oss 100 kroner!
Den militære ledelsen i USA har innsett at Ukraina har tapt krigen, og har ikke tenkt å gå til krig mot Russland av den grunn. Alt tyder på at Russland oppnår sine mål med krigen. Men om den direkte faren for militær verdenskrig er over for denne gangen, fortsetter den økonomiske verdenskrigen, og den vil ikke minst ramme folk i Vesten, og som alltid: arbeiderklassen og de fattige.
Av Pål Steigan.
Siden i fjor høst har vi advart våre lesere om at faren for en storkrig mellom USA og Russland har vært overhengende. Krigspartiet i USA hadde som plan å lure Russland inn i ei hengemyr av en krig i Ukraina, en krig som lett kunne ha eskalert til direkte militære trefninger mellom USA og Russland.
Slik ble det ikke. Krigen ble ikke slik krigspartiet hadde tenkt, og den går slett ikke slik de håper.
Før jeg går videre, må jeg komme med en advarsel.
Vi driver ikke heiagjeng, men uavhengig journalistikk og analyse
Vi er imot denne krigen, og vi har advart mot den i årevis. Vi støtter ingen stormakt i hele verden og ingen politiske ledere, ei heller Russland og Vladimir Putin. Det vi gjør er å drive økonomisk, politisk, og i den grad vi har kompetanse til det, også militær analyse.
I Norge er dette dessverre sjelden vare. Her har offentlig debatt, i den grad den kan kalles det, blitt vulgarisert og infantilisert så til de grader at det handler om å «ta på seg trøya», sette ukrainske flagg på Facebook-profilen sin og «bue ut det andre laget».
Når jeg for eksempel skriver:
«Moder Russland kan ikke la dette fortsette,» skrev jeg en gang på 1990-tallet. «Hun vil finne en en ny tsar, som kan bringe landet på fote og redde det fra undergangen.» Og hun fant ham i Vladimir Putin.
så blir dette utlagt som støtte til Vladimir Putin. Det viser at de som gjør det helt har manglet evnen til å forstå en intellektuell argumentasjon. Dette er naturligvis ikke å heie på noen som helst. Dette er konstatering av Russlands interesser som stormakt og Putins rolle i dem.
Jeg kan dessverre ikke gjøre noe med at det intellektuelle nivået i Norge er falt så djupt. Det får skoleverket og journalistutdanninga ta seg av.
Jeg, og vi her i steigan.no driver ikke i heiagjeng-bransjen. Vi driver analyse. Vi følger pengene og ser hvem som har den virkelige makta og vi prøver å lære av teoretikere som Sun Tzu i Krigskunsten og Carl von Clausewitz i Om krigen, og gjerne Herodot i Historien og andre som har utviklet teoretiske verktøyer for å drive denne typen arbeid. Og vi prøver å drive kildebasert folkeopplysning.
Nok om det!
Hva var målet med krigen?
Carl von Clausewitz sier at «Krig er fortsettelsen av politikken med andre midler.»
Det er en veldig treffende bemerkning når det gjelder denne krigen.
I åtte år prøvde Russland å få Vesten til å presse de ukrainske nasjonalistene til å avslutte borgerkrigen mot utbryterrepublikkene i Donbass. Det var Angela Merkel og François Hollande som hadde lagt mye prestisje i å få til en avtale, og den fikk de, sammen med Vladimir Putin og Petro Porosjenko. Den ble inngått i Minsk i Hviterussland.
Les: Minsk-avtalen: frossen konflikt eller pause før ny krig?
Her er hovedpunktene i Minsk 2- avtalen:
- Umiddelbar og full gjensidig våpenhvile fra 15. februar
- Tilbaketrekning av alle tunge våpen på begge sider
- Effektiv overvåking av våpenhvilen og av tilbaketrekning av tunge våpen
- Begynne en dialog om å holde lokalvalg
- Amnesti og forbud mot å rettsforfølge personer som har vært aktive i konflikten
- Frigi og utveksle alle gisler og fanger
- Uhindret leveranse av humanitær hjelp
- Gjenopprettelse av fulle sosiale og økonomiske bånd, inklusive sosiale overføringer, pensjoner og banksystem
- Full ukrainsk statlig kontroll over grensa gjennom hele konfliktområdet – etter lokalvalgene
- Tilbaketrekning av alle utenlandske væpnede grupper, våpen og leiesoldater
- Grunnlovsreform i Ukraina
USA og Storbritannia hadde ingen respekt for Minsk-avtalen, og det gjorde de klart for regjeringa i Kiev. Det oppmuntret den ukrainske regjeringa til å fortsette borgerkrigen og skyte Minsk-avtalen i stykker.
Putin er ikke gal, og krigen føres ikke for å ødelegge Ukraina
Da Russland gikk til sin folkerettsstridige krig mot Ukraina hadde den russiske ledelsen følgende mål med krigen, slik det er oppsummert av analytikeren som kaller seg The saker:
- Ukraina må anerkjenne Krim og Sevastopol som russisk territorium
- Ukraina må offisielt gi avkall på å bli med i NATO
- Ukraina må forhandle frem et oppgjør med LDNR-republikkene
Ukraina må demilitariseres og erklæres nøytralt. Dette er helt klart et ultimatum, men denne gangen til myndighetene i Kiev.»
Så langt vi har kunnet finne fram til fakta om krigen så langt gjennom all propagandatåka og gjennom all sensuren, så ser det ut som om krigen føres for å gjennomføre disse målene.
En krig for å avmilitarisere og fjerne nazistene
Sun Tzu sier «Kjenn din fiende, kjenn deg sjøl, så skal du kjempe hundre slag uten å lide nederlag.» De som måtte se på Vladimir Putin som sin fiende må merke seg dette. Det er veldig lite klot å se på ham som «irrasjonell» eller «gal».
Dette er, når man nå en gang skal analysere en krig, en rasjonell krig som føres for å oppnå de oppsatte politiske målene, og den later til å oppnå sine mål. Hvis det finnes militærakademier om hundre år, vil de fortsatt ha denne krigen på pensum.
Og sjøl om Putin er øverstkommanderende og den som tar de strategiske avgjørelsene, så føres denne krigen av forsvarsminister Sergej Shoigu og generalstabssjef Valerij Gerasimov. Og de fører ikke en kriga à la Stalins «overveldende ildkraft» eller USAs «shock and awe», slik USA gjorde langs «blodveien» i Irak.
Det er USA som helt misvisende har kalt sin krigføring «kirurgisk», mens det de har holdt på med ikke har liknet noen operasjonssal, men et dystopisk slakteri.
Men det Russland til nå har gjort i Ukraina ser ut til å kunne kalle «kirurgisk». Man har ikke brukt sine tyngre våpen, ma har ikke angrepet store befolkningssentra, man har prøvd å unngå skader på infrastruktur. NB: Det var en bløff at Russland hadde bombet et atomkraftverk. Det var en provokasjon. Hvorfor skulle Russland ønske en kjernefysisk katastrofe nær sine egne grenser?
Til nå har Russland tilsynelatende oppnådd å nøytralisere de viktigste ukrainske kommandosentralene. Ukrainas flyvåpen og marine finnes ikke mer, ikke nødvendigvis fordi de er totalt ødelagt, men fordi de er satt ut av spill. Størsteparten av Ukrainas hær er omringet og det er lagt opp til å skille ut de nazistiske brigadene for å utslette dem. Vanlige vernepliktige og reservister ser ut til å bli avvæpnet og sendt hjem. (Vi kan ta feil, men det er slik det ser ut.) Det er ikke dem Russland er ute etter.
Artikler som dette er helt urealistiske: Why Vladimir Putin has already lost this war. Det blir ikke en langvarig krig. Det blir ikke noe nytt Afghanistan. Og nøkterne militære ledere i USA har nok innsett dette.
Strategien med å skape «gryter»
Den russiske militære ledelsen har reindyrket en strategi som går ut på å bure motstanderen inne i såkalte «gryter» der de ikke har mulighet til å komme seg ut og får valget mellom kapitulasjon og utslettelse.
Det handler om knipetangsmanøvre både på lokalt nivå, slik man har gjort rundt Mariupol der nazistene har kontroll over sjølve byen, men det gjelder også for første gang på operasjonsnivå. Hele Donbass er nå omringet, og det er skapt ei «gryte» der store deler av den ukrainske hæren er omringet. Se kartet som er publisert av The saker. Det ser også ut til å bli skapt liknende «gryter» rundt Odessa og rundt Kiev.
Med dette er krigen egentlig over, slik oberst Douglas MacGregor sa i et intervju med Fox News.
Det er ingenting Ukraina kan gjøre for å unngå nederlag. Zelenskijs vestlige rådgivere burde be ham om å forhandle fram en fred Russland kan leve med i stedet for å ofre flere uskyldige ukrainske liv for en tapt sak.
Galskap å kreve «flyforbudsone»
I stedet har Vladimir Zelenskij og dessuten en del norske krigsentusiaster krevd at USA innføre en såkalt «flyforbudssone» over Ukraina. Enten skjønner de ikke hva de sier, eller så har de mistet vettet.
Det Pentagon-dominerte magasinet War on The Rocks forklarer hvor farlig en slik tenkning er: The Dangerous Allure of the No-Fly Zone.
En pressekonferanse med Storbritannias statsminister Boris Johnson trollbandt verden da Daria Kaleniuk, en ukrainsk aktivist, bønnfalt ham og andre vestlige ledere om å opprette en flyforbudssone over Ukraina for å beskytte folket mot russiske fly. Tragedien i den nåværende situasjonen, oppriktigheten og tristheten til aktivisten, og statsministerens delikat formulerte, men praktiske svar – der han fortalte henne at det ikke ville bli noen flyforbudssone på grunn av risikoen for en NATO-russisk krig – fikk opptak fra pressekonferansen til å gå viralt.
Internett har siden summet med spørsmålet: Hvorfor har ikke koalisjonen etablert en flyforbudssone?
I motsetning til hva så mange i kommentarene ser ut til å tro, er ikke en flyforbudssone et militært halvveistiltak. Det er en kampoperasjon designet for å frata fienden makta i luftrommet, og den involverer direkte og vedvarende kamp. Faktum er at en generell europeisk krig ikke har startet, og vi må gjøre alt vi kan for å sikre at den ikke gjør det. Det betyr at en flyforbudssone ikke bør være på bordet.
Å innføre en «flyforbudssone» over Ukraina ville bety luftkamper mellom US Air Force og den russiske Rom- og flyvåpen-styrken. I en slik kamp vil partene bli nødt til å prøve å utslette hverandres flybaser, og som Vladimir Putin har advart om: også motpartens kommandosentraler.
Forslaget om «flyforbudssone» er et forslag om verdenskrig, intet mindre.
Det er i Norges og Europas interesse at denne krigen avsluttes så fort som mulig, og at det blir inngått en fred som Russland og både ukrainsktalende og russisktalende i Ukraina kan leve med. Denne muligheten finnes nå. Hvor lenge den vil finnes, er ikke godt å vite.
Krigspartiet i USA ønsker å væpne gerlijastyrker i Ukraina, noe som nesten hundre prosent sikkert vil bety folk som Azov, Aidar og andre nazigrupper, gi dem våpen og oppmuntre til en langvarig krig. Det er ikke noen konstruktiv vei, verken for Ukraina eller Europa. Men man skal ikke undervurdere USAs entusiasme for å føre krig mot Russland til siste ukrainer.
Den økonomiske verdenskrigen fortsetter med full styrke, og den vil i første rekke ramme oss
Russland har, i samarbeid med Kina, forberedt seg på en total boikott og ødeleggende sanksjoner. Sanksjonene vil ramme russisk økonomi. Men landet vil takle det, ikke minst fordi de har Kina, India og store deler av Asia som bakland.
Visa og Mastercard avslutter sin virksomhet i Russland. Det betyr at russiske kredittkort og ikke minst Kinas UnionPay, som er verdens største kredittnettverk, vil ta over.
Dessuten ser det ut til at Russland nå vil innføre gullstandard og altså knytte rubelen til gull, noe som vil gjøre den til den eneste valutaen i verden med en slik fysisk forankring.
Verre er det for mange fattige land og for europeiske land som ikke har nok energi og heller ikke nok hvete, mais eller kunstgjødsel. Hungersnød er en overhengende fare i mange land.
Prisen på hvete går rett til værs:
Det samme gjør prisen på olje (Brent Crude):
Dette er prisnivåer de færreste land i verden kan leve med. Russland kan fint leve med dem.
Det internasjonale pengefondet advarer om at de allerede «alvorlige» globale økonomiske konsekvensene av konflikten ville være «desto mer ødeleggende» dersom den skulle eskalere.
«De økonomiske konsekvensene» av konflikten «er allerede svært alvorlige», sa IMF i en uttalelse.
«Prissjokk vil ha en innvirkning over hele verden, spesielt på fattige husholdninger der mat og drivstoff utgjør en høyere andel av utgiftene,» sa IMF og la til: «Skulle konflikten eskalere, vil den økonomiske skaden bli desto mer ødeleggende.»
IMF kommenterte også de sanksjonene som Vesten har lagt på Russland.
«Sanksjonene mot Russland vil også ha en betydelig innvirkning på den globale økonomien og finansmarkedene, med betydelige ringvirkninger til andre land,» sa IMF.
