oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg.
Før eller siden blir det krig, skreiv Anders Grindlia Romarheim fra Forsvarets høgskole i en kronikk rett før jul. I årets første lederartikkel skriver redaktøren i Dag og Tid i at «Kloke avgjerder trengst». Og tidligere general Robert Mood mener at vi må slutte med demoniseringa av Russland, og lære av gode og dårlige erfaringer av fredstiltaka etter de to verdenskrigene.
Kloke avgjerder trengst, men finnes det noen ledende politikere i Norge som tenker på annet enn å oppfylle den svekka stormakten USA sine uttrykte og tenkte ønsker?
I lederen i siste nummer av ukeavisa Dag og Tid skriver redaktør Svein Gjerdåker om situasjonen for Russland og og Ukraina. På spørsmålet om Ukraina blir med i Nato skriver han:
Sjølv om det ikkje er aktuelt for Nato i dag, har Russland legitim grunn til å frykta det i framtida.
Gjerdåker ber oss å ta en titt på Nato-kartet. Der ligger alle de tidligere kommunistlandene rundt Russland. Og skriver:
Inga stormakt likar å verta innringa — aller minst Russland, med dei historiske erfaringane deira. USA aksepterte heller aldri at Sovjetunionen fekk fotfeste i USAs nærområde.
Dette er jo noe helt annet enn de fleste norske kommentatorene skriver. For USA har andre rettigheter nær sine grenser enn Russland, uttrykker disse uten å si det rett ut. I 1962 trua USA med atomkrig i hvis ikke Sovjet trakk tilbake sine raketter fra Cuba.
Gjerdåker sier også det samme om Krim som også Kåre Willoch mente:
Ein måte å koma ut av konflikten på er at Ukraina, EU og Nato godtek at Krimhalvøya er tapt for Ukraina. Det er ho likevel realpolitisk. Russland vil aldri trekkja seg ut av Krim.
Robert Mood: Feil å holde Russland ute av det gode selskap
05.01.2022 har tidligere general(-løytnant) Robert Mood en kronikk i Forsvarets forum med overskrift Er en ny storkrig uunngåelig? Han skriver der:
Krigen, som politikerne i 1914 snublet inn i og trodde ville være raskt overstått, syntes aldri å ta slutt. … Det var likevel fredsslutningen i 1919 som la hovedgrunnlaget for den påfølgende verdenskrigen få år senere (1939-45).
Dette ble gjort mer fornuftig etter andre verdenskrig, viser han til. Både (Vest-)Tyskland og Japan blei tatt fort inn i varmen. Men etter at den kalde krigen endte med Sovjetunionens fall skriver Mood at Russland fortsatt er utenfor det gode selskap:
Selv om historikerne strides om hvor konkrete og sterke garantier Russland fikk mot en ekspansjon av Nato er det ikke overraskende at utvidelsene østover oppleves både provoserende og ydmykende av president Putin og mange russere.
…
[Putin] siteres ofte på at «Sovjetunionens kollaps var den største katastrofen i det tjuende århundret».
Slutt med domoniseringa
Det er nettopp den samme politikken som ble brukt overfor Tyskland etter den første verdenskrigen, som nå må brukes overfor Russland, mener Mood:
De siste 30 år er ikke preget av gjensidig respekt og involvering.
Jeg kan heller ikke huske å ha sett en eneste kinofilm eller TV-serie hvor russere er de gode og vestlige karakterer de onde.
Vestens kulturelle uttrykk fremmer uten nyanser USA og vesteuropeere som de gode, mens vi dyrker fiendebilder av Russland og russere som onde enfoldige skurker. Selv om det er mye å kritisere, fordreier vi virkeligheten når vi fremstiller Russland som den store skurken, med USA og vesten som lytefrie forsvarere av demokratiet.
«Før eller siden blir det krig»
05.12.2021 også på Forsvarets forum, har Anders Grindlia Romarheim en kronikk med overskrift Før eller siden blir det krig.
Romarheim mener den spådommen ikke er modig.
Å spå at kriger vil komme, er ikke et særskilt djervt tips. Konflikt og krig preger dessverre den menneskelige tilstand. Selv om fred er målet og idealet, viser fasiten at folk og folkeslag kriger med hverandre opp igjennom historien. Vår tid er intet unntak, og min bekymring er at nye voldelig konflikter eller krig snart vil bryte ut på steder hvor det i dag er relativ fred. Det kan skje før jul, eller før sommeren.
Det ligger flere latente konflikter og ulmer og alt de trenger er en politisk vinddreining, eller en misforståelse, før en gnist blir til et bål.
En grunnforutsetning for mange av de potensielle krigene er USAs relative svekkede maktposisjon og innflytelse. USA er fortsatt verdens mektigste stat, men har for tiden nok med seg selv. Trendene har over tid pekt i feil retning for landet. Usikkerheten sprer seg internasjonalt når maktforholdene endres, og hegemonen utfordres.
Vanskelig å være norsk
Der Cecilie Hellestveit omtalte Norges situasjon i verden i dag som å være i spagat etter at det i verden settes hardt mot hardt, har Romarheim dette synspunktet på Norges utfordringer.
Krigen mot terror er et tilbakelagt stadium, og en ny æra av offensiv stormaktsrivalisering er i gang. Da kan det bli riktig anstrengende å være småstat og fredsmekler.
«De sterke gjør hva de vil, og de svake utstår det de må», kvad Tukydid 400 år før Kristus.
Det er nok gunstig om flest mulig ønsker seg fred på jorden til jul i år, for det er dessverre ingen garanti for at en velsignet julefred vil bringe høytidsstemning verden over.
Kloke norske tiltak, er det mulig?
Men om det finnes noen ledende norske politikere som tør hevde fredens og norske interesser framfor lydig å gjøre alt som USA ber om, og som de trur USA ber om, spørs det vel om det finnes kraftige nok lyskastere til å oppdage. Norge vil nok droppe «kloke avgjerder» for heller å bli dratt inn i den minste strid for å motarbeide det Romarheim kaller «USAs relative svekkede maktposisjon og innflytelse».
Kloke avgjørelser som reduserer krigsfaren, er ikke i de norske USA-lojalistenes tanker.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
