Sportsvasking: Motstanden mot Kina-OL, et ledd i USAs kamp for fortsatt verdensmakt

0
Fra de offisielle nettsidene til OL i Beijing

Av Ove Bengt Berg.

Trump pekte ut retninga: Kina er problemet! Kina er skyld i USAs forfall! Kina må stanses! Tross så forhatt Trump er blant statsledere, politikere og journalister, så har linja hans fått fullt gjennomslag. Også Norge med det humanitærpolitiske komplekset, og tilsvarende i USA og Europa, er aktivt med i kampen mot Kina. Den økonomiske og politiske kampen mot Kina er utvida til sportsnæringa, og mot OL i Kina.
Kritikken mot enkelte stater for sportsvasking, avleda av hvitvasking, er treffende, men brukes selektivt. Bare mot land som ikke hører med på Vestens side i den internasjonale økonomiske rivaliseringa om råvarer og markeder mellom imperier med stor militær slagkraft.
Anklagene om menneskerettighetsbrudd er det ideologiske grunnlaget som gjør at krig kan startes, sjøl om den reelle årsaken er ofte er en helt annen. Kritikken mot at Kina nå arrangerer OL må sees i det lyset.

Idrett kan være hyggelig og engasjerende kappestrid blant venner og ukjente konkurrenter lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette svekkes av de enorme økonomiske beløp som er involvert i idretten, og den nasjonale framhevinga i idretten svekkes av de internasjonale idrettskonsernene. Historisk har ski-idretten i Norge vært et viktig nasjonsbyggende tiltak som underbygde andre nasjonale behov og framstøt.

Politisk bruk av idrett i internasjonale idrettskonkurranser er ikke noe nytt. Det har vært åpenbart for alle. For stater et propandamiddel for enten staten som turistmål eller statens politiske ideologi som de vil spre til andre nasjoner. Nazi-Tysklands OL sommer (Berlin) og vinter (Garmisch-Partenkirchen) i 1936 var åpenbart et ideologisk propagandaframstøt.

bronselaget
Med nazivakt løper det norske landslaget inn på banen i Magdeburg i 1933. Foto fra boka På vakt i Norges mål, Aschehoug 1941.

Det humanitærpolitiske komplekset kjemper høylydt for menneskerettigheter og mot diskriminering verden over, og for inngripen i land de ikke liker. Mest i samsvar med Vestens økonomiske og geopolitiske interesser. Ikke lenge etter intense anklager om brudd på menneskerettighetene har statslederne fått den ryggdekninga de trenger: Så kan vi raskt registrere liklukta fra bombeofra i staten som blei utpekt menneskerettsfiendtlig. Det er nok lenge til bombene faller like enkelt i Kina som i Afghanistan, Libya og Syria. Men den ideologiske utstøtinga av Kina starta av Trump er kommet godt i gang. Bombende og sanksjonerende stater som USA, Frankrike, Storbritannia, Norge osv slipper unna kritikk.

I Kina er det mange kritikkverdige forhold — sett med norske øyne. Kina har ikke alt av det vi i Norge vil godta som grunnleggende rettigheter. Det er nok mye svært tvilsom rettslig behandling, de har dødsstraff og minoriteter behandles undertrykkende. Samtidig registrerer kineserne, en betydelig del av verdens folk, rundt 1,5 milliarder, at de har fått en stadig økende velstand. Folk flest er kanskje ikke så interessert i den ytringsfriheten som det intellektuelle sjiktet i Vesten ivrer så sterkt for, men som de i økende grad er uvillig til å la meningsmotstanderne sine bruke og heller ikke sjøl tør bruke så mye lenger.

Så kan en jo spørre hvorfor det er statsfinansierte professorer og NGOere i Norge, og statens hel- og delfinansierte journalister som skal oppfordre regjeringene i Norge til å blande seg inn i kinesiske og andre mislikte staters interne forhold. Det blir heller mer enn mindre krig av innblanding i andre stater. Norske Kina-kritikere kan vel heller konsentrere seg om å rette opp i de norske demokratiske manglene? Som å respektere folkeavstemningene om EU og Grunnlovens krav til flertall for innmelding i Acer?

Hva er det med USAs strukturelle rasisme, strukturelle fattigdomsutvikling og utallige antall overfallskriger og økonomiske utpressing av særlig de fattigste landa i verden, som slipper kritikk for sportsvasking når de arrangerer stevner? Og alle de statene som raner ressurser fra fattige land, som Frankrike. Hvorfor skal krigerstaten Norge, med kriger mot Jugoslavia, Libya, Syria, Afghanistan og Mali kunne vurderes som en fredelig nasjon som skal slippe unna anklagen om sportsvasking? Anklagerne som argumenterer med sportsvasking velger nøye ut hvilke land som skal anklages for å misbruke idrettsarrangementer. Regimer som de vestlige imperialistmaktene misliker er prioritert. Det er ikke noen perfekte forhold i De forente arabiske emirater, men den staten slipper unna fordi noen av Norges beste syklister blei lønna av staten der. Europeisk fotball er død uten finansiering av autoritære oljestater (som ikke har tenkt å stenge brønnene før etterspørselen stopper opp).

Denne mangelen på balanse i kritikken er ikke noe nytt, for det er sånn det krigerske og aggressive humanitærpolitiske komplekset opptrer, utkledd som et uskyldig lam. De norske «humanistene» tier om alle de barna de norske sanksjonene mot Syria dreper. Det er hyggeligere å kritisere Kina på den populære toppen av bølgen av Kina-protester. Det kvalifiserer også til viktigere posisjoner nasjonalt og internasjonalt.

Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.

Forrige artikkelProtestene i Canada fortsetter
Neste artikkelIsraelsk studie gir det sterkeste beviset hittil på at vitamin D er effektivt for å bekjempe COVID