Helsepersonell på nåde 

Av Kjersti Patricia Amundsen, advokat.

Ledere på sykehus, sykehjem, omsorgsboliger, universiteter og høyskoler står daglig i dilemmaet: Hvordan skal de forholde seg til helsepersonell og helsefagstudenter som ikke er covid-19-vaksinert?

Temaet ligger som en juridisk floke i grenselandet mellom arbeidsmiljøloven, smittevernloven, helsepersonell-loven, helsetjenesteloven, helse-og omsorgstjenesteloven, universitets- og høyskoleloven, og utallige forskrifter.  Lovtolkningen må ta hensyn til at vaksinering i Norge i dag er frivillig.  

Hva skal så gjelde på et underbemannet sykehjem, der to av helsearbeiderne ikke er vaksinert?  Hva med en overlege eller intensivsykepleier på sykehuset?  Eller sykepleierstudenten som har tatt én vaksinedose, men ikke tør å ta flere fordi hun har hatt abnorme blødninger i lengre tid etterpå – kan hun nektes praksisplass?  Risikerer studenten å ikke få godkjent eksamen, fordi praksis med alvorlig syke pasienter er en del av utdannelsen? Kan vi forskjellsbehandle de som har en «aktverdig» medisinsk grunn til ikke å vaksinere seg og de som bare ikke ønsker vaksinen?

«Studenter forteller at de nektes praksisplass, eller mister plass de har hatt» 

Mitt inntrykk fra klientsamtaler er at mange uvaksinerte helsefagarbeidere opplever å jobbe «på nåde», og at mangelen på sykepleiere og helsefagarbeidere er en medvirkende årsak til at de ikke blir omplassert.  Det finnes ikke nok folk til å erstatte dem i pasientrelatert arbeid.  Man kan spørre seg om det er riktig at helsepersonells rettigheter skal variere etter bemanningssituasjonen der de jobber, eller ut fra den enkelte arbeidsgivers vurdering av smitterisiko og forståelse av jussen. Studenter forteller at de nektes praksisplass, eller mister plass de har hatt. 

Helsedirektoratet sendte den 21.10.21 brev til landets kommuner, statsforvaltere og regionale helseforetak, blant annet om arbeidsgivers adgang til å omplassere ansatt helsepersonell som ikke ønsker å la seg vaksinere. I brevet opplyses ingen konkrete hjemler, og det sies ikke noe om hvordan motstridende hensyn i de ulike lovene skal vurderes. Direktoratet skriver at der det er nødvendig for å kunne tilby forsvarlige helsetjenester, er det grunnlag for å omplassere arbeidstakere som ikke ønsker å la seg vaksinere, men det går også frem av brevet at grunnlaget for forskjellsbehandling kan bortfalle, dersom vaksinert helsepersonell er kilde til smitteutbrudd i like stor grad som uvaksinerte.   

Mener Helsedirektoratet at det i dagens situasjon er grunnlag for ledere til å omplassere helsepersonell?  

De avgjørelsene den enkelte arbeidsgiver tar lokalt får også direkte konsekvenser for studenters praksisplass. Hvis en uvaksinert sykepleier omplasseres fra en kreftavdeling, vil heller ikke en uvaksinert student kunne ha praksis der. Har studenter noen rettigheter hvis de ikke får fullført sin utdanning på grunn av manglende vaksinering? 

Dette er ett av flere spørsmål som Høgskolen i Innlandets sykepleierutdanning har bedt Kunnskapsdepartementet svare på. Departementet kaster den varme poteten tilbake til Høgskolen. 

I KHRONO 22.01.22 kan man lese at studiedirektør Halvor G. Knudsen har sendt brev til Kunnskapsdepartementet med følgende relevante spørsmål:

1. Har KD vurdert problemstillingen tidligere, og er det etablert en praksis på dette området som høgskolen kan følge? 
2. Kan vaksinemotstand være gyldig grunn til permisjon, og hva med studenter som av helsemessige årsaker ikke kan vaksinere seg? 
3. Kan endrede premisser i omgivelsene gi grunnlag for at studenten søker kompensasjon? 

«Departementet har ifølge svaret ikke tidligere vært borte i problemstillingen, og overlater til den enkelte institusjon å finne løsninger»

I brevet nevner Høgskolen spesifikt praksis med behandling av alvorlig syke pasienter, f eks kreftsyke, som eksempel på en viktig del av utdanningen, som det er umulig å erstatte med annen type praksis.  For gjennomføring av slik praksis krever sykehuset at studenten er vaksinert. Dette innebærer at studenter som ikke er vaksinert går glipp av praksis som er nødvendig for å få godkjent utdanningen.  Departementet har ifølge svaret ikke tidligere vært borte i problemstillingen, og overlater til den enkelte institusjon å finne løsninger, «uten at det går ut over læringsutbyttet til studentene».  Departementet tar med dette ikke stilling til problemet høyskolen har beskrevet.

Departementet overlater også til Høgskolen å vurdere om studenter, som av helsemessige årsaker ikke kan vaksinere seg, kan ha krav på individuell tilrettelegging etter universitets- og høyskoleloven § 4-3, men presiserer at tilretteleggingen «må ikke føre til reduksjon av de faglige krav som stilles i den enkelte utdanning». Også her unngår departementet å ta stilling til problemet, som i direkte tale er: Hva skal vi gjøre når det ikke er mulig å lage et alternativt opplegg? 

Hva gjelder ansvar overfor studentene, skriver departementet at vaksine er et krav som stilles av praksisstedet, og er dermed forhold utenfor institusjonens kontroll.  Dette står i motstrid til svaret om at skolen plikter å tilrettelegge undervisningen.  

Høgskolen overlates dermed til seg selv med disse vanskelige spørsmål, og studentene har ingen forutberegnelighet.  

Situasjonen for arbeidsgivere, utdanningsinstitusjoner, leger, sykepleiere, helsefagarbeidere og studenter er uavklart. Det er for sent for myndighetene å være «føre var», men det er ikke for sent å løse disse problemene – ikke minst med henblikk på en eventuell fremtidig pandemi. 

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Inngrep.no.