Obamas Røde Linje

0
Denne kolonnen av hvite Toyotaer ble liksom ikke oppdaget av verdens mest avanserte overvåkingssystemer. Hvem klarer å tro på det?

Av Seymour Hersh, 17. april 2014.

Oversatt til norsk ved J. Chr. Thorkildsen

Seymour Hersh.

I 2011 ledet Barack Obama en alliert militær intervensjon i Libya uten å konsultere den amerikanske kongressen.

Senere, i august 2013, etter sarin-angrepet på Damaskus-forstaden Ghouta, var han i tillegg klar til å starte et alliert luftangrep, denne gangen for å straffe den syriske regjeringen for angivelig å ha krysset den «røde linjen» for bruk av kjemiske våpen som han hadde trukket opp i 2012. Så med mindre enn to dager før det planlagte angrepet, kunngjorde han at han ville søke kongressens godkjenning for å gjennomføre det. Angrepet ble derfor utsatt i det kongressen forberedte seg på en høring, og deretter stoppet etter at Obama aksepterte Assads tilbud om å gi fra seg sitt kjemiske arsenal i en avtale fremforhandlet av Russland. Hvorfor ventet Obama så lenge før han ga seg i forhold til Syria; han sjenerte seg ikke for å angripe Libya? Svaret ligger i en konflikt mellom dem i administrasjonen som forpliktet seg til å håndheve den røde linjen, og militære ledere som mente at det å gå til krig både var uberettiget og potensielt farlig. Om ikke direkte katastrofalt.

Årsaken til at Obama ombestemte seg var å finne i Porton Down, et forsvarslaboratorum i Wiltshire, England. Britisk etterretning hadde innhentet en prøve av sarin som ble brukt under 21. august-angrepet, og analyser viste at gassen som ble brukt ikke stemte overens med de partiene, som man vet finnes i den syriske hærs kjemiske våpenarsenal. Beskjeden om at saken mot Syria ikke ville holde mål ble raskt videresendt USAs Joint Chiefs of Staff. Den britiske rapporten førte til økt tvil i Pentagon. The Joint Chiefs of Staff forberedte seg på å advare Obama om at planene hans for et vidtrekkende bombe- og missilangrep på Syrias infrastruktur kunne føre til en mer omfattende krig i Midtøsten. Som en konsekvens av dette leverte de amerikanske offiserene en advarsel til presidenten i siste øyeblikk, og som etter deres syn førte til at han til slutt avbrøt angrepet.

I flere måneder hadde man blant eldre og erfarne militærledere og i etterretningsmiljøet bekymret seg over rollen i Syria-krigen som naboer, og spesielt Tyrkia spilte. Statsminister Recep Erdoğan var kjent for å støtte al-Nusra-fronten, en jihadistisk del av den opprørske opposisjonen, så vel som andre islamistiske opprørsgrupper.

«Vi visste at det var noen i den tyrkiske regjeringen», fortalte en tidligere høytstående amerikansk etterretningstjenestemann meg og som har tilgang til nåværende etterretning, «som trodde de kunne få Assad i en skrustikke ved å få til et sarinangrep inne i Syria – og med det tvinge Obama til å følge opp trusselen om en rød linje».

The Joint Chiefs of Staff visste også at Obama-administrasjonens offentlige påstander om at bare den syriske hæren hadde adgang til bruk av sarin var feil. De amerikanske og britiske etterretningsmiljøene hadde siden våren 2013 vært klar over at opprørsenheter i Syria utviklet kjemiske våpen.

Den 20. juni 2013 utstedte analytikere for US Defense Intelligence Agency en klassifisert «talking points» briefing på hele fem sider for DIAs visedirektør, David Shedd. Av denne fremgikk det at al-Nusra opprettholdt en sarin-produksjonscelle : DIA-briefingen avdekket at programmet var «det mest avanserte sarin-komplottet siden al-Qaida hadde tatt dette i bruk i tiden før 11. september». (Ifølge en konsulent fra forsvarsdepartementet har amerikansk etterretning lenge visst at al-Qaida eksperimenterte med kjemiske våpen, og at de er i besittelse av en video av et gasseksperiment med hunder.) DIA-briefingen fortsatte : «Forrige fokus på IC [etterretningsmiljøet] hadde vært nesten utelukkende på syriske CW [kjemiske våpen] lagre; nå ser vi at ANF prøver å lage sine egne CW … Al-Nusrah Frontens relative operasjonsfrihet i Syria fører til at vi vurderer gruppens CW-ambisjoner til å være vanskelig å stoppe i fremtiden. : «Tyrkia og Saudi-baserte kjemiske tilretteleggere», sa det, «forsøkte å skaffe de nødvendige ingredienser i store mengder, flere titalls kilo, og da sannsynligvis for en forventet storskala produksjon i Syria.» (Utspurt om DIA- briefingen, sa en talsperson for direktøren for nasjonal etterretning : «Ingen slik briefing ble noen gang etterspurt eller framstilt av analytikere fra etterretningsmiljøet».)

I mai i fjor ble mer enn ti medlemmer av al-Nusra-fronten arrestert i det sørlige Tyrkia, i besittelse av det lokalt politi meddelte pressen var to kilo sarin. I en 130-siders tiltale ble gruppen anklaget for å ha forsøkt å kjøpe sikringer, rør for bygging av mørtler og kjemiske ingredienser for framstilling for sarin. Fem av de arresterte ble løslatt etter kort tid i varetekt. De andre, inkludert lederen, Haytham Qassab, og som aktor ba om en fengselsstraff på 25 år for, ble løslatt i påvente av rettssaken. I mellomtiden har den tyrkiske pressen vært full av spekulasjoner om at Erdoğan-administrasjonen har dekket over omfanget av sitt engasjement sammen med opprørerne. På en pressekonferanse i fjor sommer avviste Aydin Sezgin, Tyrkias ambassadør i Moskva, arrestasjonene og hevdet overfor journalister at den gjenvunnede «sarinen» bare var «frostvæske».

DIA-briefingen tok arrestasjonene som bevis for at al-Nusra utvidet sin tilgang til kjemiske våpen. De sa at Qassab hadde «selv identifisert seg» som medlem av al- Nusra, og at han var direkte knyttet til Abd-al-Ghani, «ANF-emiren for militær produksjon». Qassab og hans kollega Khalid Ousta jobbet med Halit Unalkaya, en ansatt i et tyrkisk firma kalt Zirve Export, som ga «pris på store mengder ingredienser for framstilling av sarin». Abd-al-Ghanis plan var at to medarbeidere skulle «utvikle og forbedre arbeidet med å framstille sarin, og deretter dra til Syria for å lære opp andre til å gjøre det samme – i stor skala – ved et ikke identifisert laboratorium i Syria». DIA- briefingen avdekket at en av hans operatører hadde kjøpt nødvendige ingredienser på «Baghdads kjemiske marked», som «har medvirket og bidratt til bruk av CW [kjemiske våpen] ved minst syv tilfeller siden 2004».

En serie kjemiske våpenangrep i mars og april 2013 ble undersøkt i løpet av de påfølgende månedene av en gruppe FN-utsendinger til Syria. En person med nær kunnskap til FNs aktiviteter i Syria fortalte meg at det fantes bevis som knyttet den syriske opposisjonen til det første gassangrepet, den 19. mars i Khan Al-Assal, en landsby nær Aleppo. I sin endelige rapport i desember uttalte gruppen av FN- utsendiger at minst 19 sivile og en syrisk soldat var blant de omkomne, det sammen med mange skadde. De hadde ikke mandat til å tildele ansvaret for angrepet, men personen med kunnskap om FNs aktiviteter sa: «utsendingene intervjuet menneskene som var der, inkludert legene som behandlet ofrene. Det var tydelig at det var opprørere som hadde brukte gassen. Og det kom ikke ut offentlig fordi ingen ville vite noe om det.

En tidligere senior tjenestemann i forsvarsdepartementet fortalte meg, at det i månedene før angrepene begynte, sirkulerte en klassifisert rapport i DIA kjent som SYRUP. Denne inneholder all etterretning relatert til den syriske konflikten, inkludert materiale om kjemiske våpen. Men i vår ble distribusjonen av den delen av rapporten som gjaldt kjemiske våpen holdt tilbake og strippet etter ordre fra Denis McDonough, stabssjefen i Det hvite hus. «Det var noe i den rapporten som utløste frustrasjon og et veldig raserianfall hos McDonough», i følge en tidligere tjenestemannen i forsvarsdepartementet. «Den ene dagen var det en stor greie, men så, etter sarinangrepene i mars og april – som ved et knips med fingrene – var det ikke lenger noe mer». «Beslutningen om å begrense distribusjonen ble tatt av The Joint Chiefs of Staff, i det de beordret en intensiv beredskapsplanlegging for mulig invasjon i Syria ved bruk av bakke styrker. Det primære målet for denne ville være å eliminere kjemiske våpen».

Den tidligere etterretningstjenestemannen sa at mange i sikkerhetsetablissementet lenge hadde vært urolig for presidentens «røde linje» : «The Joint Chiefs of Staff spurte Det hvite hus : «Hva betyr røde linje egentlig? Hvordan oversettes det til militært språkbruk? Tropper på bakken? Massiv angrep? Begrensede angrep?» De ga militær etterretning i oppgave å studere hvordan vi kunne gjennomføre trusselen. De fant ikke noe mer ut av presidentens resonnement».

I kjølvannet av angrepet den 21. august beordret Obama Pentagon til å sette opp mål for bombeangrep. Den tidligere etterretningstjenestemannen sa allerede tidlig i denne prosessen at : «Det hvite hus avviste 35 foreslåtte mål levert av The Joint Chiefs of Staff som ikke tilstrekkelig smertefulle for Assad-regimet». De opprinnelige målene inkluderte kun militære mål og inneholt ikke noe av sivil infrastruktur. Etter press fra Det hvite hus utviklet den amerikanske angrepsplanen seg til bli det som ble kalt «et monsterangrep» : to såkalte «wings» med B-52 bombefly (Bomb Wing – hver bestående av 14 fly ) ble flyttet til flybaser nær Syria, sammen med marineubåter og skip utstyrt med Tomahawk-missiler. «For hver dag som gikk ble listen over bombemål forlenget», dette igjen i følge den tidligere etterretningsoffiseren. «De som la disse planene i Pentagon sa at vi ikke bare kunne bruke Tomahawks alene til å angripe Syrias missiler. Dette fordi stridshodene gravde seg for langt i bakken. Så de to såkalte «wings» med B-52 bombefly, som slapp bomber på to tusen pund ble i stedet tildelt oppdraget. Dermed hadde vi behov for beredskapssøk med droner for å opprette redningsteam for å komme nedskutte piloter til unnsetting og hente dem hjem. Hele greie ble etterhvert enorm». Den nye listen over bombemål var ment å «fullstendig utrydde Assads militære kapasitet», kunne den tidligere etterretningsoffiseren fortelle. Målene inkluderte det elektriske kraftnett, olje- og gassdepoter – og dessuten alt det som man kjente til av logistikk, våpendepoter, kommandosentre, kontrollanlegg og alle bygninger tilknyttet militæret og etterretning.

Storbritannia og Frankrike skulle begge spille en rolle. Den 29. august, dagen parlamentet stemte imot Camerons forslag om å delta i intervensjonen, rapporterte Guardian at han allerede hadde beordret seks RAF Typhoon jagerfly som skulle utplasseres på Kypros. Han hadde stilt opp med en ubåt som var i stand til å avfyre Tomahawk-missiler. Det franske luftvåpenet – en avgjørende aktør i 2011-angrepene mot Libya – var dypt engasjert, ifølge Le Nouvel Observateur. François Hollande hadde beordret flere Rafale jagerbombefly til å bli med i det amerikanske angrepet. Målene deres ble rapportert å være i de vestlige deler av Syria.

I de siste dagene av august hadde presidenten gitt The Joint Chiefs of Staff en frist for lanseringen. «Tidspunktet for angrepet var satt til mandag morgen [2. september], et massivt angrep som var ment til å nøytralisere Assad,» sa den tidligere etterretningsoffiseren. Så det var en overraskelse for mange da Obama under en tale i Rose Garden i Det hvite hus den 31. august sa at angrepet ville bli satt på vent, og at han ville henvende seg til kongressen og legge det ut til avstemning.

På dette tidspunktet var Obamas forutsetning, om at bare den syriske hæren var i stand til å gjøre bruk av sarin, i ferd med å rakne. Den tidligere etterretningsoffiseren fortalte meg, at i løpet av noen få dager etter 21. august-angrepet hadde russiske militære etterretningsoperatører funnet prøver av det kjemiske middelet som var blitt brukt i Ghouta. De analyserte det og ga det videre til britisk militær etterretning; det var dette materialet som ble sendt videre til Porton Down. ( En talsperson for Porton Down uttalte at «Mange av prøvene som ble analysert i Storbritannia testet positivt for nervegiften sarin, og at MI6 ikke kommenterer etterretningssaker).

Den tidligere etterretningstjenestemannen sa at russeren som leverte prøven til Storbritannia var «en solid kilde – en med adgang til, og i besittelse av kunnskap, kjent for å være pålitelig». Etter den første rapporterte bruk av kjemiske våpen i Syria i 2013, gjorde amerikanske og allierte etterretningsbyråer «en hel del for å finne svaret på om det ble brukt noe, hva det eventuelt var – og kilden til det», sa den tidligere etterretningsoffiseren. «Vi anvender data utvekslet i tråd med den kjemiske våpenkonvensjonen. DIA kjente i utgangspunktet til sammensetningen av partiene med sovjetisk-produserte kjemiske våpen. Men vi visste ikke hvilke partier Assad- regjeringen for øyeblikket hadde i sitt arsenal. I løpet av dager etter hendelsen i Damaskus ba vi en kilde i den syriske regjeringen om å gi oss en liste over partiene regjeringen hadde for øyeblikket. Dette er årsaken til at vi kunne bekrefte forskjellen så raskt.

Prosessen hadde ikke fungert like knirkefritt på vårparten, sa den tidligere etterretningstjenestemannen, dette fordi studiene gjort av vestlig etterretning «var usikre i forhold til hvilken type gass det var tale om. Ordet «sarin» kom i den forbindelse ikke opp. Det var mye diskusjon omkring dette, men siden ingen kunne slå fast hvilken gass det var tale om, kunne man ikke si med sikkerhet at Assad hadde krysset presidentens røde linje.» Det tidligere etterretningsoffiseren fortsatte : I tiden forut for 21. august hadde «den syriske opposisjonen» tydeligvis lært av dette og gjort kjent at at «sarin» fra den syriske hæren var blitt brukt, og det før noen analyse kunne bli gjort. Pressen og Det Hvite Hus bet på det. Siden det nå var sarin, «måtte det være Assad».

Det britiske forsvarsstaben som formidlet Porton Down-funnene til The Joint Chiefs of Staff sendte, i følge den tidligere etterretningstjenestemannen, en melding til amerikanerne, som lød: «Vi blir lurt.» ( Dette forklarer hvorfor en høytstående tjenestemann i CIA i slutten av august sendte følgende kortfattet melding : «Det var ikke forårsaket av det nåværende regimet I Syria. Storbritannia og USA vet dette».) Da var angrepet bare noen dager unna, og amerikanske, britiske og franske fly, skip og ubåter var allerede klare.

Offiseren som til syvende og sist var ansvarlig for planleggingen og gjennomføringen av angrepet var general Martin Dempsey, leder The Joint Chiefs of Staff. Den tidligere etterretningsoffiseren fortalte meg at The Joint Chiefs of Staff allerede helt fra begynnelsen hadde vært skeptiske til administrasjonens argumenter, og at de hadde fakta for å understøtte sin tro på at Assad ikke sto bak. De presset derfor DIA og de øvrige byråer for mer omfattende bevis. «De trodde ikke på noen måte at Syria ville anvende nervegass på dette stadiet, fordi Assad var i ferd med å vinne krigen krigen», sa den tidligere etterretningsoffiseren. Dempsey hadde irritert mange i Obama- administrasjonen ved, gjentatte ganger i løpet av sommeren, å advare Kongressen mot faren for et amerikansk militært engasjement i Syria. Etter en uttalelse gitt til the Foreign Affairs Committee av utenriksminister John Kerry, hvor han beskrev opprørernes fremgang – uttalte Dempsey til Senate Armed Services Committee i april 2013 at «det er en risiko for at denne konflikten er blitt fastlåst».

Den tidligere etterretningstjenestemannen fortalt meg at Dempseys første tanke etter den 21. august var at et amerikansk angrep på Syria – selv om Assad-regjeringen var ansvarlig for sarin-angrepet – ville være en militær tabbe. Porton Down-rapporten fikk The Joint Chiefs of Staff til å oppsøke presidenten med en langt mer alvorlig bekymring: at det angrepet som Det hvite hus nå ønsket å gjennomføre, ville være en uberettiget aggresjonshandling. Det var the Joint Chiefs of Staff som fikk Obama til å endre kurs. Den offisielle forklaringen i Det hvite hus på dette – var i følge den historien som pressekorpset presenterte for oss – at presidenten, under en tur i rosehagen med sin stabssjef Denis McDonough, plutselig bestemte seg for å søke godkjenning for angrepet fra en svært så splittet kongress. En kongress som han hadde vært i konflikt med i årevis. Den tidligere tjenestemannen i forsvarsdepartementet fortalte meg at Det Hvite Hus ga en helt annen forklaring til medlemmer av den sivile ledelsen i Pentagon: bombeangrepet var blitt avbrutt fordi det forelå etterretning som tydet på «at Midtøsten ville gå opp i røyk» hvis det ble gjennomført.

Presidentens beslutning om å gå til kongressen, ble i følge den tidligere etterretningstjenestemannen, av seniormedarbeidere i Det Hvite Hus sett på som en reprise av George W. Bushs forsøk på å dele ansvar og vinne støtte for invasjon av Irak høsten 2002: «Da det ble klart at det ikke fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak, delte Det hvite hus skylden sammen med kongressen. De hadde jo begge støttet Irak- krigen, og viste gjentatte ganger til feil i etterretning. Hvis kongressen nå stemte for å godkjenne angrepet, kunne Det Hvite Hus få det på begge måter – både ødelegge Syria med et massivt angrep, oppfylle presidentens forpliktelse om den røde linjen – og samtidig dele skylden med kongressen hvis det kom ut at det syriske militæret ikke sto bak angrepet».

Omslaget kom som en overraskelse selv for den demokratiske ledelsen i kongressen. I september rapporterte Wall Street Journal at Obama tre dager før Rose Garden-talen hadde ringt demokratenes lede i kongressen, Nancy Pelosi, «for å snakke om alternativene». Hun fortalte senere kolleger, ifølge Journal, at hun ikke hadde bedt presidenten om å legge bombeangrepet til avstemning i kongressen.

Obamas trekk for å søke godkjennelse fra kongressen ble raskt en blindvei. «Kongressen hadde ikke tenkt å la dette passere» sa den tidligere etterretningstjenestemannen. «Kongressen gjorde det klart at i motsetning til autorisasjonen for Irak-krigen, ville det denne gang bli avholdt høringer». På dette tidspunktet var man desperat i Det hvite hus, sa den tidligere etterretningstjenestemannen.

«Og så – dukker det opp en Plan B. Å avbryte bombeangrepet i det Assad går med på å signere den kjemiske krigføringsavtalen – ensidig – og samtidig gå med på å ødeleggele alle kjemiske våpen under FNs tilsyn». På en pressekonferanse i London 9. september, snakket Kerry fortsatt om intervensjon: «Risikoen for ikke å handle er større enn risikoen for å handle.» Men da en reporter spurte om det var noe Assad kunne gjøre for å stoppe bombingen, sa Kerry: «Klart det, han kan overlevere hvert eneste av sine kjemiske våpen til det internasjonale samfunnet i løpet av neste uke … Men han er ikke klar til det, og det kan derfor åpenbart ikke la seg gjøre». Men som The New York Times kunne melde dagen etter, ble den av russerne fremforhandlede avtale som ble kjent kort tid etter, først blitt diskutert av Obama og Putin sommeren 2012. Selv om angrepsplanene ble skrinlagt, endret ikke administrasjonen sin begrunnelsen for å gå til krig. «Det er på dette nivå null toleranse for eventuelle feil», sa den tidligere etterretningstjenestemannen om tjenestemennene i Det hvite hus. «De hadde simpelt hen ikke råd til å si : Vi tok feil».

(Talsmannen for DIN – Director of National Intelligence – uttalte at : «Assad-regimet, og bare Assad-regimet alene, kunne ha vært ansvarlig for angrepet med kjemiske våpen den 21. august».)

The Rat Line

Omfanget av USAs samarbeid med Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar for å hjelpe opprørerne i Syria er ennå ikke helt kommet helt frem. Obama-administrasjonen har aldri offentlig innrømmet sin rolle i å skape det CIA kaller Rat Line ( vant eller tauverk på siden av en seilskute som gjør det mulig for rotter å klatre ombord ), en bakvei for rottene inn i Syria. The Rat Line, godkjent så tidlig som i 2012, ble anvendt til å frakte våpen og ammunisjon fra Libya via Sør-Tyrkia og over den syriske grensen til opprørerne. De fleste av dem som tmottok disse våpnene til slutt var jihadister, noen av dem tilknyttet al-Qaida. ( Talspersonen for DNI-talspersonen uttalte derimot at: «Tanken om at USA førte våpen fra Libya til hvem det nå skulle være, medfører ikke riktighet».

I januar 2013 offentliggjorde Senatets etterretningskomité en rapport om angrepet på det amerikanske konsulatet og en nærliggende CIA-installasjon i Benghazi. Angrepet

ble utført av en lokal milits i september 2012. Som en følge av dette angrepet ble USAs ambassadør, Christopher Stevens, og tre andre drept. Rapporten rettet sterk kritikk mot utenriksdepartementet for ikke å sørge for tilstrekkelig sikkerhet ved konsulatet, og dernest mot etterretningsmiljøet for ikke å varsle det amerikanske militæret om tilstedeværelsen av en CIA-installasjon i området. Kritikken førte til førsteside oppslag i media. Den nøret samtidig opp under gamle motsetninger i Washington, i det Republikanere nå anklaget Obama og Hillary Clinton for å holde det skjult.

Et klassifisert vedlegg til rapporten, og som ikke ble offentliggjort, beskrev en hemmelig avtale som ble oppnådd tidlig i 2012 mellom Obama og Erdoğan-administrasjonen. Den gjaldt The Rat Line. I henhold til vilkårene i avtalen skulle finansieringen komme fra Tyrkia, samt Saudi-Arabia og Qatar. CIA, med støtte fra MI6, skulle være ansvarlig for å føre våpen fra Gaddafis arsenaler i Libya og inn i Syria. En rekke frontselskaper ble opprettet i Libya, noen av disse under dekke av å representere australske interesser. Pensjonerte amerikanske soldater, som ikke alltid visste hvem de arbeidet for, ble ansatt for å administrere innkjøp og transport. Operasjonen ble ledet av David Petraeus, CIA-direktøren som kort tid etterpå så seg nødt til å trekke seg i det det ble kjent at han hadde en affære med forfatteren av sin selvbiografi. (En talsperson for Petraeus benektet at operasjonen noen gang har funnet sted).

Operasjonen var ikke blitt avslørt på det tidspunktet da den ble tatt opp til behandling både i kongressens etterretningskomite og kongressledelsen, slik de var pålagt ved lov siden en gang på 1970-tallet. MI6s engasjement gjorde det mulig for CIA å gå utenom loven ved å klassifisere oppdraget som en liaison (forbindelse) operasjon. Den tidligere etterretningstjenestemannen forklarte at det i årevis har vært et anerkjent unntak i loven som tillater CIA å ikke måtte rapportere liaison aktiviteter til kongressen, som ellers ville ha blitt bekrevet i form av et «funn». (Alle foreslåtte CIA-hemmelige operasjoner må beskrives i et skriftlig dokument, kjent som et «funn», sendt til den øverste ledelsen av Kongressen for godkjenning.) Distribusjonen av vedlegget ble begrenset til assistenter i staben som skrev selve rapporten – pluss åtte rangerte medlemmer av kongressen. Dette inkluderte både demokratiske og republikanske ledere av huset og senatet samt demokratiske og republikanske ledere i husets og senatets etterretningskomiteer. Dette utgjorde neppe et forsøk på å føre tilsyn : de åtte lederne er ikke kjent for å tre sammen for å stille spørsmål ved eller diskutere den hemmelige informasjonen de mottar.

Vedlegget fortalte ikke hele historien om hva som skjedde i Benghazi forut for angrepet, og forklarte heller ikke hvorfor det amerikanske konsulatet ble angrepet. «Konsulatets eneste oppgave var å dekke over arbeidet med videreføring/transport av våpen», sa den tidligere etterretningstjenestemannen, som har lest vedlegget. «Det hadde ingen reell politisk rolle».

Washington avsluttet brått CIAs rolle i videreføring/transport av våpen fra Libya etter angrepet på konsulatet, men The Rat Line ble likevel opprettholdt. «USA hadde ikke lenger kontroll over det tyrkerne videreformidlet til jihadistene», sa den tidligere etterretningsoffiseren. I løpet av uker var så mange som førti bærbare overflate-til-luft rakettoppskytere, kjent som manpads, i hendene på syriske opprørere. Den 28. november 2012 rapporterte Joby Warrick fra Washington Post at opprørere dagen før hadde brukt det som nesten helt sikkert var en manpad nær Aleppo for å skyte ned et syrisk transporthelikopter. Joby Warrick skrev at «Obama-administrasjonen har konsekvent motarbeidet å bevæpne syriske opposisjonsstyrker med slike missiler, og advart om at våpnene kan falle i hendene på terrorister og bli brukt til å skyte ned kommersielle fly». To etterretningstjenestemenn i Midtøsten pekte på Qatar som kilden, og en tidligere amerikansk etterretningsanalytiker spekulerte i om manpadene kunne ha blitt skaffet til veie fra syriske militære utposter overtatt av opprørerne. Det var ingen ting som tydet på at opprørernes besittelse av manpads var annet enn en utilsiktet konsekvens av et hemmelig amerikansk program, og som ikke lenger var under amerikansk kontroll.

Ved slutten av 2012 ble det i hele det amerikanske etterretningsmiljøet antatt at opprørerne tapte krigen. «Erdoğan var skikkelig forbannet», sa den tidligere etterretningstjenestemannen, «og følte at han ble hengende i løse luften uten at det kom til noe resultat. Det var hans penger, og avslutningen fra amerikanernes side ble sett på som et svik». Våren 2013 fikk amerikansk etterretning vite at den tyrkiske regjeringen, gjennom elementer fra MIT – tyrkernes nasjonale etterretningsbyrå og Gendarmerie som er en militarisert rettshåndhevelsesorganisasjon – jobber direkte med al-Nusra og dets allierte for å utvikle evne til kjemisk krigføring. «MIT tok seg av den politiske forbindelsen med opprørerne, og gendarmeriet derimot – håndterte militær logistikk, råd på stedet og opplæring – inkludert trening i kjemisk krigføring», alt dette i følge den tidligere etterretningstjenestemannen. «Å styrke Tyrkias rolle våren 2013 ble sett på som årsaken til problemene. Erdoğan visste at hvis han stoppet sin støtte til jihadistene, ville det være over. Saudierne kunne ikke støtte krigen på grunn av logistikk – avstandene tatt i betrakning, og vanskelighetene med å overføre våpen og forsyninger. Erdoğans håp var å forårsake hendelser som ville tvinge USA til å krysse den røde linjen. Men Obama svarte verken i mars eller april.»

Det var ingen synlige tegn til uenighet da Erdoğan og Obama møttes den 16. mai 2013 i Det hvite hus. På en senere pressekonferanse sa Obama at de var enige om at Assad «må gå». På spørsmål om han trodde Syria hadde krysset den røde linjen, erkjente Obama at det fantes bevis for at slike våpen var blitt brukt, men la til : «det er viktig for oss å sørge for at vi får mer spesifikk informasjon om hva som nøyaktig skjer der.» Den røde linjen var fortsatt intakt.

En amerikansk ekspert på utenrikspolitikk som regelmessig snakker med tjenestemenn i Washington og Ankara fortalte meg om en arbeidsmiddag Obama holdt for Erdoğan under hans besøk i Washington i mai samme år. Måltidet ble som det ble sagt sterkt preget av at tyrkernes insisterte på at Syria hadde krysset den røde linjen. De klaget over at Obama ikke var villig til å gjøre noe med det. Obama ble ledsaget av John Kerry og Tom Donilon, den nasjonale sikkerhetsrådgiveren som snart skulle forlate jobben. Erdoğan fikk selskap av Ahmet Davutoğlu, Tyrkias utenriksminister, og Hakan Fidan, lederen av MIT. Hakan Fidan er kjent for å være sterkt lojal overfor Erdoğan, og er blitt sett på som en konsekvent støttespiller for den radikale opprørsopposisjonen i Syria.

Denne utenrikspolitiske eksperten det er tale om, fortalte meg at det han hadde hørt stammet fra Tom Donilon. (Det ble senere bekreftet av en tidligere amerikansk tjenestemann, som igjen fikk vite om det av en erfaren tyrkisk diplomat). Ifølge denne eksperten hadde Erdoğan fått i stand møtet for å vise Obama at den røde linjen var krysset, og hadde tatt med seg Hakan Fidan for å gjøre rede for saken. Da Erdoğan prøvde å trekke Hakan Fidan inn i samtalen, og Hakan Fidan begynte å snakke, avbrøt

Obama ham og sa: «Vi vet». Erdoğan prøvde å få Hakan Fidan inn igjen i samtalen, for andre gang, men Obama avbrøt ham enda en gang og sa : «Vi vet». På dette tidspunktet sa en noe irritert Erdoğan : «Men den røde linjen er blitt krysset». Tom Donilon fortalte den utenrikspolitiske eksperten at Erdoğan da «fektet med den forpulte fingeren sin overfor presidenten inne i Det hvite hus». Obama pekte deretter selv på Fidan og sa : «Vi vet hva dere holder på med sammen med jihadistene i Syria.» (Tom Donilon, som begynte ved Council on Foreign Relations i juli 2013, svarte ikke på spørsmål om denne hendelsen. Det tyrkiske utenriksdepartementet svarte heller ikke på spørsmål om det som skjedde under middagen. En talsperson for det nasjonale sikkerhetsrådet bekreftet at middagen hadde funnet sted og viste meg et fotografi med Obama, Kerry, Donilon, Erdoğan, Fidan og Davutoğlu sittende rundt et bord. «Utover det» sa hun «kommer jeg ikke til å lese opp noen av detaljene under diskusjonene deres for deg».

Men Erdoğan dro ikke tomhendt hjem. Obama tillot fortsatt Tyrkia å utnytte et smutthull i en presidentordre som forbød eksport av gull til Iran. Et forbud som utgjorde en del av det amerikanske sanksjonsregimet overfor landet. Som ledd i videreføring av EUs sanksjoner mot de iranske banker, avviste i mars 2012 det elektroniske betalingssystemet SWIFT – et system som forenkler grenseoverskridende betalinger – en rekke av de iranske finansinstitusjoner. Irans muligheter til å drive lovlig internasjonal handel ble med det svært begrenset. USA fulgte opp med presidentordren i juli samme år, men lot dette ene være igjen – det som ble kjent som et «gyllent smutthull». Gullforsendelser til private iranske enheter kunne dermed fortsette. Tyrkia er nemlig en betydelig kjøper av iransk olje og gass, og de utnyttet smutthullet ved å sette inn betaling for disse energileveransene – i tyrkiske lira – på en iransk konto i Tyrkia. Disse midlene ble deretter brukt til å kjøpe tyrkisk gull for eksport til Iran. Gull til en verdi av 13 milliarder dollar kom angivelig inn i Iran på denne måten mellom mars 2012 og juli 2013.

Programmet ble raskt en melkeku for korrupte politikere og handelsmenn i Tyrkia, Iran og De forente arabiske emirater. «Mellom mennene gjorde det de alltid gjør», sa den tidligere etterretningsoffiseren. «La oss si noe sånt som 15 prosent. CIA hadde anslått at det skummet av seg så mye som to milliarder dollar. Gull og tyrkiske lira klistret seg til fingrene deres». Den ulovlige skummingen av disse midlene kom etter hvert offentligheten for øre i desember måned – den såkalte «gass for gull» skandalen. Den resulterte i siktelser mot hele to dusin personer, inkludert fremtredende forretningsmenn og slektninger til myndighetspersoner. Tre ministre måtte gå av, hvorav en av dem ba Erdoğan selv om å gå. Administrerende direktør for en av de statskontrollerte bankene i Tyrkia, og som sto midt oppi det, påsto at mer enn 4,5 millioner dollar i kontanter – funnet av politiet i skoesker under en ransaking i hjemmet hans – var for veldedige formål.

Sent i fjor rapporterte Jonathan Schanzer og Mark Dubowitz i Foreign Policy at Obama- administrasjonen lukket dette gylne smutthullet i januar 2013, men «sørget gjennom lobby virksomhet for at lovgivningen … ikke trådte i kraft før etter seks måneder». De spekulerte i at administrasjonen ønsket å bruke forsinkelsen som et insentiv for å bringe Iran til forhandlingsbordet for å diskutere atomprogrammet sitt, eller for å berolige sin tyrkiske allierte i Syria. Forsinkelsen tillot Iran å «akkumulere milliarder av dollar i gull, noe som ytterligere undergravde sanksjonsregimet».

Den amerikanske beslutningen om å avslutte CIAs støtte til våpenforsendelsene til Syria gjorde Erdoğan utsatt både politisk og militært. «Et av problemene på dette toppmøtet i mai var det faktum at Tyrkia er den eneste inngangen til å forsyne opprørerne i Syria,» sa den tidligere etterretningsoffiseren. «Den kan ikke komme gjennom Jordan fordi terrenget i sør er åpent og med syrere er over det hele. Og den kan heller ikke komme gjennom dalene og åsene i Libanon – da kan du ikke være sikker på hvem du møter på den andre siden.» Uten amerikansk militær støtte til opprørerne», sa den tidligere etterretningsoffiseren, «vil Erdoğans drøm om å ha Syria som klientstat gå opp i røyk, og han tror at vi nettopp er grunnen til det. For hvis Syria vinner krigen, vet han at opprørerne like gjerne vil snu seg mot ham – for hvor kan de ellers dra? Da vil han ha tusenvis av jihadister i bakgården sin».

En amerikansk etterretningskonsulent fortalte meg at han noen uker før den 21. august 2013 så en klassifisert briefing utarbeidet for Dempsey og forsvarssekretæren, Chuck Hagel. Denne briefingen beskrev «den akutte angsten» til Erdoğan-administrasjonen for opprørernes dårlige utsikter. Analysen advarte mot at den tyrkiske ledelsen hadde uttrykt «et behov for å gjøre noe som ville fremskynde en amerikansk militær reaksjon». På sensommeren hadde den syriske hæren fortsatt overtaket på opprørerne, sa den tidligere etterretningsoffiseren, og bare amerikansk angrep fra luften alene kunne snu denne utviklingen. Den tidligere etterretningsoffiseren fortalte at de amerikanske etterretningsanalytikerne – som fortsatte å jobbe med hendelsene 21. august – utover høsten «fornemmet at Syria ikke hadde utført gassangrepet. Dog var det et faktum, og hvem sto bak? De umiddelbart mistenkte var tyrkerne, fordi de hadde alt det som trengtes for å få det til.

Etter hvert som undersøkelser ble foretatt og en rekke data relatert til 21. august- angrepene ble samlet inn, så etterretningsmiljøet en rekke bevis som støttet opp under mistanken. «Vi vet nå at dette var en i hemmelighet planlagt handling av Erdoğans folk for å presse Obama over den røde linje», sa den tidligere etterretningstjenesten. «De måtte trappe opp og gjennomføre et gassangrep i eller nær Damaskus på et tidspunkt da FN-inspektørene» – som ankom Damaskus 18. august for å undersøke tidligere bruk av gass – «var der. Avtalen var å få til noe spektakulært. Våre høytstående offiserer var blitt fortalt av DIA og andre etterretningsmidler at sarinen ble levert gjennom Tyrkia – og at den bare kunne ha kommet dit med støtte fra tyrkerne. Tyrkerne ga jihadistene også opplæringen i å produsere sarinen og å håndtere den». Mye av støtten til å gjøre nettopp den vurderingen kom fra tyrkerne selv, via avlyttede samtaler umiddelbart etter angrepet. «De viktigste bevisene kom til syne gjennom den gleden tyrkerne viste etter angrepet og i det hemmelighetskremmeriet slapp noe av taket på dem. Slik operasjoner er alltid hemmelige under selv planleggingen, men blir lett røpet i det man mener seg å ha lykkes. Det finnes vel knapt noen større sårbarhet hos gjerningsmenn enn i det de krever æren for sin suksess». Erdoğans problemer i Syria ville snart være over : «Gassen slippes ut – Obama sier rød linje, og Amerika angriper Syria – i det minste var det tanken. Men det gikk ikke slik».

Etterretningstjenestens kjennskap til Tyrkia kom ikke så langt som til Det hvite hus. «Ingen vil snakke om dette,» sa den tidligere etterretningsoffiseren til meg. «Det er liten vilje til å motsi presidenten, selv om ingen av etterretningsmiljøets analyser, med alt det det har av kilder, støtter hans konklusjoner. Det er ikke blitt fremlagt ett eneste bevis på syrisk involvering i sarin-angrepet fra Det hvite hus, siden bombeangrepet ble avbrutt. Regjeringen kan ikke si noe fordi de har handlet så uansvarlig. Og siden vi ga Assad skylden, kan vi ikke derfor gå tilbake og skylde på Erdoğan.»

Tyrkias vilje til å manipulere hendelser i Syria for å oppnå egne formål, så ut til å bli vist oss enda en gang, sent i forrige måned. Kun noen dager før en runde med lokalvalg, ble et opptak, angivelig fra et nasjonalt sikkerhetsmøte i regjeringen, lagt ut på YouTube. Det inneholdt en diskusjon om en falsk flagg-operasjon som ville rettferdiggjøre et angrep fra det tyrkiske side i Syria. Operasjonen var sentrert om graven til Suleyman Shah – bestefaren til den ærverdige Osman I og grunnleggeren av det osmanske riket – som ligger nær Aleppo. Denne graven ble overlatt til Tyrkia i 1921, da Syria fortsatt var under fransk styre. En av de islamistiske opprørsfraksjonene truet med å ødelegge graven som et sted for det de kalte avgudsdyrkelse, og Erdoğan- administrasjonen truet derfor offentlig med gjengjeldelse hvis den ble skadet. I følge en Reuters-rapport om den lekkede samtalen, snakket en stemme som angivelig tilhørte Fidan om å skape en provokasjon: «Hør bare, herr kommandant, hvis det er så at man trenger en begrunnelse, kan den være at jeg sender fire menn over til den andre siden, og som jeg så får til å skyte åtte missiler inn i åpent lende [i nærheten av graven]. Det er jo ikke noe problem. En begrunnelse kan vi alltids få til». Den tyrkiske regjeringen erkjente at det hadde vært et nasjonalt sikkerhetsmøte om truslene fra Syria, men sa at opptaket var blitt manipulert. Regjeringen blokkerte deretter offentlig tilgang til YouTube.

Med unntak av en større endring i politikken fra Obama, vil Tyrkias innblanding i den syriske krigen sannsynligvis fortsette. «Jeg spurte kollegene mine om det var noen måte å stoppe Erdoğans fortsatte støtte til opprørerne, spesielt nå som det går så galt,» fortalte den tidligere etterretningsoffiseren. «Svaret var: «Vi har driti oss ut. Vi kunne ha offentliggjort det hvis det hadde vært noen annen enn Erdoğan, men Tyrkia er et spesielt tilfelle. De er en NATO-alliert. Tyrkerne stoler ikke på Vesten. De kan ikke fortsette å leve med oss hvis vi tar en aktiv rolle mot tyrkiske interesser. Hvis vi offentliggjorde det vi vet om Erdoğans rolle med gassen, ville det ha vært katastrofalt. Tyrkerne ville si: «Vi hater det når dere forteller oss hva vi kan og ikke kan gjøre.»


Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i London Review of Books 17. april 2014. Det er en av de virkelige journalistiske klassikerne i kritikken av Barack Obamas utenrikspolitikk og Vestens krigføring mot Libya og Syria.

Seymour Hersh (født 8. april 1937) er en amerikansk journalist som har skrevet for The New Yorker og London Review of Books.

I november 1969 avslørte Hersh My Lai-massakren som skjedde i 1968. Dette førte blant annet til at de skyldige amerikanske soldatene og offiserene ble dømt til husarrest. For denne reportasjen ble Hersh tildelt Pulitzerprisen. I april 2004 avslørte Hersh det amerikanske militære sin tortur av irakiske fanger i Abu Ghraib-fengslet utenfor Bagdad.

Artikkelen er oversatt til norsk ved J. Chr. Thorkildsen for steigan.no.

Forrige artikkelHvorfor stanses ikke politiets grunnlovsbrudd?
Neste artikkelDen ukrainske krutt-tønna og lunten