oss 100 kroner!
Utvider skjellsorda med «antistatlig»
Av Ove Bengt Berg.
Det var virkelig shwung over Politiets sikkerhetstjenestes presentasjon den 11. februar av den nasjonale trusselvurderinga for dette året. PST presenterte et nyord i norsk offentlighet: Antistatlige overbevisninger. Begrepet finnes ikke i Store norske leksikon eller i vitenskapelig litteratur om politikk. Det brukes alt nå som et skjellsord, på linje med «populisme» og «konspirasjonsteorier». Det må komme fra utlandet. Det passer også med at det i Vesten ikke finnes sjølstendige nasjonale politiske overvåkings- og spioneringsorganer. De er kopla sammen i et fellesskap for gjensidig åpenhet seg imellom for utveksling av hemmeligheter, leda av CIA og Mossad, uavhengig av egen stats politiske ledelse. I Danmark sitter lederen av overvåkingspolitiet fengsla fordi han er mistenkt for å ha avslørt at USA bruker danske ressurser til «målrettet spionasje mot høytstående politikere og embetsfolk i Norge, Sverige, Tyskland og Frankrike.» Anklaga for å vise unasjonal holdning ved å avsløre utenlandsk spionasje!
Les også: PST: – Mer antistatlig tankegods om pandemien og vaksiner
Statens overvåkingsorganer virker som om de forstår at vi lever i en førkrigstid der de imperialistiske stormaktenes interesser ikke kan løses uten en omfattende krig. Samtidig i Vesten fører regjeringene en splittende politikk som øker motstanden mot politikken deres. Rikdommen blir skeivere fordelt, avstanden mellom regjeringene og folk som utsettes for politikken, blir større og plattformer for dialog forsvinner. Det er langt fra at flertallet reiser seg i opprør mot de ansvarlige for denne politikken, men uorganiserte opprør, små bål, har starta.
De statlige overvåkingsorganene har sin viktigste oppgave i fellesskap i hvert sitt land å arbeide for at alle opprør og tilløp til opprør knuses som «antistatlig» og at den nåværende politikken kan fortsette. Men da må de gå av hvis den tidligere «antistatlige» politikken blir den nye «statlige»?
Koronamotstand bare ett område: De gule vestene begynte med annen motstand: Det «grønne skiftet», økende fattigdom, overnasjonal styring, politisk trakassering av arbeidsfolk
Dagens opprør i Canada er uventa i et land med en internasjonal mediehelt som statsminister. I New Zealand har de fulgt opp, og de fortsetter i Frankrike. De som rammes av denne nye politikken som har økende økonomisk ulikhet som forutsetning, har starta et uorganisert opprør. De har ingen ideologi, planer eller kunnskap om årsakene til det som skjer, de bare protesterer. En organisert motstand som kan lykkes kan bare basere seg på en antiimperialistisk og sosialistisk, ja til og med kommunistisk ideologi. Og det er fullstendig uaktuelt blant opprørerne.
Elitene styrker makta si. Mediene blir mye sterkere propagandaorganer for regjeringene sine, understøtta av et aktivistisk ukritisk og kneblende universitetssjikt.
Overvåkingsorganene har internasjonalt fanga opp og sammen blitt enige om å se det som en trussel at den politikken som forakter vanlige arbeidende folk og hyller tenkerne på universitetene og i mediene, blir møtt med motforakt. Det er ikke nytt i verdenshistoria. Det nye er at dette kalles «antistatlig overbevisning». Noe negativt, trass i at anarkister og trotskister har fått følge av eliten i World Economic Forum om at nasjoner må bort. Overstyrt globalisering er målet: En felles verdensregjering styrt av de rikeste.
Spionasje på andre land gir trygghet
De som skryter av at de er imot «konspirasjonsteorier» tror nok ikke sjøl på hva de propaganderer. For mange av dem stoler ikke på det stater sjøl sier om sine hensikter og planer. De tror ikke på det for eksempel Kina og Russland sier om hva de driver med. De vil finne det ut sjøl. Da trenger de spioner. Spionene kan finne ut og melde fra om hva som faktisk skjer. Da har spionenes oppdragsgiver noe faktisk reelt å forholde seg til — hvis spionen ikke har skifta side. Spionasje og etterretning er nok et viktigere fredsskapende tiltak enn diplomatiet. Fakta og visshet om hva som den andre driver med gir trygghet.
Helt sikkert at Kina og Russland spionerer – også på Norge
Det er ikke vanskelig å være enig i at Kina og Russland spionerer på Norge. Spioneringa kan også være krigstrening både for angriper og forsvarer, som forsøk på datakrig med å slå ut norsk infrastruktur og elektrisitetsforsyning. Russland, som grenser til Norge fordi vi er en viktig brikke i USAs europeiske offensiv, har særlig grunn til å såionere på Norge. Vi sendte jo også en spion til Russland som blei tatt i 2017, Frode Berg. Tilsynelatende neppe et spesielt godt håndverk av norske overvåkings- og etterretnings-(spion-)organisasjoner.
Overvåkingsorganene er ikke nasjonale, men underlagt CIA og Mossad
Den danske overvåkingssjefen må straffes fordi han har vist de andre landas «sikkerhets-» og spionasjeorganisasjoner at danskene ikke er til å stole på. Da får ikke danskene vite noe som er viktig for dem når de trenger det. Israels Mossad, sannsynligvis verdens beste spionorganisasjon, har mest å «selge» på disse organisasjonenes internasjonale samarbeids- og utvekslingsbørs. Når Mossad ikke stoler på de andre, får ikke «amatørene» som Danmark og Norge vite det de kunne trengt å vite noe om. Hvis de ikke er 101 prosent lojale mot Mossad og CIA framfor sitt eget land.
Norge er en USA-koloni
Det er provoserende å høre sjefen for Forsvarets etterretningsorganisasjon framstå som en nasjonal forkjemper. Hvilke hemmeligheter har det norske forsvaret overfor USA? Ned til den minste manual har USA helt sikkert kontroll over alt norsk militært. Forsvarets etterretningstjenesten må sees på som et USA-organ. De amerikanske basene i Norge er bare begynnelsen. USA kan overta Norge så snart det passer USA helt uavhengig av om det i Norge skulle tenkes at det finnes militære og politiske ledere som vil si «akkurat nå passer det ikke».
Det er USA som har spionert på nordiske politikere. Som NRKbeta skriver har USA tappa ut fra internetttrafikken via danske kabler: «Slik kunne etterretningstjenesten drive målrettet spionasje mot sine nærmeste allierte». Norges nasjonale helt og fredsprisvinner, USAs tidligere president, Barack Obama, avlytta også telefonen til Tysklands forbundskansler for å være sikker på at hun ikke dreiv med konspirasjoner USA ikke visste om.
Edward Snowden er etterlyst for landsforræderi fordi han har avslørt hvordan USA dreiv ukjent overvåking av egne og andre lands innbyggere. Det er ikke tilfeldig at Snowden ikke er tilbudt politisk asyl i Norge for disse viktige avsløringene.
Fra Politiets overvåkingstjeneste til Politiets sikkerhetstjeneste — en bedring?
Politiets overvåkingstjeneste er en skandalisert tjeneste. Den var i praksis underlagt Arbeiderpartiets sentralstyre og dets generalsekretær Haakon Lie med nære kontakter i USA. Grunnlaget for Overvåkingspolitiets overvåking av AKP(m-l) var fordi Ap var redd for å miste kontrollen over LO. Ikke glem at i 1963 sa Asbjørn Bryhn som overvåkingssjef VG 6. juli:
«Vi er for tiden utsatt for en voldsom sjarmoffensiv på alle samfunnets områder. Den har bare et eneste mål: å bryte ned vår motstand, ødelegge vår forsvarsvilje. …så vi langsomt og sikkert pådyttes synspunkter som er i strid med våre interesser — f. eks. å få folk til å protestere mot Fellesmarkedet,…» [Fellesmarkedet heter EU i dag, red. merknad]
Dagens overvåkingssjef, Svein Sjøvold, sier han ikke vil drive som meningspoliti. Såpass har han lært at han skal si. Likevel er politisk og demokratisk arbeid for en annen politikk, som ikke nedstenging av stater på grunn av et lite farlig virus, regnet som «antistatlig overbevisning». Og dermed overvåkingsverdig. Med mine milde kritiske artikler med kritikk av koronapolitikken er jeg vel igjen et viktig overvåkingsobjekt for Overvåkingspolitiets etterfølger PST?
Om antistatlig politikk i dag blir statlig politikk? Må PST gå da?
Hva skjer med dagens PST hvis vi neste gang velger en helt annen koronapolitikk, som den som i dag kalles en «antistatlig» politikk? Da må vel dagens PST-ansatte gå av fordi de da plutselig hører inn under kategorien dem med «antistatlig overbevisning»?
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
