oss 100 kroner!
Opprettelsen av North Atlantic Treaty Organization (NATO) og opprustninga av Tyskland bekreftet at for USA var krigen i Europa ikke helt over. Det er den fortsatt ikke.
Den fortsetter og fortsetter. «Krigen som ville gjøre slutt på alle kriger» fra 1914-1918 førte til krigen 1939-1945, kjent som andre verdenskrig. Den har heller aldri tatt slutt, hovedsakelig fordi det var den gode krigen for Washington, krigen som skapte det amerikanske århundret, hvorfor ikke også det amerikanske tusenårsriket .
Konflikten i Ukraina kan være gnisten som starter det vi allerede kaller den tredje verdenskrig. Men dette er ingen ny krig. Det er den samme gamle krigen, en forlengelse av det vi kaller andre verdenskrig, som ikke var den samme typen krig for alle som deltok i den. Den russiske krigen og den amerikanske krigen var veldig forskjellige fra hverandre.
Russlands andre verdenskrig
For russerne var krigen en opplevelse av enorm lidelse, sorg og ødeleggelse. Nazistenes invasjon av Sovjetunionen var fullstendig hensynsløs, drevet av en rasistisk ideologi med forakt for slaverne og hat mot de «jødiske bolsjevikene». Anslagsvis 27 millioner døde, omtrent to tredjedeler av dem sivile. Til tross for overveldende tap og lidelse, klarte den røde hæren å snu den nazistiske flodbølgen av erobringer som hadde lammet det meste av Europa.
Denne gigantiske kampen, for å drive de tyske inntrengerne ut av deres land, er kjent for russerne som den store patriotiske krigen som næret en nasjonal stolthet som utgjorde en trøst for folket for alt de hadde gjennomgått. Men til tross for seiersstoltheten, inspirerte krigens redsler en ekte lengsel etter fred.
Amerikas andre verdenskrig
Amerikas andre verdenskrig (som første verdenskrig) fant sted andre steder. Noe som er en stor forskjell. Krigen gjorde at USA kunne fremstå som verdens rikeste og mektigste nasjon. Amerikanerne lærte å aldri inngå kompromisser, å aldri forhindre krig ( «München» ) eller avslutte en ( «ubetinget overgivelse» var den amerikanske måten). Rettferdig uforsonlighet var Guds holdning i hans kamp mot det onde.
Krigsøkonomien brakte USA ut av depresjonen. Militær keynesianisme dukket opp som nøkkelen til velstand. Det militærindustrielle komplekset ble født. For å fortsette å gi Pentagon-kontrakter til hver valgkrets i Kongressen og garantert fortjeneste til alle Wall Street-investorer, var det nødvendig med en ny fiende. Den kommunistiske trusselen – den samme trusselen som hadde bidratt til opprettelsen av fascismen – var løsningen.
Den kalde krigen: Fortsettelsen av andre verdenskrig
i korte trekk. Etter 1945 var andre verdenskrig over for Russland. Men det gjaldt ikke USA. For lederne i Washington var det vi kaller krigen dens frivillige fortsettelse. Den ble videreført av teorien om at Russlands defensive «jernteppe» utgjorde en militær trussel mot resten av Europa.
Etter krigen var Stalins mål å forhindre at en lignende invasjon noen gang skulle skje igjen. I motsetning til Vestens tolkninger av situasjonen, var Moskvas fortsatte kontroll over landene de okkuperte på vei mot seier i Berlin ikke så mye inspirert av kommunistisk ideologi som av beslutningen om å opprette en buffersone som et hinder for nye invasjoner fra Vesten.
Stalin respekterte grensene som ble trukket på Jalta-konferansen og avsto fra å hjelpe de greske kommunistene i deres kamp på liv og død. Moskva advarte lederne av de store europeiske kommunistpartiene mot å prøve revolusjoner og oppfordret dem til å følge reglene for borgerlige demokratier. Den sovjetiske okkupasjonen kunne være brutal, men var bare defensiv. Den sovjetiske sponsingen av fredsbevegelser var helt ekte.
Opprettelsen av Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) og opprustningen av Tyskland bekreftet at for USA var krigen i Europa ikke over. Den uforsiktige amerikanske «denazifiseringen» av den amerikanske sektoren i det okkuperte Europa ble ledsaget av en organisert «hjerneflukt» av tyskere som kunne være nyttige i amerikansk opprustning og spionasje. (Fra Wernher von Braun til Reinhard Gehlen).
Amerikas ideologiske seier
Gjennom den kalde krigen brukte USA teknologisk utvikling og industri til å bygge et gigantisk arsenal av dødelige våpen som herjet uten å føre til seier verken i Korea eller Vietnam. Men militære tap var ingen hindring for USAs ideologiske seier.
Den største suksessen til amerikansk imperialisme har vært spredningen av dens selvforherligende ideologi, først og fremst til Europa. Dominansen til den amerikanske underholdningsindustrien har spredt sin spesielle blanding av selvtilfredshet og moralsk dualisme over hele verden, spesielt blant ungdom. Hollywood har overbevist den vestlige verden om at andre verdenskrig ble vunnet hovedsakelig av amerikanske styrker og deres allierte under invasjonen av Normandie.
Amerika solgte seg selv som Guds ultimate kraft, så vel som det eneste morsomme stedet å bo. Russerne var triste og illevarslende.
I selve Sovjetunionen var mange mennesker ikke immune mot tiltrekninga fra amerikansk selvforherligelse. Noen mente til og med at den kalde krigen skyldtes en stor misforståelse. Og at hvis vi var snille og hyggelige, ville vestsiden også vært det. Mikhail Gorbatsjov var mottakelig for denne typen optimisme.
Jack Matlock, tidligere amerikansk ambassadør i Moskva, minner om at et ønske om å frigjøre seg fra den opplevde byrden fra Sovjetunionen var utbredt blant den russiske eliten på 1980-tallet. Det var ledelsen snarere enn massene som utførte selvdestruksjonen av Sovjetunionen. Som overlot staten Russland med sine atomvåpen og vetoretten i FNs sikkerhetsråd i hendene på den alkoholiserte presidenten Boris Jeltsin – med en overveldende innflytelse fra USA på 1990-tallet.
Moderniseringen av det nye NATO
Russland de siste tre århundrene har vært preget av en motsetning mellom «vesterlendinger» – som ser på Russlands utvikling som en etterligning av det mer avanserte Vesten – og «slavofile» som mener at nasjonens materielle tilbakeblikk oppveies av en slags åndelig overlegenhet. Kanskje bygget på det enkle demokratiet i den tradisjonelle landsbyen.
I Russland var marxisme et konsept for vestlig globalisering. Offisiell marxisme opphevet ikke beundringa som fantes for den «kapitalistiske» vestlige verden og spesielt for Amerika. Gorbatsjov drømte om «vårt felles europeiske hjem» som skulle være et slags sosialdemokrati. Russland ønsket bare å være en del av den vestlige verden.
Det som deretter skjedde, viste bare at hele den «kommunistiske trusselen» som rettferdiggjorde den kalde krigen var falsk. En unnskyldning. En fiktiv historie laget for å opprettholde militær keynesianisme og USAs spesielle krig for å opprettholde sitt eget økonomiske og ideologiske hegemoni.
Det fantes ikke lenger noe Sovjetunionen. Det var ingen sovjetkommunisme. Det var ingen sovjetblokk og ingen Warszawapakt. NATO hadde ikke lenger noen grunn til å eksistere.
Men i 1999 feiret NATO sitt 50-årsjubileum ved å bombe Jugoslavia, og forvandlet seg fra en defensiv til en offensiv allianse. Jugoslavia hadde vært alliansefritt og tilhørte ikke NATO eller Warszawapakten. Ingen andre land ble truet. NATO brøt folkeretten da den angrep uten verken autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd eller uten å handle i selvforsvar.
Samtidig ønsket NATO Polen, Ungarn og Tsjekkia velkommen som nye medlemmer. Og brøt dermed de uskrevne, men ofte avgitte diplomatiske løftene til russiske ledere. Fem år senere, i 2004, ble Romania, Bulgaria, Slovakia, Slovenia og de baltiske statene med i NATO. Samtidig hadde NATO-medlemmene blitt trukket inn i Afghanistan-krigen. Den første og eneste gangen NATO forsvarte et av sine egne medlemmer. Nemlig USA.
Å forstå Putin – eller ikke
I mellomtiden hadde Jeltsin valgt Vladimir Putin som sin etterfølger. Det er ingen tvil om at dette delvis skyldtes at han som tidligere KGB-offiser i Øst-Tyskland hadde en viss kunnskap og forståelse for vestmaktene. Putin trakk Russland ut av ødeleggelsene forårsaket av Jeltsins aksept av USA-designet økonomisk sjokkterapi.
Putin satte en stopper for de mest ødeleggende svindlene og vekket vreden til de utviste oligarkene som brukte rettferdighetsproblemer for å overbevise Vesten om at de var ofre for forfølgelse (som den latterlige Magnitsky-loven vedtatt av den amerikanske kongressen i 2012).
Den 11. februar 2007 reiste den russiske vesterlendingen Putin til Skkerhetskonferansen i München, og ba om å bli forstått av Vesten. Dette skrittet er lett å forstå hvis du bare vil. Putin utfordret den «unipolare verden», opprettet av USA, og uttrykte Russlands interesse for å «samhandle med ansvarlige partnere som vi kan samarbeide med for å skape en rettferdig og demokratisk verdensorden som vil sikre sikkerhet og velstand ikke bare for en utvalgt få» men for alle» .
Reaksjonen fra ledende vestlige partnere var indignasjon, distansering og en 15 år lang mediekampanje som fremstilte Putin som en slags demonisk skapning.
Siden denne talen har det absolutt ikke vært noen grenser for vestlige mediers fornærmelser rettet mot Putin og Russland. Og i denne hånlige behandlingen ser vi to forskjellige versjoner av andre verdenskrig. I 2014 samlet vestlige ledere seg i Normandie for å feire 70-årsjubileet for D-dagen, ilandstigningen av amerikanske og britiske tropper.
Faktisk endte ilandstigningen i vanskeligheter, selv om de tyske troppene hovedsakelig var konsentrert om østfronten, hvor de tapte krigen mot den røde hæren. Russland startet derfor en spesiell operasjon med den hensikt å trekke tyske tropper tilbake fra Normandie-fronten. Til tross for dette klarte ikke de allierte styrkene å nå Berlin før den røde hæren.
Men takket være Hollywood tror mange i den vestlige verden at D-dagen var den avgjørende operasjonen under andre verdenskrig. For å hedre jubileet var både Putin og Angela Merkel til stede i Normandie.
Året etter ble verdens ledere invitert til å delta på en gigantisk parade i Moskva for å feire syttiårsjubileet for slutten av andre verdenskrig. Lederne i USA, Storbritannia og Tyskland valgte å ikke delta.
Dette er i tråd med en endeløs rekke av gester og forakt for Russland og dets avgjørende bidrag til seieren over Nazi-Tyskland. Der Russland ødela 80 prosent av den tyske Wehrmacht. Den 19. september 2019 vedtok Europaparlamentet en resolusjon om «betydningen av europeisk erindring for Europas fremtid», som anklaget Sovjetunionen og Tyskland for å ha startet andre verdenskrig.
Vladimir Putin reagerte på denne ubegrunnede fornærmelsen i en lang artikkel «The Lessons of World War II» som ble publisert på engelsk i The National Interest på 75-årsdagen for krigens slutt. Putin foretok en nøye analyse av årsakene til krigen og dens dyptgripende innvirkning på livene til menneskene som ble fanget i den morderiske 872 dager lange beleiringen av Leningrad (nå St. Petersburg) som også påvirket hans egne foreldre hvis to år gamle sønn var en av de 800.000 døde.
Det er klart at Putin ble dypt fornærmet over denne vedvarende avvisningen fra Vestens side om å forstå hva krigen i Russland betydde. «Vanhelligelse og minnefornærmelse er grusomt», skrev Putin. «Grusomheten kan være forsettlig, hyklersk og ganske bevisst, som når erklæringer som markerer 75-årsjubileet for slutten av andre verdenskrig nevner alle deltakere i anti-Hitler-koalisjonen bortsett fra Sovjetunionen.»
Og gjennom denne tida fortsatte NATO å ekspandere østover. Mer og mer ble Russland identifisert som et mål i disse øvelsene på land og til havs nær landets grenser.
USAs beslagleggelse av Ukraina
Beleiringen av Russland tok et kvalitativt sprang fremover med USAs beslagleggelse av Ukraina i 2014. Vestlige medier beskrev denne komplekse hendelsen som et folkelig opprør, men folkeopprør kan overtas av styrker med egne mål, som var tilfelle denne gangen. En dag etter å ha blitt enige med europeiske ledere om å fremme et nytt valg, ble president Viktor Janukovitsj styrtet med makt.
Milliarder av dollar og fatale dødsskytinger av militante høyreekstreme tvang frem et regimeskifte åpent kontrollert av USAs assisterende utenriksminister Viktoria Nuland ( «Fuck the EU» ) som skapte en ledelse i Kiev hovedsakelig valgt av Washington og ivrig etter å bli med i NATO.
På slutten av året var regjeringa i Ukraina hovedsakelig i hendene på utlendinger godkjent av USA. Den nye finansministeren var en amerikansk statsborger av ukrainsk avstamning, Natalia Jaresko , som hadde jobbet for utenriksdepartementet før hun flyttet til et privat selskap. Finansministeren, som kom fra Litauen, var Aivaras Arbomavitchous , en tidligere basketballspiller. Helsedepartementet ble ledet av Sandro Kvitachvili, tidligere helse- og arbeidsminister i Georgia.
Senere ville den vanærede tidligere georgiske presidenten Mikheil Saakashvili bli kalt inn for å ta seg av den urolige havna i Odessa. Og visepresident Joe Biden var direkte involvert i ommøbleringen av Kiev-regjeringa da sønnen Hunter Biden fikk en lønnsom jobb i det ukrainske selskapet Burisma.
Den sterkt anti-russiske holdninga til denne regjeringen forårsaket motstand i de sørøstlige delene av landet, som i stor grad er bebodd av etniske russere. Åtte dager etter at mer enn 40 demonstranter ble brent inne i Odessa, valgte provinsene Lugansk og Donetsk å trekke seg i protest mot kuppet.
Regimet som ble installert i Kiev av USA startet deretter en krig mot disse provinsene, som nå har pågått i åtte år og har drept tusenvis av sivile.
Etter en folkeavstemning valgte Krim å slutte seg til Russland igjen. Den fredelige gjenforeningen med Krim var åpenbart avgjørende for at Russland skulle beholde sin marinebase i Sevastopol, som truet med å bli overtatt av NATO. Og siden folket på Krim aldri hadde godkjent overføringen av halvøya til Ukraina av Nikita Khrusjtsjov i 1954, ble returen gjennomført etter en demokratisk avstemning uten blodsutgytelse. Dette sto i sterk kontrast til løsrivelsen av provinsen Kosovo, som fant sted i 1999 etter uker med NATO-bombing.
Men for USA og det meste av Vesten var det som ble ansett som en humanitær handling i Kosovo en utilgivelig aggresjon på Krim.
Bakdøra i det ovale kontoret til NATO
Russland fortsatte å advare om at NATO-utvidelsen ikke skulle omfatte Ukraina. Vestlige ledere vaklet mellom å hevde Ukrainas «rett» til å bli med i hvilken allianse de valgte og si at det ikke var relevant akkurat nå. Det ble alltid sagt at det var mulig at Ukrainas medlemskap kunne forhindres ved et veto fra kanskje Frankrike eller muligens Tyskland.
Men i mellomtida, 1. september 2021, ble Ukraina adoptert av Det hvite hus som Washingtons spesielle geostrategiske forsøkskanin. NATO-medlemskapet ble redusert til en forsinket formalitet. En felles uttalelse fra Det hvite hus om det strategiske partnerskapet mellom Ukraina og USA uttalte at «Ukrainas suksess er sentral i den globale kampen mellom demokrati og autokrati» – Washingtons nåværende selvrettferdiggjørende ideologiske dualisme som erstatter «den frie verden mot kommunismen».
Møtet fortsatte med å erklære en permanent krigstilstand mot Russland:
«I det 21. århundre kan ikke land få lov til å endre grenser med makt. Russland har brutt dette grunnleggende prinsippet i Ukraina. Suverene stater har rett til å ta sine egne beslutninger og velge sine egne allianser. USA er enig med Ukraina og vil fortsette å holde Russland ansvarlig for sin aggresjon. «Amerikas støtte til Ukrainas suverenitet og territorielle enhet er urokkelig.»
Uttalelsen beskrev også Kievs krig mot Donbass som «russisk aggresjon». Og det samme gjorde denne kompromissløse uttalelsen: «USA anerkjenner ikke og vil aldri anerkjenne Russlands påståtte annektering av Krim…» (min utheving). Dette ble fulgt av løfter om å styrke Ukrainas militære kapasiteter, tydeligvis med sikte på gjenerobring av Krim og Donbass.
Siden 2014 har USA og Storbritannia i hemmelighet forvandlet Ukraina til et ekstra NATO-land, psykologisk og militært vendt mot Russland. Uansett hvordan dette ser ut for oss, ser det for Russlands ledere ut som noe annet enn trussel om et totalt angrep på Russland. En gjentakelse av operasjon Barbarossa. Mange av oss som forsøkte å «forstå Putin» klarte ikke å forutse Russlands invasjon av den enkle grunn at vi ikke trodde det ville være i russisk interesse. Det tror vi fortsatt. Men Russland så på konflikten som uunngåelig og valgte øyeblikket.
Tvetydige ekkoer
Putin rettferdiggjorde Russlands «operasjon» i Ukraina i februar 2022 som nødvendig for å stoppe folkemordet i Lugansk og Donetsk . Dette var et ekko av den USA-støttede R2P, Responsibility to Protect Doctrine, spesielt USA/NATO-bombinga av Jugoslavia. Angivelig forhindret «folkemord» i Kosovo. I virkeligheten er situasjonen, både juridisk og spesielt humant, mye verre i Donbass enn den noen gang har vært i Kosovo. Men i den vestlige verden blir ethvert forsøk på en sammenligning mellom Donbass og Kosovo fordømt som «falsk ekvivalens» eller sandkassetaktikk.
Men Kosovo er mye mer enn en analogi til den russiske invasjonen av Donbass. Det er dens årsak .
Framfor alt gjorde Kosovo-krigen det klart at NATO ikke lenger er en forsvarsallianse. Snarere har den blitt en offensiv styrke under amerikansk kommando som kan legitimere seg til å bombe, invadere eller ødelegge hvilket land den måtte ønske. Årsaken kan alltid diktes. En trussel om folkemord, et brudd på menneskerettighetene, en leder som truer med å «ønske å drepe sitt eget folk». Enhver dramatisk løgn kan være tilstrekkelig. Når NATO sprer tentaklene sine, er ingen trygge. Libya er et annet eksempel.
Putins uttalte mål om «denazifisering» burde også kunne ringe en alarmklokke i den vestlige verden. Men om noe peker det på det faktum at «nazisme» ikke betyr akkurat det samme i øst som i vest. I vestlige land som Tyskland eller USA har «nazisme» først og fremst bety antisemittisme. Nazistisk rasisme gjelder jøder, romfolk og kanskje også homofile.
Men for de ukrainske nazistene gjelder deres rasisme russerne. Rasismen til Azov-bataljonen er et ekko av de tyske nazistene. De ser på russerne som en blandet rase, delvis «asiatisk» som følge av den mongolske invasjonen, mens ukrainerne er rene, hvite europeere. Og denne Azov-bataljonen har blitt innlemmet i Ukrainas sikkerhetsstyrker og blir trent av amerikanere og briter.
Noen av disse fanatikerne erklærer at deres oppgave er å ødelegge Russland. USA har støttet islamske fanatikere i Afghanistan og andre steder. I Kosovo støttet de gangstere. Hvem bryr seg om hva de tenker om de kjemper på samme side som oss mot slaverne?
Motstridende krigsmål
For russiske ledere er deres militære «operasjon» ment å forhindre den vestlige invasjonen de frykter. De ønsker fortsatt å forhandle ukrainsk nøytralitet. For amerikanerne, hvis strateg Zbigniew Brzezinski skrøt av at han hadde lurt russerne i den afghanske fellen (gitt dem deres Vietnam), er dette en psykologisk gevinst i deres endeløse krig. Den vestlige verden er samlet som aldri før i sitt hat mot Putin. Propaganda og sensur overgår til og med verdenskrigsnivåer. Russerne ønsker absolutt att denne «operasjonen» kan bli ferdig snart fordi det er kostbart for dem på mange måter. Amerikanerne avviste ethvert forsøk på å forhindre det, gjorde alt for å provosere det og ønsker å høste alle fordelene de kan gjennom fortsettelsen.
I dag tryglet Volodymyr Zelensky den amerikanske kongressen om å gi mer militær støtte til Ukraina. Bistand holder krigen i gang. Anthony Blinken svarte at USA gir sin støtte ved å «nekte Russland teknologien de trenger for å modernisere landet sitt, for å modernisere deres nøkkelindustrier: forsvars- og romteknologi, deres høyteknologiske sektor, energiutvinning».
Det amerikanske krigsmålet er å beholde Ukraina, men ødelegge Russland. Det tar tid.
Faren er at Russland ikke klarer å avslutte denne krigen og at amerikanerne vil gjøre alt for å holde den i gang.
