Hvem er «Det internasjonale samfunnet»?

0
Soldater fra den syriske hæren på veg til fronten Damaskus 2018 Foto: Eva Thomassen

Å ha eierskap til en krig og løgnen om den

Av Eva Thomassen.

NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt) hadde 23.november 2021 et arrangement om :

Humanitær hjelp i Syria: FN og stormaktenes rolle

Hvilke humanitære behov har folket i Syria nå? Og hvordan kan det internasjonale samfunnet best hjelpe?

Et stort tema for et lite møte

Møtet omhandlet som overskriften viser, hvilke humanitære behov det syriske folket har nå. Med 2 innledere.

Ingen fra det «syriske folket» til stede på møtet. Kan det bety at det er «Det internasjonale samfunnet» som skal bestemme behovene til det syriske folket? Ja, ser man på innlederne kan det synes sånn.

Et møte med et pretensiøst tema riktignok, men sjelden man får høre om humanitær bistand til det syriske folket fra personen som representerer FN. Muhannad Hadi ble i november 2020 utnevnt som den regionale humanitære koordinatoren for FNs Syria-respons (OCHA). (UN Regional Humanitarian Coordinator for the Syria Crisis)

Dette møtet tenkte jeg var midt i blinken for meg. Humanitær bistand til Syria er noe jeg har brukt mye tid på å finne ut av. Både ved mine fem reiser til Syria siden 2015 og ved å grave i «møkka» der bistanden befinner seg. Der også løgnene og sanksjonene trives godt.

Jeg tenkte at noen kanskje var interessert i hva jeg hadde å bidra med. Det er tross alt ingen i Norge som har reist 5 ganger til Syria lovlig under krigen og truffet på det offentlige Syria, møtt ministre, muftien, religiøse overhoder. Truffet president Assads politiske rådgiver Bouthaina Shaban, kanskje den viktigste politiske personen i Syria. Truffet forsoningsminister Ali-Haydar flere ganger, første gang i 2015. Han er arkitekten bak amnestipolitikken. Som gir opprørere amnesti om de legger ned våpen. For så å kunne gå tilbake til deres sivile liv. Han har jeg snakket mye med om både humanitær bistand og sanksjoner. Eller rettere sagt mangel på humanitær bistand.

Jeg har besøkt Damaskus, Sweida, Palmyra, Máalola, Homs, Aleppo, Latakia, Tartous, samt en rekke småsteder. Jeg har stått vis a vis bevæpnede terrorister på veg til Idlib. Møtt den politiske opposisjonen. Vært i torturkjellere under det vi fikk høre var skoler i Øst-Aleppo. Som ble hevdet Syria og Russland bombet. Som i virkeligheten var hovedkvarteret til Al-Nusra og White Helmets. Jeg har vasset i etterlatt medisinsk utstyr, medisiner, hele sykehus i områder som ble frigjort og der NGOene og terroristene hadde tatt bussen til Idlib fra. Der Russland var den eneste som ga bistand. Russland er det eneste landet som rydder mine i Syria. Det gjorde de også i Øst-Aleppo slik at folk kunne flytte hjem. Der «Det internasjonale samfunnet» ikke var å se!

Kjetil Selvik var møteleder

Kjetil Selvik er forsker 1 i Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling ved NUPI

Ser man på hva han skriver om Syria så er det langt unna «hvilke humanitære behov det syriske folket har nå».

I 2012 utga Selvik  artikkelen Iran og den nye kampen om Syria

Problemet i Syria er at Asad-regimet har spilt det sekteriske kortet som overlevelsespolitikk. Det har fremstilt opprøret som uttrykk for sunni-islamistisk fundamentalisme fra dag én for å sikre oppslutning fra ’alawi-samfunnet og avlede oppmerksomhet fra spørsmålet om demokrati. 

I juni 2021 har Selvik utgitt artikkelen:

Education Activism in the Syrian Civil War: Resisting by Persisting

Artikkelen analyserer utdanningsaktivisters motstandskraft i krigssituasjoner basert på livshistorieintervjuer med syrere som deltok i grasrotmobilisering for utdanning etter opprøret i 2011. Den undersøker aktivistenes forståelse av skolens betydning under ekstreme forhold og hvordan den hjelper dem å holde ut. Intervjuene viser at aktivistene tenker på utdanning som et middel for å motstå undertrykkelse og endre samfunnet på sikt. 

Pavel Baev var en av de to innlederne og skulle snakke om hvilke humanitære behov det folket i Syria nå og hvordan kan «Det internasjonale samfunnet» best hjelpe?

Pavel Baev er russisk forsker og professor ved PRIO, med fokus på Russlands utenriks- og sikkerhetspolitikk, inkludert energi, konflikthåndtering og militært engasjement. Han følger Russlands rolle i den syriske konflikten, og samspillet med andre regionale aktører og globale makter, tett.

Baevs akademiske arbeid omhandler Russlands konflikthåndtering i Kaukasus og Sentral-Asia; energiinteresser i Russlands utenriks- og sikkerhetspolitikk; Russlands forhold til Europa og NATO.

Russian military reform; Russia’s conflict management in the Caucasus and Central Asia; energy interests in Russia’s foreign and security policy; Russia’s relations with Europe and NATO. 

Between Syria and Afghanistan, crisis management becomes too onerous for Russia.

Han snakket om Russland og Afghanistan, Russland og Ukraina, Russland og Sentral- Asia og Russland og Kaukasus. Og, Putin. Ikke et ord om USA. Knapt om Syria. Bortsett fra at Russland gjør ingenting i Syria enn å ha onde hensikter.  Jeg tillot meg å arrestere han med å si at det stemmer ikke det han sier om at Russland ikke yter Syria bistand. Jeg gjorde han eller egentlig henvendte jeg meg til salen og gjorde oppmerksom på at det er kun Russland som driver med minerydding i Syria og det er kun Russland som gir humanitær hjelp til sivilbefolkningen i områder som er befridd og der bistandsorganisasjoner sitter i bussen sammen med terrorister på veg til Idlib. Er det så farlig å si det når det er sant og når temaet er hvilke behov det syriske folket har? Det syriske folket har behov for humanitær bistand – også fra «Det internasjonale samfunnet»?. Problemet er at «Det internasjonale samfunnet» ikke liker det syriske folket, fordi det syriske folket ikke liker «Det internasjonale samfunnet». Grunnen? De ødelegger landet deres.

Det Baevs redegjør for her og som Hadi snakker om er at de ser på bistand fra Russland som «soft power».

Fra 2020

I to artikler skrevet i Atlantic Council er utleder forfatterne bekymring og frustrasjon for at den russiske bistanden brukes politisk. At russisk bistand undergraver bistanden fra FN og bistandsorganisasjonene til «Det internasjonale samfunnet». Altså amerikanske og vestlige NGOer, inkludert Norge. Disse artiklene er med på å danne mytene om Russlands intensjon i Syria. Altså at Russland har egeninteresser i Syria og at bistand da er med på å ødelegge den «ekte» bistanden vesten gir. Ikke et ord om hvordan regjeringene i vesten ikke bare kontrollerer bistanden, men bruker den i regimeskiftekrigen. Vesten trenger velfødde terrorister og dette bevises tydelig når man ser hvordan NGOene forflytter seg sammen med terroristene fra sted til sted avhengig av hvor den syriske hæren med hjelp fra Russland befrir disse områdene. Nå oppholder alle terrorgruppene seg i Idlib, sammen med vestlige NGOer. Artikkelen synes det nærmest er hårreisende at den syriske staten vil ha kontroll med bistanden.

Russian aid in Syria: An underestimated instrument of soft power

By Jonathan Robinson

Mapping Russia’s soft power efforts in Syria through humanitarian aid

By Marika Sosnowski and Jonathan Robinson

YouTube player

FN

Den regionale humanitære koordinatoren for FNs Syria-respons, Mohunnad Hadi,  snakket om hvilke behov det syriske folket har. Han skulle også snakke om internasjonale og syriske politiske rammevilkår for videre humanitær innsats i Syria og i nabolandene.

Han er derfor en sentral person i håndteringen av flere krevende humanitære og politiske spørsmål knyttet til konflikten i Syria.

Mannen fra FN var opptatt av humanitær bistand. Det var jo jobben hans. Etter å ha kommet med et hjertesukk og oppfordring til «any questions» grep jeg anledningen. Jeg fortalt litt om hva jeg kunne, hvor jeg hadde vært i Syria osv. Jeg sa at elefanten i rommet er USA og sanksjonene. Fra hjertesukk til skuldertrekk. Hva hadde jeg egentlig ventet meg? Jeg hadde faktisk etter over 10 år med krig og hvor de amerikanske sanksjonene dreper befolkningen, i tillegg til at USA som okkuperer 30% av Syria sammen med SDF plyndrer oljen og smugler den ut av Syria og inn i Irak, ville høre «fortell!». Nei han var ikke interessert, ingen andre heller.  

«Border-crossing aid» 2020

Grensepasseringer nå og tidligere. De røde prikkene er tidligere grensepasseringer for FN som nå ble stengt. Det er kun den grønne prikken som nå er åpen for FN – Bab al- Hawa mellom Tyrkia og Idlib.

Ser man på kartet fra 2014 ser man alle grensepasseringen som var kontrollert av ulike terrorgrupper. Det er viktig å merke seg fordi det er gjennom disse norske bistandspenger har kommet inn i Syria.

Grenseoverganger 2014

Men det sto ikke på Norgesreklamen. Mannen fra FN skrøt mye av hva Norge får til i Sikkerhetsrådet i FN. Om kampen for grensekryssende bistand- «border-crossing aid». https://www.csis.org/analysis/implications-un-cross-border-vote-syria

FNs bistandsplan begynte i 2014 da Sikkerhetsrådet sikret at leveranser kunne nå inn til Syria gjennom fire grenseoverganger fra nabolandene Tyrkia, Irak og Jordan. Etter russiske og kinesiske vetoer i fjor er tre av dem blitt fjernet.

Terrorgrupper og kontroll over grensene mot Syria (2014)

Kontroll over grensene i 2014

FN-resolusjonen som har åpnet for transport av bistand gjennom grenseovergangen Bab al-Hawa mellom Tyrkia og Idlib-provinsen i Syria, utløp 10. juli 2021

Bakgrunnen for konflikten er at Syrias president Bashar al-Assad og hans allierte Russland ønsker at nødhjelp skal passere via hovedstaden Damaskus og kjøres til den nordlige delen av Syria derfra.

Russlands FN-ambassadør Vassilij Nebenzia understreket at de eneste bistandsleveransene som er legitime, er de som passerer konfliktlinjer innad i Syria. Han kritiserte samtidig USA og EU for sanksjonene mot Syria, som ifølge ham rammer alle syrere hardt.

Den eneste grensepasseringen som nå er åpen for «border crossing aid» er Bab al- Hawa, fra Tyrkia og inn i Idlib. Det må FN bare finne seg i. Man skulle liksom tro at menneskene i områder kontrollert av terrorgrupper ikke får bistand dersom grensene til disse områdene stenges. Poenget med at grensene skal kontrolleres av den syriske hæren og ikke terrorgrupper er for å hindre våpen og terrorister og faktisk bistand til terrorister og for å få slutt på krigen. Man skulle nesten tro at FN og «Det internasjonale samfunnet» ikke vil ha slutt på krigen når de vet at det er gjennom åpne grenser at terrorister og våpen kommer inn i Syria…

Norge – verdensmester i bistand.

FN mannen spurte ut i salen hvorfor Norge er så villige til å gi bistand. «Alle» undrer seg over det sa han. Han avsluttet med å si at i Syria er det bare «djevler»…

Ser man på Stortingsmelding 15 (2008/2009) finner man svaret. Norge bruker bistand som utenrikspolitikk. Bistandsorganisasjoner skal fungere som påvirkningsagenter.

Spørsmålet som burde vært stilt han er hva han synes om at 17 milliarder norske bistandskroner, kun går til områder kontrollert av terrorgrupper. For, husk selv om han er fra FN så er det FN som presser på for at grensene mot områder kontrollert av terrorgrupper skal være åpne.

Stortingsmelding 15 (2008/2009) Påvirkningsagenter

Frivillige organisasjoner setter den globale politiske dagsorden

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsam­ lede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksi­ mere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolu­sjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktø­ renes evne til nettverksbygging og politisk påvir­kningsarbeid på tvers av grenser og aktører.

Elefanten i rommet

Jeg gjentok at elefanten i rommet er USA og sanksjonene. USA må ut av Syria. Sanksjonene må oppheves. Det ble med det. Men, har jeg også et eierskap til krigen? I det øyeblikk jeg presenterte meg, sa navnet mitt og sa jeg representerte kun meg selv, skjønte jeg jeg hadde tapt krigen.

Ga møtet oss mer kunnskap om hva det syriske folket trenger av bistand fra «Det internasjonale samfunnet»?

De visste og jeg visste og mannen fra FN visste at den syriske befolkningen har vunnet krigen og eierskapet til eget land. Også fortellingen.  «Det internasjonale samfunnet» har tapt. Det holder for meg!

Forrige artikkelRegjeringsskiftet – frå oska til elden for naturen
Neste artikkelInnbyggerinitiativ mot koronasertifikat