oss 100 kroner!
Av Joaquin Flores.
Panoptikonet til Smart City er et system satt opp slik at frie borgere skal kunne overvåke, forhøre og rapportere om hverandre.
Akademia, med sin woke newspeak, er en forferdelig ting. Bare gjennom fullstendig dekonstruksjon av språket kan faktisk fascistisk politikk, som truer med å utslette menneskeheten, framstå som progressiv, ja til og med sosialdemokratisk. Målet vårt er å bygge videre på våre tidligere artikler for å vise at de ikke var intellektuelle fiskeekspedisjoner – vi er her med kvitteringene.
Jeremy Benthams grufulle teori og modell av Panoptikon presenteres åpent som en «positiv fremtidsvisjon» som offisiell akademia støtter gjennom sine liberale idealister i elfenbenstårn som grunnlaget for «Smart Cities». The Great Reset henter åpenlyst sin inspirasjon til «Smart City» fra Panoptikon-fengselssystemet.
I sitt verk fra 1975, ‘Discipline & Punish: The Birth of the Prison‘, ser den franske poststrukturalisten Michel Foucault, ved å kombinere ideene til sin marxistiske mentor Althusser og de til Nietzsche, på Benthams panoptikon og sporer det tilbake i tid til konseptet om karantenen rettferdiggjort av en pest. Han fortsetter med å beskrive 1600-tallsbyen under karantene som grunnlaget for vår moderne oppfatning av fengsel i grufulle forutseende detaljer, gitt den nåværende virkeligheten med en pestbegrunnet nedstengning, sporing av innbyggere og et kontrollsystem som allerede fengsler millioner av mennesker i Europa og den engelsketalende del av verden.
Er dette en ren tilfeldighet? Eller har planleggerne av Great Reset med vilje tatt Foucaults kritiske beskrivelse av pest-til-panoptikonet som sitt operativsystem?
Fengselsnettsamfunnet,the Panopticist project ble utviklet av den engelske liberaleren Jeremy Bentham fra 1800-tallet, som vi diskuterte i «Smart Cities: The Perfection of the Prison Grid Society«.
Smarte byer er ikke bare dårlige eller forvrengte manifestasjoner av en genuint positiv visjon, de er genealogisk defekte, og går tilbake til den store fienden av menneskeheten, Thomas Hobbes, hvis innflytelse på Bentham stakk dypt.
Fra perspektivet om planlagt utvikling er disse nye byene kulminasjonen av flere tiår med «grønne» initiativer i hjertet av offentlig-private synergiinitiativer, som har vært måltidsbilletten for en rekke universiteter.
Akademia i teknokratiets tjeneste
På grunn av den vestlige sivilisasjonens korporatiserte tilbakegang, inkludert på akademianivå, har det vært en kompartmentalisering og mangel på en virkelig kritisk tverrfaglig tilnærming. Dette har gitt skolene for juss, ingeniørfag og teknologi oppgaven med å foreslå neo-Benthamian panoptikoner som Smart Cities, og det åpent, men med en sjokkerende fattig forståelse av statsvitenskap og politisk filosofi. Du skjønner, i deres sinn er disse tingene av det gode.
Og likevel informerer disse feltene nødvendigvis både de etiske og praktiske dimensjonene til et slikt sivilisasjonsprosjekt som en «Great Reset» for å «Build Back Better» til «Smart Cities«.
Ikke at noe av dette betyr at det ikke på akademisk nivå er noe forsøk på å hanskes med etikken i bestrebelsen. Poenget her er at akademiets tilstand så langt har vært utarmet, nettopp som resultatet av tildelingene for fakultet og ledere har vært drevet av filantropi – en filantropi som igjen tjener teknokratiets interesser, i tråd med World Economic Forums prosjekter som «Partners Program«, som jobber sammen med initiativet «Young Global Leaders«.
Dette skaper et ekkokammer og en ond sirkel, der ledere for avdelinger med fullmakter over pensum og vektlegging av de aktuelle avdelingene, deretter promoterer neste generasjon av kandidater gjennom sine post-sekundære programmer, som igjen går videre gjennom et «meritprogram» med priser på grunnlag av å legemliggjøre visjonen som allerede er lagt av WEF. Det er en gave som fortsetter å gi.
Hvis vi anser «sosialdemokrati» som fascismens økonomi med dens tvillingsystem av korporasjonenes dominans pluss en velferdsstat, legg til dette den nylige fremveksten av et offisielt «innenforgruppe vs. utenforgruppe» toklasse-borgersystem, gjør av med meningsfulle valg, så kan vi se en parallell konstruksjon eller analog utvikling av para-fascistisk teknokrati som dukker opp fra forskjellige felt av ‘ekspertise’. Alt uten at fagidiotene i hvert felt har oversikt over hele leviatan.
Foucaults arbeid og hans innflytelse på «Smart Cities» er ikke bare en abstraksjon vi insisterer på, men hviler fast og åpent i fagfellevurderingen og den akademiske litteraturen om konstruksjonen av Smart Cities. Vi påstår ikke at Foucault tok til orde for slikt, da hans analyse ikke er ment som påvirkningsarbeide. Men institusjonen han arbeidet i hadde en grunn til at han ble beholdt.
For kontekst vil vi først sitere den relevante delen av teksten fra den ovenfor refererte ‘Discipline & Punish’.
«Dette lukkede, segmenterte rommet, observert på hvert punkt, hvor individene er satt inn på et fast sted, hvor den minste bevegelse overvåkes, hvor alle hendelser blir registrert, hvor et uavbrutt skrivearbeid knytter senteret og periferi, der makt utøves uten splittelse, i henhold til en kontinuerlig hierarkisk figur, der hvert individ hele tiden er lokalisert, undersøkt og fordelt på de levende vesener, de syke og de døde – alt dette utgjør en kompakt modell av disiplinærmekanismen. […]
Men det var også den politiske drømmen om pesten, […] Den pestrammede byen, gjennomgått av hierarki, overvåking, observasjon, skriving; byen immobilisert av funksjonen til en omfattende makt som bærer på en distinkt måte over alle individuelle organer – dette er utopien om den perfekt styrte byen. Pesten (i det minste sett for seg som en mulighet) er rettssaken hvor man ideelt sett kan definere utøvelse av disiplinær makt. For å få rettigheter og lover til å fungere, etter ren teori, plasserer juristene seg i fantasien i naturens tilstand; for å se perfekte disipliner fungere, drømte herskere om pestens tilstand.» – (Michel Foucault, Discipline and Punish: The Birth of the Prison, kapittel ‘Panopticism’ s. 197-198)
De som er bevisste, som har et tverrfaglig grunnlag nok til å se hva som virkelig er i utvikling, finner seg selv som enten overløpere av det systemet, eller som dets undersåtter og ideologer, hvis egne motivasjoner grenser til irrelevante gitt at systemet alltid vil ha en tendens til å produsere de delene den krever.
Et typisk eksempel på disse håndlangerne finner du ved det juridiske fakultetet ved Queensland Institute of Technology. Juridiske studier sprunget fra “synergier” med korporasjoner på arenaene for intellektuell eiendom, økologiske bekymringer, internasjonal lov og utviklingen av «Smart Cities», finner vi Datafication and Automation of Human Life Research Program.
Hele prosjektet er innrammet akkurat som «kritikken» av IMF som kommer fra WEF. Deres masthead art gjenspeiler at: det er en person som er fengslet, og her må vi anta at de er mot et slikt system. Hvis de blir spurt, hvor mange vil bekrefte at de er motstandere av illiberale løsninger, og i stedet støtte en diskurs om myndiggjøring? Likevel er betydningen og substansen i arbeidet deres fullstendig korporativt og teknokratisk, nedverdiger mennesker og endrer lover fra minimumskrav til maksimale krav fra teknokratiet.
For eksempel, arbeidet til Lachlan Robb og Felicity Deane fra DAHL-programmet, i «Smart Cities as Panopticon: Highlighting Blockchain’s Potential for Smart Cities Through Competing Narratives«, finner vi et mikrokosmos av den omvendte verden, der teknokrati er forkledd i et språk av progressiv newspeak, dokumentert i abstraktet alene:
«Dette kapittelet argumenterer for at fortellingene om smarte byer viser den potensielle verdien av blockchain-teknologier. Å trekke på konkurrerende narrativer innenfor den kulturelle imaginære, både «drømmen» om en bedre by, og «frykten» for en undertrykkende struktur, vil fremheve behovet for å vurdere både Bentham og Foucaults Panoptikon. Begrepet «panoptikon» er definert og utforsket innenfor konteksten av blokkjedeteknologi. Ved å gjøre dette identifiseres tre konsepter: den muliggjørende naturen til et panoptikon; bruken av et blokkjedeaktivert panoptikon for å oppmuntre menneskelig oppblomstring; og muligheten for teknologi som dette for å forbedre standarder over et grunnleggende minimum av loven. Dette kapittelet antyder at forståelse av smarte byer, panoptikon og blokkjede, kan gi en bedre redegjørelse for konkurrerende narrativer om frykt som kan føre til en dypere forståelse av hvordan denne teknologien kan implementert.»
Det som blir foreslått her, er identisk med det vi konsekvent har advart om i stykker som «Deplorable Until Proven Compliant: Kafka, Social Credit, & Critical Theory’»:
Endringen av loven til fellesskapsstandarder, for å gå fra et grunnleggende minimum av lovlighet, til påtvunget maksimal samsvar med et ideal; sletting av skillet mellom lovlighet og «dyd».
Også i det grufulle nyfascistiske arbeidet til Deane, for å legge til klarhet og sannhet til vår tolkning av newspeak, har vi lagt til, i parentes, den dekodede betydningen av newspeaken brukt i ‘Panoptic blockchain ecosystems: An exploratory case study of the beef supply chain’’:
«I denne teksten ser vi på denne teknologien gjennom en annen linse og foreslår at blockchain representerer et teknologisk aktivert uttrykk for det moderne panoptikonet, noe snudd på vrangen. [Det er bokstavelig talt, ikke innsiden ut]
Begrepet panoptikon, først konseptualisert av Jeremy Bentham på 1800-tallet, beskrev opprinnelig en fysisk struktur av et fengsel, som i hjertet inkluderte et sentralt tårn. Rundt tårnet er de som er observasjonsobjekter, «de overvåkede» eller fangene.
Fangenes omgivelser og omstendigheter gjorde at de ikke kunne vite om de ble observert i et gitt øyeblikk, og ble dermed oppmuntret [terrorisert] til å oppføre seg på den måten som reglene tilsier. Å gjøre noe mindre enn dette ville potensielt resultere i straff etter at oppførselen hadde skjedd.1
Dette panoptikonet kan sammenlignes med den eksisterende forståelsen av lov og styring. Forslaget vi fremmer i denne artikkelen er at blokkjedeteknologi kan øke den negative makten [disiplinær makt] knyttet til lov og styring. Faktisk viser vi hvordan blokkjede muliggjør opprettelsen av frivillige felles kunnskapsforeninger (frivillige foreninger) [ufrivillige blokkjede-gjenger], der de deltakende subjektene har fullmakt til å regulere seg selv [tvunget til å oppdra hverandre i et kollektivt straffesystem] på en måte som gjenskaper egenskapene til panoptikonet.
For å illustrere disse ideene bruker vi observasjoner fra Beefledger-prosjektet [prosjektet har som mål å redusere tilgjengeligheten av kjøtt]. Gjennom disse observasjonene illustrerer vi hvorfor blokkjedeaktivert teknologi og den resulterende dannelsen av frivillige felleskunnskapsforeninger kan være ønskelig ved å bruke metaforen til panoptikonet. I panoptikonet er forholdet et en-til-mange [diktatorisk og autoritært], en konfigurasjon der den ene er en autoritetsfigur (overvåkeren over den overvåkede).
Imidlertid kan blokkjeder muliggjøre en ny rolle for de «overvåkede» – nemlig å også være «overvåkere». Den opprinnelige ‘overvåkeren’ kan derfor ta et skritt tilbake, spare energi og la subjektene gjøre sitt eget tilsyn [ufrivillige blokkjede-gjenger]. I denne forbindelse vil disse frivillige foreningene dra nytte av [bortsett fra ytterligere straff] ikke bare de som deltar i dem, men det bredere fellesskapet [samfunnsstandarder opprettet ovenfra og ned].»
Akademia produserer moralske feil
Hvorfor er det et slikt ønske om å skape systemer egnet for fengsel, for de frie borgerne i et samfunn?
Hvorfor nevnes ikke den faktiske fadesen i Panopticon-fengselet, bygget ved Millbank? Det ga ikke meningsfylt arbeidskraft fra innsatte, og frekvensen av psykiske lidelser og selvmord skjøt i været. Hvordan kan dette stå uadressert?
Dette er fordi progressivisme sier at tidligere forsøk på sosial ingeniørkunst bare mislyktes fordi fortiden ikke likte samtidens vitenskapen. Stol på vitenskapen.
Det er her vi kan se at teknokratiets akademiske undersåtter deler Benthams sammenblanding av teknologisk innovasjon med det gode.
Ved å spore perfeksjonen til dette systemet, til selve panoptikonet, lar de nye teknologiene fengselet desentraliseres og ikke kreve lokaler.
Bevegelser, tanker, aktiviteter som i dag fortsatt er lovlige, kan på et senere tidspunkt erklæres ulovlig med tilbakevirkende kraft, og det samme kan brukes som en pre-kriminalitetsprediksjon som leder frem til algoritmisk basert arrestasjon for ennå ikke begått forbrytelser.
Fangene blir fangevokterne, og sammen med Benthams panoptikon med 24-7 overvåkingsstat, har vi et system som overvinner enhver potensiell budsjetthinder, som Bentham håpet selv å overvinne gjennom det tonede glasset.
Panoptikonet til Smart City er et system satt opp slik at frie borgere overvåker, avhører og rapporterer om hverandre, og enda verre, internaliserer disse teknokratiske reglene slik at et massekollektivt Stockholm-syndrom induseres. Vi ser denne kreften vokse allerede med «Karen»-fenomenet på Covid19-mandater.
På samme måte er akademia-systemet et system satt opp slik at studentene går inn med vagt progressive idealer, og går ut ‘Stockholmed’ med et diskursivt rammeverk som er konnotativt for frigjøring, men likevel ironisk nok denotativt for teknokratiets ovenfra og ned-orden.
Joaquin Flores er sjefredaktør for Fort-russ.
Kommentar: Norge har et stort nettverk av Smart Cities
Norge er visstnok ledende i å utvikle Smart City-systemet. Vi har til nå ikke studert det, og kan ikke si i hvor stor grad de rammes av kritikken fra Flores. Men vi ønsker å gjøre leserne oppmerksomme på dette systemet og grave litt mer i hva det er som foregrår under den glatte overflaten.
The leading smart cities in Norway established the national network “Smartbyene” in 2018. In less than two years the network has evolved from 6 to 14 cities.
The main goal of this network is to build smarter more sustainable communities, exchange knowledge and experience, as well as increase innovation.
NTNU Smart Sustainable Cities is a cross-disciplinary knowledge cluster of architects, planners, designers, artists, engineering, ICT, social and economic sciences. Together, we offer open urban innovation, co-creation and decision support for people-centric smart sustainable cities, supporting public and private sector as well as civic society with a unique merger of transformative, technological, artistic and practice-based research. With urban living labs, public-private partnerships and integrated design thinking, the initiative supports cities in their ambition to truly become cities for people, cities of culture, green cities, digital cities and learning cities – in short, truly smart and sustainable.
Smarte Byer Norge drifter Norge og Nordens største smartby-nettverk. Vi er en frivillighetsorganisasjon, registrert i Brønnøysundregisteret under Frivillighetsregisteret. Smarte Byer Norge har som hovedmål å drive frem bærekraftig smartbyutvikling og innovasjon. Vi kobler sammen smartby-entusiaster på tvers av fag, bransjer, organisasjoner og næringsliv ved å arenaer for samskaping.
Norge som en ledende smartbynasjon
Vi mener at alle må bidra når vi skal skape et smart og bærekraftig samfunn. Nettverket består derfor av virksomheter fra akademia, næringsliv, stat, forskning, kommuner, samfunnsliv og organisasjoner. Innbyggere er også viktig og vi drifter en Facebook gruppe der ideer, tanker og erfaringer deles.
