten Burisma i 2014, rett etter Maidan-begivenhetene. For å legge til ytterligere kompleksitet har neocon Victoria Nuland (nå viseutenriksminister) erklært for det amerikanske senatet at «Ukraina har biologiske forskningsfasiliteter», og bekreftet russiske og kinesiske påstander som inntil da ble latterliggjort som «konspirasjonsteori» av den vanlige kohorten av selvutnevnt faktasjekkere. Hvorfor følte Nuland den uimotståelige trangen til å slippe biolabbomben, i motsetning til Jen Psakis sinte tilbakevisning fra dagen før? Hvorfor advarte Nuland om at russerne skulle stoppes fra å nå disse ‘anleggene’? Var hennes duett med senator Marco Rubio ment å skjule en pinlig sannhet om USA-finansierte programmer for «Biologisk trusselreduksjon» i Ukraina? Ettersom WHO nå også engasjerer seg, er bare én ting sikkert: vi er tilbake i den kalde krigens intriger. Og spørsmålet å stille er alltid det samme: cui prodest?
Nødavhengighet
Selv om underteksten ovenfor kan være relevant for å gi mening om den menneskelige tragedien som utspiller seg, er mitt syn at den ukrainske affæren til syvende og sist har skrevet «makroøkonomi» over seg. Årsaken er noe som finansanalytikere, snarere enn filosofer, er mer sannsynlig å forstå: en langvarig konflikt legitimerer å trekke ytterligere gjeld fra fremtiden, mens skylden for den kommende økonomiske tsunamien fordeles på den siste reinkarnasjonen av Dr Strangelove. I hovedsak har «Mad Vlad» med sin militæroffensiv tillatt Federal Reserve (og andre store sentralbanker) å utsette regnskapsdagen for vårt ultrafinansielle økonomiske system. Fordi billig gjeld investert i mer gjeld er det som hindrer Titanic fra å synke.
Siden etterspørselen etter finansielle eiendeler opprettholdes av etterspørselen etter gjeld, oppfyller globale nødsituasjoner nettopp kravet om mer lån: fjell av billige kontanter skapes ut av løse luften og brukes som finansiell innflytelse. Appetitten for å låne er nå skikkelig endemisk, for den påvirker også realøkonomien, husholdningene og, avgjørende, myndighetene. Dette er grunnen til at globale nødssituasjoner er hoveddriveren for kunstig monetær ekspansjon, som igjen representerer den kapitalistiske fremadrettede fluktveien fra valoriseringskrisen (manglende evne til å generere sosialt tilstrekkelige mengder merverdi og dermed reell rikdom) som har plaget vår produksjonsmodus siden den tredje industrielle revolusjonen, og implosjonen av Bretton Woods-systemet på 1970-tallet.
Av ovennevnte grunn virker det legitimt å hevde at alle geopolitiske hendelser enten har sitt opphav i eller er sterkt betinget av det som skjer i det finansielle Olympus. Putin-pandemien er altså drevet av det samme knepet som drev Covidpandemien: den gir sentralbankene fri lisens til å forlenge sin monumentale trykkefarsott, som øker markedene samtidig som den setter verdensøkonomien under ytterligere press. Dette er den moderne kapitalismens enveiskjøring.
Gjeldskrisens tidsbombe
Vi bør alltid ha det store bildet i bakhodet: Siden 2009 har alle store sentralbanker vært på en enestående pengeskapingsbinge, som det ikke er noen ende i sikte på. Å kassere billig gjeld med billioner fungerer som en kompensasjonsmekanisme for en fritt fallende global økonomi som i økende grad er avhengig av en «alt-boble» av groteske proporsjoner (som selvfølgelig til slutt vil sprekke). Atlanta Fed har nå kuttet forventningene til USAs BNP-vekst i første kvartal 2022 til 0,0 %, og offisielt innviet en ny tidsalder med stagflasjon som sender oss tilbake til 1970-tallet – men uten spillerom til å gjenta det som ble gjort da for å unngå kollaps. Bare ved å plassere dem mot denne bakgrunnen kan vi forstå hva aktuelle nødsituasjoner er til for.
For øyeblikket får Federal Reserve det som bare en krig kan garantere. Det vil si den ideelle begrunnelsen for å sette bremsene på den planlagte renteøkningen (kostnaden ved å låne penger). Selv en renteøkning på 50 basispunkter* ser nå usannsynlig ut for 2022. Tross alt har en krig en tendens til å være fordelaktig for aksjemarkedet – spesielt når den forhindrer renteøkninger som vil avsløre det manipulerende trikset med strukturelle kvantitative lettelser (kjøp av assets fra sentralbanken). Etter all sannsynlighet, jo mer anspent situasjonen i Ukraina blir, jo mer vil obligasjonsmarkedet stabilisere seg og rentene falle (obligasjonsmarkedet fungerer som kanarifuglen i kullgruven for et potensielt markedskrasj). Dessuten kan suspensjonen av EUs stabilitets- og vekstpakt, vedtatt i 2020 på grunn av Covid, nå bli forlenget uten grunn. Til tross for nylige signaler om det motsatte, kan den ukrainske konflikten lett tillate EU å sparke «den offentlige gjeldskriseboksen» litt lenger nedover veien.
Poenget er at våre gjeldsgjennomvåte økonomier fortsetter å trenge mer i stedet for mindre QE (kvantitative lettelser), av den enkle grunn at deres gjeld mer enn oppveier deres BNP. Dette er grunnen til at den ukrainske krise-tidsbomben er en forlengelse av gjeldskrise-tidsbomben. Det sistnevnte krever er et flerårig QE-regime kalibrert gjennom en syklisk rekke med globale nødsituasjoner: pandemier, terrorkampanjer, atomtrusler, handelskriger, militære konflikter, eller hvorfor ikke, landing av romvesener. Kaos må påkalles ved enhver gitt anledning, og med det, ideelt sett, skikkelsen til en brutal, blodtørstig fiende. Om det foregår i media eller i virkeligheten, er det nødsløyfen som betyr noe, for den holder pengekranen åpen. La oss ikke glemme at kapital er en blind prosess som avskyr stagnasjon: den må være i konstant bevegelse, selv når bevegelse betyr å pådra seg stadig større mengder uholdbar gjeld, uansett på hvilken mulige måte.
Kontrollert riving
Økende inflasjon – som er bakt inn i den ukrainske kaken slik den var med Covid – letter en kontrollert demolisjon av samfunnet gjennom erosjon av kjøpekraft. Å redde finansmarkedene i dag betyr å holde nede reell etterspørsel. Og som den eneste innehaveren av privilegiet til å skape dollar fra ingensteds, er Federal Reserve alltid minst ett skritt foran spillet. Som jeg tidligere har vist, hadde Feds balanse begynt å ese i september 2019, da astronomiske mengder elektroniske kontanter ble pumpet inn i den skrantende finanssektoren for å kunstig støtte dem. Etter to år med nådeløs oppildning av frykt, historiefortelling og opptrykking, hadde imidlertid Covid-fortellingen blitt foreldet og stadig mer selvmotsigende – som bevist av de kanadiske lastebilsjåførenes protester. Mens «Covid-dødsfall» og «tilfeller» ikke akkurat avtar, trengte økonomien plutselig en ny skrekkhistorie å utnytte, et nytt teppe å legge over verden. Dette er spesielt presserende nå som de økonomiske forholdene er på de strammeste nivåene siden 2016; noe som betyr at hvis Fed skulle ta foten fra pengeakseleratoren, ville verden stupe inn i en fullverdig resesjon på rekordtid.
På vakt mot å improvisere en militær reaksjon som vil føre til Armageddon, deltar NATO og de vestlige elitene nå i asymmetrisk krigføring med Russland. Dette vil ramme fremfor alt forsvarsløse befolkninger så vel som økonomier som allerede er rammet av to år med pandemi-induserte økonomiske kramper. Gassregninger og råvarepriser vil fortsette å stige. Men er ikke dette hva The Great Reset – den store tilbakestillingen – krever, ettersom den nyliberale «enden av historien»-fantasi har gått sur? En energi- og matkrise er over oss, som vil rettferdiggjøre ytterligere undertrykkende sosioøkonomisk politikk – inkludert, om nødvendig, krigslovsregelen som nylig ble eksperimentert i det demokratiske Canada. Uansett hvor vanskelig det er, bør vi legge det geopolitiske sjakkbrettet til side og fokusere på den økonomiske årsaken. Politiske valg av denne kaliber er diktert av forhold som påvirker økonomien som en helhet av stadig mer dysfunksjonelle sosiale relasjoner. Hvis Putin er gal – som alle ser ut til å tankeløst gjenta i disse dager – er han uten tvil i godt selskap. Jeg sikter ikke til Joe Bidens mentale helse, men til de økonomiske forvalterne av sosial rikdom og deres kognitive dissonans, som er hva den moderne kapitalisme (systemet) krever av dem.
Klar for Dr. Strangelove?
Det som fortsetter å være avgjørende for oss er å innse at gitt de enestående nivåene av finansiell doping, er kapitalistiske samfunn avhengig av en rekke globale trusler, hvor imidlertid grensen mellom simulert og reell risiko blir tynnere og tynnere. Som hevdet av Marx, fremstår kapital for finansforvaltere i hovedsak som et objekt som har brutt båndet med sin substans:
«I rentebærende kapital er derfor denne automatiske fetisjen finpusset til sin rene form, selvvaloriserende verdi, penger som avler penger, og i denne formen bærer den ikke lenger noen merker av sin opprinnelse. Den sosiale relasjonen fullbyrdes i forholdet mellom en ting, penger, til seg selv. I stedet for den faktiske transformasjonen av penger til kapital, har vi her bare formen til dette blottet for innhold.»[i]
I dag gjør kapitalens nesten totale dissosiasjon fra sin opprinnelse (verdiproduktivt arbeid) dens psykotiske kjerne stadig mer synlig. Mens den nåværende bruken av nødsituasjoner er pervers i sin natur, kan psykotiske episoder være rett rundt hjørnet. Og likevel, ved å typecaste Putin som «Mad Vlad», overser vi galskapen og det virkelig kriminelle kallet til moderne kapitalisme. La oss gjenta nøkkelpoenget: et implosivt sosioøkonomisk system opprettholdt av finansiell leverage* av dagens størrelse krever desperat en kontinuerlig strøm av nødsituasjoner, så vel som en Bond-skurk å klandre. På sin side krever industriell produksjon av nødsituasjoner troverdige aktører på den globale scenen, sammen med et publikum som er villig til å la seg sjokkere av kynisk mediepropaganda.
Selektiv humanitarisme og det økonomiske isfjellet
Selv om det ville være lett å grave i våre medias samtykke til USA-ledede/NATOs morderiske kriger (‘operasjoner’) fra nylig fortid, er den nåværende herjingen mot ‘oligarker’ som Roman Abramovich like talende. Hvorfor nå og ikke før? Og hvorfor kalles våre vestlige ‘oligarker’ for ‘entreprenører’? Like malplassert er slagord mot Nazi-Putin, siden han mekler mellom de to maktene som betyr mest i Russland: Gazprom og hæren. Så hvor forskjellig er Putin fra mektige politiske ledere i «demokratiske» land? Selvfølgelig, som Todd Smith nylig sa det, «Putin er ingen helt, i tilfelle noen ble forvirret. Han er bare en annen elite som ble fanget på feil side av en viss «økonomisk» situasjon.» Men hvorfor driver våre ‘demokratiske ledere’ forretninger (f.eks. våpenavtaler) med ‘diktatorer’ rundt om i verden? Hvorfor får vi ikke beskjed om å bære et syrisk eller palestinsk flagg til støtte for uskyldige liv som går tapt daglig på grunn av israelsk bombing og beskytning?
De uovertrufne nivåene av dagens hykleri – blandet med fullstendig uoverraskende rasistisk indignasjon om å bombe blonde og blåøyde, siviliserte europeiske mennesker i stedet for «mindre siviliserte» irakere eller afghanere – er symptomatisk for den degenerative sykdommen som påvirker vår «verden».
Den triste sannheten er at hvis finanselitene trenger ytterligere grunner til å blåse opp markedene med nyutstedte kontanter, kan konflikten til og med eskalere. Ingenting skal utelukkes når målet er å forlenge levetiden til et dødssykt økonomisk system. Her er et paradoks som burde få oss til å tenke: den dagen Vladimir Putin invaderte Ukraina og offisielt ble kronet som den nye Hitler, registrerte finansmarkedene den største intradag-rebound* siden mars 2020, da anti-Covid QE-programmer ble lansert for å redde verden. La oss være ærlige: til tross for krokodilletårene til verdens ledere, er ikke deres problem Ukrainas frihet, men isfjellet av økonomisk leverage* som er i ferd med å treffe Titanic.
Hva nå?
Forvent derfor en langvarig geopolitisk krise som vil rettferdiggjøre, til og med kreve, handling fra sentralbanken mot mye omtalt nedtrappingspolitikk (reduksjon av kjøp av eiendeler) og renteøkninger. Forvent en tsunami av global inflasjon, ytterligere utarming og massemigrasjon (av billig arbeidskraft) – alt dette vil bli lagt på Putin. Forvent retur av pandemiske trusler som støtter pågående bestrebelser på å globalisere vaksinepass og digitalisering av livet. Forvent et nytt våpenkappløp som tar sikte på å øke stagnerende BNP rundt om i verden. Forvent, hvis det økonomiske miljøet krever det, mer militær skade påført hjelpeløse befolkninger som er fanget midt i den kapitalistiske farsen. Forvent «falske flagg» og nådeløse desinformasjonskampanjer.
Den russiske invasjonen vil bli melket over all fatning, for jo lenger den varer, jo mer penger vil bli trukket fra fremtiden og lånt inn i eksistensen – akkurat det som skjedde med Covid. Hvis pandemien tjente til å skjule kapitalismens strukturelle krise ved å utgi den som en mikrobiologisk krise, oppnår Putins krig samme formål med militære midler. Dagens dominerende pengepolitikk er imidlertid ikke annet enn krisehåndtering som har blitt gal: en destruktiv type fornektelse som bare vil akselerere den implosive prosessen med vår sosiale reproduksjonsmåte. En annen fremtid kan ikke engang tenkes, enn si bygges, uten å være klar over dette.
*Leverage er en investeringsstrategi for å bruke lånte penger – nærmere bestemt bruk av ulike finansielle instrumenter eller lånt kapital – for å øke den potensielle avkastningen til en investering. Leverage kan også referere til mengden gjeld et firma bruker for å finansiere eiendeler.
*Basispunkter (BPS) refererer til en felles måleenhet for renter og andre prosenter i finans. Ett basispunkt er lik 1/100 av 1 %, eller 0,01 %, eller 0,0001, og brukes til å angi den prosentvise endringen i et finansielt instrument. Forholdet mellom prosentvise endringer og basispunkter kan oppsummeres som følger: 1 % endring = 100 basispunkter og 0,01 % = 1 basispunkt.
*Intradag rebound refererer en tilbakekomst/innhenting fra en tidligere periode med negativ aktivitet eller tap. I aksjer eller andre verdipapirer betyr en rebound at prisen har steget fra et lavere nivå.
Fabio Vighi er professor i kritisk teori og italiensk ved Cardiff University, Storbritannia. Hans siste arbeid inkluderer Critical Theory and the Crisis of Contemporary Capitalism (Bloomsbury 2015, med Heiko Feldner) og Crisi di valore: Lacan, Marx e il crepuscolo della società del lavoro (Mimesis 2018).
Oversatt til norsk av Kari Angelique Jaquesson
Først publisert på The Philosophical Salon, en kanal tilhørende Los Angeles Review of Books
