Hetsen mot «de uvaksinerte» kan føre oss til et svært utrivelig sted

0

Av Øivind Nygård.

Da jeg i sin tid takket høflig nei til min porsjon av den ultimate vaksinen, gjorde jeg det ut fra en vurdering av risiko for alvorlig Covid-sykdom på den ene siden og bivirkninger av vaksinen på den andre siden. Dette var naivt. Jeg tok ikke med i betraktningen den potensielt største risikofaktoren, nemlig de vaksinerte.

Med «de vaksinerte» mener jeg ikke alle som har fått vaksine. Jeg mener disse som lider av den vaksinebivirkningen som gir dårlig regulerte følelser, konsekvent bruk av utestemme, illiberalt sinnelag og en ubendig overbevisning om å ha rett og at alle andre er idioter. Bekymringen min for Covid og bivirkninger er liten i forhold til bekymringen for at disse overspente menneskene skal legge premissene for samfunnsstyringen. Når jeg i fortsettelsen bruker begrepet de vaksinerte, er det kun disse jeg snakker om, ikke det store flertallet som har tatt vaksinen og ikke fått disse bivirkningene.

Det har blitt påpekt at de vaksinerte bruker en retorikk som minner uhyggelig mye om retorikken som tidligere har blitt brukt om jødene, også i Norge. De vaksinerte blir veldig sinte av denne sammenligningen. Jødene ble jo forsøkt utryddet, og millioner ble drept. Det er useriøst å sammenligne dette med de uvaksinerte, sies det.

Her er det flere åpenbare tankefeil. For det første er det ikke DETTE som sammenlignes. Det som sammenlignes, er retorikken, og retorikken om jødene kom før holocaust hadde funnet sted. Det er lett for oss å fordømme denne retorikken, med fasiten om holocaust in mente, men de fleste som helte bensin på bålet, kunne neppe forestille seg hva å helle bensin på bålet ville føre til, og hadde man spurt dem, ville de sagt: Vi har aldri støttet eller tatt til orde for DET.

For det andre har vi ikke fasiten på hva retorikken om de uvaksinerte vil føre til. Den er i stadig utvikling. Vi er nå blitt vant til det som for kort tid siden var utenkelig. Vi er ikke på vei mot et nytt holocaust. Men hvis de samme psykologiske mekanismene og retoriske figurene som ledet til holocaust aktiveres på nytt, kan det ta oss til et svært utrivelig sted, også selv om dette stedet ligger langt fra holocaust. Jeg vet ikke hva det vil ende med, men jeg vet at det allerede har gått for langt, og at det trolig fortsatt vil bli verre før det blir bedre.

Det som allerede skjer, er at uvaksinerte utsettes for psykologiske påkjenninger som for mange går på helsa løs. For de mest følsomme, skal det ikke så mye til. Bare den implisitte forventningen om at alle «i dette rommet» er vaksinerte, når man selv ikke er det, er for noen en belastning i seg selv. Det er sikkert noe en må tåle. 

Men så skal man også måtte forholde seg til alle dem, nære og fjerne, som føler seg berettiget til å kreve en til regnskap for sitt valg, med sine dulgte hentydninger om umoralsk adferd. Kanskje en må tåle det også. 

Men så er det dem som sier med rene eller stilltiende ord at du får ikke komme i bursdagen min eller leke med oss, hvis du ikke er vaksinert. Det høres jo barnslig ut, så man får tåle det også. 

Men det finnes også noen man trodde stod en nær, kanskje et familiemedlem eller en venn, som finner det for godt å skjelle en ut og fraskrive en en hver medmenneskelighet, med ord som klinger underlig fremmede. Er dette virkelig deg, tenker man, er det du som sier dette til meg? 

Og nå begynner det å bli ubehagelig for de fleste, for man skjønner ikke helt hva som skjer. Kanskje like greit å bite i det sure eplet, for sur frukt får man uansett? Ja, mange har allerede gitt etter for presset på dette tidspunktet, men noen går videre og tenker at dette får jeg tåle. 

Så opplever man problemer i arbeidslivet, får ikke jobben man hadde lyst på, fordi man er uvaksinert, eller blir omplassert eller fryst ut av jobben man har, fordi man er uvaksinert. Eller kanskje har ingen av delene skjedd ennå, man bare frykter at det er dette det vil ende med. Men dette får man tåle, det finnes jo andre jobber, og det finnes dagpenger, men det er kanskje naivt å tro at man vil motta dagpenger hvis grunnen til at man står uten arbeid, er at man er uvaksinert. Uansett, mennesket lever ikke av brød alene, så dette får man tåle. 

Men overalt hvor man beveger seg, utsettes man for skjermenes virkelighet, som man egentlig burde skjerme seg fra, en stadig strøm av nye bilder og overskrifter i den store fortellingen om Kvelningsdauden, som kan ramme alle uvaksinerte, og som rammer oss alle gjennom de uvaksinerte. Uvaksinert helsepersonell smitter sårbare mennesker. Uvaksinerte prester smitter konfirmanter, som jo også er sårbare mennesker. De vaksinerte smitter også, men deres smitte er uten skyld. De uvaksinerte overbelaster helsevesenet og er grunnen til at ingen av oss kan ha det bra, er budskapet. Det er vanskelig å behandle dem som mennesker, men vi er profesjonelle og gjør så godt vi kan, forteller en ansatt ved et sykehus, og jeg tenker at slik snakker en sann humanist. 

Jeg får aldri høre om en uvaksinert smittet som det går bra med, men jeg håper at jeg skal bli den første. Jeg bekymrer meg ikke lenger for sykdommen Covid-19 i seg selv, men for skammen og den sosiale uthengningen hvis jeg skal trenge sykehusbehandling for den, endatil fra mennesker som i sitt stille sinn forakter meg og bare ved heroisk selvovervinnelse orker å gi meg helsehjelp. Hvor godt jeg vil tåle dette, vet jeg ikke, og jeg håper jeg slipper å finne det ut. Men noen må også tåle dette.

I en mer nådefull verden kunne man kanskje tenkt at dette var nok, i vår verden er det bare begynnelsen. Alle er jo ikke vaksinert, så det er åpenbart at det skal sterkere lut til. Vi har prøvd lenge nok med høflige henstillinger, det er på tide å innføre tiltak som virker. Vel er vaksinering helt frivillig, men det betyr ikke at det skal være uten konsekvenser å velge feil. Vi bestemmer konsekvensene, de uvaksinerte velger selv frivillig om de vil smake dem. Og det er nå de vaksinerte med de bivirkningene jeg tidligere har anført, kommer på banen. 

Det handler ikke om tvang, får vi vite, nei, det handler om å gi de uvaksinerte an offer they can’t refuse, men de velger selv, ja, de velger selv. I et slags voldsfantastisk delirium byr de vaksinerte over hverandre om hvilke straffesanksjoner som skal ramme de uvaksinerte. Det skal tross alt betale seg å være vaksinert. Jeg ser med lettelse på dem som ved hjelp av koronapass bare vil nekte de uvaksinerte adgang til kulturarrangementer og utesteder. Det kan jeg klare meg uten. Verre er det med dem som snakker om utestenging fra arbeidsliv, barnehage og som vil innføre økonomiske sanksjoner og portforbud. Jeg har ikke mer å leve av enn jeg trenger, og har behov for å gå en tur ut en gang i blant. Og så er det hun som mener at alt dette blir for høflig, og at løsningen er å rulle de uvaksinerte i tjære og fjær. Ingenting av dette har noe med tvangsvaksinering å gjøre, det er bare litt uskyldig høyttenkning, en kreativ prosess. Det er sikkert noe det er svært sunt å være en del av, så lenge man ikke er den det tenkes høyt om.

I sum blir alt dette mer enn man kan forvente eller kreve at de uvaksinerte skal tåle. Men vi kan gjøre et forsøk på å tåle det likevel, ikke minst for å bevare en kontrollgruppe, slik at sannheten om vaksinene en gang kan bli kjent. For min egen del vil jeg gjøre det ved å hente kraft fra filosofien og teologien. Jeg har noen forbilder som lærte at ugjerninger dypest sett er et problem for dem som utfører dem, ikke dem som utsettes for dem. Og på det grunnlaget vil jeg oppfordre alle dem som i disse dager sprer sinne, frykt og hat om å besinne seg, først og fremst for sin egen del. Det som fortoner seg på en måte in medias res, kan se helt annerledes ut når historiens dom en gang skal gjøres opp. De fleste av oss spiller små roller i den store fortellingen. Vi kan bruke våre begrensede ressurser til å bringe litt vennlighet, forsonlighet, klokhet, forståelse og medmenneskelighet inn i en forvirret tid, eller vi kan kappes om å støte oss selv og andre utfor stupet. Det er et fritt valg.


Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.