oss 100 kroner!
Av William Blum, 1995: Hiroshima: Last military act of World War II or first act of the Cold War?
Oversatt til norsk ved J. Chr. Thorkildsen.
Betyr det å gå seirende ut av andre verdenskrig og den påfølgende kalde krigen at man ikke behøver å be om unnskyldning? Tyskerne ba jo jødene og polakkene om unnskyldning. Japanerne ba om unnskyldning overfor kineserne og koreanerne. De ba også om unnskyldning for at de ikke brøt sine diplomatiske forbindelser med USA før angrepet på Pearl Harbor. Russerne, på sin side, ba polakkene om unnskyldning for alle grusomhetene begått mot de sivile. De ba også japanerne om unnskyldning for overgrep mot de mange fangene. Og som om ikke det var nok. Det sovjetiske kommunistpartiet ba til og med sine naboer i vest om unnskyldning for utenrikspolitiske feil som «økte spenningen med Vesten». (1)
Er det – med tanke på dette – noen grunn for USA til å be Japan om unnskyldning for bruk av atomvåpen mot Hiroshima og Nagasaki? De to partene i striden om dette spørsmålet forberedte seg forut for markeringen av 50-årsjubileet for atombombene den 6. og 9. august 1995. Symbolsk bruk av et stykke rått kjøtt som virkemiddel i forbindelse med utstillingen av Enola Gay ( flyet som slapp bombene ) på Smithsonian Museum fikk veteranene til å gå av skaftet.
De tok avstand både fra vektleggingen av antall døde på grunn av bombene, og virkningen av stråling i ettertid. Og ikke bare det. De tok seg også nær av at man framstilte de japanske sivile som uskyldige ofre. En gruppe Air Force mannskaper følte derfor at veteranene ble vel mye eksponert i denne sammenheng. {2} Også i Japan vekket jubileet store motsetninger. Ordførerne i de to japanske byene det gjelder påpekte det store gapet mellom hvordan man oppfattet disse forholdene i hvert av de to landene. {3} Nagasakis ordfører Hitoshi Motoshima, som overvant sin uvilje mot å krenke amrikanerne, kalte bombingene «en av de to store forbrytelsene mot menneskeheten på 1900 tallet, sammen med Holocaust». {4}
De som på amerikansk side forsvarer bomeangrepet mener at bomben faktisk reddet mange liv: Den avsluttet krigen tidligere og gjorde at man unngikk å invadere til lands. Et estimat over sparte liv, varierer fra 20.000 til 1.200.000 – men skyldes i større grad politiske hensyn snarere enn et objektivt anslag. {5}
Men uansett – å famstille problemet som om valget sto mellom bruk atombomben og en invasjon til lands er egentlig ikke relevant. Det er snarere en uriktig framstilling av det valget man i virkeligheten sto overfor. Ved inngangen til 1945 stoppet hele Japans militærindustrielle apparat ettersom den nødvendige adgang til ressurser som er nødvendig for å fortsette krigføringen ikke lenger var til stede. Sjøforsvaret var blitt ødelagt skip for skip. Det samme med flyvåpenet – også det ødelagt fly for fly. Begge deler uten mulighet til erstatning. Da Japans tilførsel av olje stoppet opp i løpet av våren 1945, var krigen så godt som over, hvis vi da ser bort fra de kampene som fortsatt fant sted. I juni, det samme året, klaget general Curtis LeMay – ansvarlig for luftangrepene – over at det etter måneder med bruk av brannbomber ikke var noe japanske bombemål igjen, annet enn en masse skrot. I juli kunne amerikanske fly, uten å møte motstand, fly over Japan og bombe så mye og lenge de ville. Japan kunne ikke lenger forsvare seg. {6}
Etter krigen ble det klart for verden for øvrig hva amerikanske ledere visste så tidlig som på vårparten i 1945 : Japan ble beseiret lenge før bomben falt over Hiroshima. Japanerne hadde forsøkt i måneder, om ikke i årevis, å overgi seg; og USA hadde hele tiden avvist dette. En melding datert 5. mai 1945, og som ble fanget opp og dekodet av amerikanerne, fjernet enhver tvil om at japanerne gjorde forsøk på å oppnå fred. Etter å snakket med en høyere offiser i den japanske marine, sendte den tyske ambassadøren i Tokyo følgende melding hjem :
Siden situasjonen er å betrakte som håpløs, er store deler av de gjenværende japanske styrker villig til å se på det amerkanske forslagt om kapitulasjon, selv om vilkårene var harde. {7}
Så vidt vi vet gjorde ikke Washington noe for å følge opp dette. Senere samme måned avviste den lunefulle og uforutsigbare krigsminister Henry L. Stimson tre forskjellige anbefalinger fra høyt nivå i Roosevelt-administrasjonen – alle om å sette i gang fredsforhandlinger. Forslagene tok til orde for å gi Japan signaler om at USA var villig til å opprettholde og videreføre keiserens status; USA ville med andre ord ikke insistere på en «ubetinget overgivelse».{8}
Krigsminister Henry L. Stimson, brydde seg i likhet med de øvrige amerikanske tjenestemenn, ikke om hvorvidt man opprettet og videreførte keiserens status. Begrepet «betingelsesløs overgivelse» ble som alltid ellers anvendt i propaganda øyemed; kriger avsluttes som alltid på betingelser begge parter gir sin tilslutning til. Til en viss grad ble de amerikanske vurderinger basert på at det ikke skulle se ut som om de ville «blidgjøre» japanerne. Viktigere var det imidlertid, at det reflekterte et ønske om at japanerne ikke skulle overgi seg før bomben kom til anvendelse. Som en av de få som hadde kjennskap til Manhattan-prosjektet fra begynnelsen av, hadde Stimson betraktet dette som hans bomben – «min hemmelighet» – som han kalte den i sin dagbok.{9} Den 6. juni 1945 fortalte han President Harry Truman, at han var redd for at det amerikanske flyvåpenet ville gjøre Japan så «utbombet» – før bombene var klare til bruk – at dette nye våpenet «ikke med rimelig grunn ville komme til anvendelse og vise sin styrke».{10} I sine memoarer innrømmet Henry L. Stimson senere at «ingen anstrengelser ble gjort, og intet ble seriøst vurdert, for å få japanerne til å overgi seg uten å måtte bruke bomben». {11}
Vjatsjeslav
Og den nødvendige innsats i forhold til dette krevede ikke stort av dem. I juli måned, før lederne i USA, Storbritannia og Sovjetunionen møtte hverandre i Potsdam, sendte den japanske regjeringen flere radiomeldinger til sin ambassadør, Naotake Sato, i Moskva og ba ham be Sovjetunionen om hjelp til å mekle frem et fredsoppgjør. «Hans majestet er svært urolig og ønsker å avslutte krigen så snart som mulig», het det i nevnte melding. «Skulle imidlertid USA og Storbritannia insistere på en ubetinget overgivelse, ville Japan se seg nødt til å kjempe til sist slutt!». {12}
Den 25. juli 1945, mens Potsdam-møtet fremdeles pågikk, instruerte japanerne sin ambassadør Naotake Satoi i å fortsette møtene med Sovjetunionenes utenriksminister Molotov for å overbevise ham om «vårt oppriktige ønske om å avslutte krigen og få dem til å forstå at vi prøver å avslutte fiendtligheter ved å be om svært rimelige vilkår : å sikre og opprettholde vår nasjon og vår ære» (med henvisning til en bevart uttalelse av keiser Hirohito).{13}
I det de lyktes i å tyde de japanske kodene flere år tidligere, behøvde ikke Washington nå å vente på å bli informert av sovjetrusserne om dette fredsinitiativet. Man kjente i Washington allerede til det, og gjorde likevel ingenting. Faktisk inneholder det nasjonale arkivet i Washington dokumenter som vitner om lignende japanske fredsinitiativer så langt tilbake som i 1943. {14}
Dermed var det med fullt kjennskap til Japan fortvilte forsøk på å avslutte krigen, at president Truman og statssekretær James Byrnes – med sin harde linje – inkluderte begrepet «ubetinget overgivelse» i Potsdam-erklæringen av 26. juli 1945. Den «endelige advarsel» og de oppgitte overgivelsesvilkår overfor Japan var derfor uansett
et spill med ord. Dagen før erklæringen ble utstedt, hadde Harry Truman gitt ordre om å slippe en 15 kilotonn atombombe over byen Hiroshima.{15}
De var ikke noe særlig entusiastiske – mange av de militære tjenestemenn – for kravet om ubetinget overgivelse eller bruk av atombomben. På det tidspunktet da møtet i Potsdam fant sted hevdet general Hap Arnold at konvensjonell bombing alene kunne avslutte krigen. Admiral Ernest King mente at en marineblokkade alene ville sulte japanerne til å overgi seg.
General Douglas MacArthur, som selv var overbevist om at det å beholde keiseren var avgjørende for en ordnet overgang til fred, ble forferdet over kravet om en betingelsesløs overgivelse. Admiral William Leahy var enig. Et avslag på å kunne beholde keiseren «ville bare resultere i at japanerne ble desperate og dermed øke listen over antall døde», argumenterte han i det han la til at et nesten beseiret Japan ville slutte å kjempe hvis man droppet kravet om ubetinget overgivelse. Med uteblivelse av et militært argument for bruk av bomben, mente Leahy at beslutningen «tydeligvis var politisk», og fattet – muligens – «på grunn av de enorme summene som var blitt brukt på prosjektet». {16} Endelig har vi General Dwight Eisenhowers beretning om en samtale med krigsminister Henry L. Stimson, der han sa at:
Japan er jo allerede beseiret, og det er derfor helt unødvendig å slippe bomben. Jeg mener derfor at landet vårt må unngå å sjokker folk verden over ved å bruke et våpen hvis anvendelse jeg ikke lenger tror er nødvendig for å unngå tap av amerikanske liv. Det er min oppfatning at Japan i dette øyeblikket søker en måte å overgi seg på med et minimum tap av «ansikt».
Krigsministeren lot seg irritere av holdningen min, og avviste – nærmest i sinne – de grunnene jeg ga for mine slutninger. {17}
Hvis det, som det nå ser ut til å være, at USAs politikk på dette tidspunkt – verken er å få til en tidligste mulig fred eller å unngå landinvasjon – da må vi i stedet se etter andre andre forklaringer på at A-bombene ble sluppet.
Det er blitt hevdet at det å slippe atombombene, ikke var så mye den siste militære handlingen i andre verdenskrig, som det var den første handlingen i den kalde krigen. Selv om Japan var målet, ble våpnene rettet mot den Sovjetiske psyke. I trekvart århundre hadde det avgjørende elementet i amerikansk utenrikspolitikk, sine qua non
( uten hvilket det er intet ), nettopp vært «den kommunistiske faktor» . Den andre verdenskrig, og en allianse med Sovjetunionen på slagmarken førte ikke til noen endringer i amerikanernes anti-kommunistiske holdninger. Det ga dem bare et delvis pust i bakken i kampen som startet med USAs invasjon av Sovjetunionen i 1918.{18} Det er neppe overraskende at amerikanerne 25 år senere, mens Sovjetunionen pådro seg de høyeste antall ofre under andre verdenskrig, holdt dem helt uvitende om atombombe-prosjektet – mens de derimot delte informasjon med britene.
I følge Manhattan Project forskeren Leo Szilard, uttrykte utenriksminister James Byrnes at bombens største fortrinn var ikke virkningen den hadde på japanerne, men virkningen denne for å «gjøre Russland mer håndterlig i Europa». {19}
USA tenkte nå i etterkrigs perspektiv. En venezuelansk diplomat rapporterte, etter et møte i mai 1945, til sin regjering at assisterende utenriksminister Nelson Rockefeller «formidlet til oss den amerikanske regjeringens bekymring for den russiske holdningen». Han sa at amerikanske tjenestemenn «begynte å snakke om kommunismen slik de en gang snakket om nazisme og påberopte seg kontinental solidaritet og halvkulemessig forsvar mot den».{20}
Churchill, som hadde kjent til våpenet før Truman, ga sin tilslutning og så mulighetene i å bruke det : «Her ble det til en rask slutt på andre verdenskrig,» sa han om bomben og la til, i det han tenkte på det han kalte russiske fremskritt i Europa : «og mye annet ved siden av … vi har nå i våre hender noe som vil rette opp i balansen med russerne».{21}
Med henvisning til den, i kjølvannet av Nagasaki, skrev krigsminister Henry L. Stimson: I utenriksdepartementet utviklet det seg en tendens i retning av å tenke på bomben som et diplomatisk våpen. Opprørt over stadige tegn til russisk upålitelighet, ble de mange med ansvar for utenrikspolitikk – en stund fremover – innstilt på å bære bomben som sitt ess i skjorteermet. Amerikanske tjenestemenn nærmet seg russerne – hånlig – med sitt ess i skjorteermet. Med dette nye våpenet gjort klart synlig ved hoftene.{22}
Denne politikken, kjent som «atomdiplomati», dukket naturligvis ikke opp med en gang etter Nagasaki. Historikeren Charles L. Mee Jr. bemerket at «den psykologiske effekten på Stalin ble todelt – amerikanerne hadde ikke bare brukt en dommedagsmaskin; de hadde også brukt den, som Stalin var klar over, i et tilfelle der det ikke var militært nødvendig. Det var dette siste faktum som utvilsomt skremte, og gjorde mest inntrykk på russerne».{23}
Klokken 11 om morgenen den 9. august talte statsminister Kintaro Suzuki til det japanske kabinettet : «Under de nåværende omstendighetene konkluderer jeg med at vårt eneste alternativ er å godta Potsdam erklæringen og avslutte krigen». Et øyeblikk senere ble den andre bomben sluppet over Nagasaki. {24} Noen hundretusener av japanske sivile døde i de to angrepene; mange flere pådro seg fryktelig skader. Også permanent genetisk skader.
Etter krigen satt Hans Majestet keiseren fortsatt på tronen, og de som styrte hjemme i USA hadde absolutt ingen problemer med det. Aldri.
Det er blitt hevdet, fram til i dag, at det ikke ville ha betydd noe om USA hadde akseptert det japanske fredsinitiativet fordi keiseren likevel bare var en marionett for de militære, og at de militære aldri ville ha overgitt seg uten bruk av atombomber. Dette er et argument som ikke engang de amerikanske beslutningstakerne på denne tiden tilla noen vekt, fordi de visste at det ikke var sant. Uansett, dette unnskylder ikke den amerikanske regjeringen for ikke i det minste å prøve det som, for menneskehetens skyld, var det klart foretrukne alternativet. Faktum er dessuten at begrepet «keiseren som marionett» var noe den militære guvernøren i Japan, general Douglas MacArthur hadde funnet på, for å begrunne sitt ønske om at keiseren ikke skulle tiltales som krigsforbryter sammen med mange andre japanere tjenestemenn.
Å ikke tiltale Hirohito var for øvrig også i tråd med Truman administrasjonens strategiske behov. {25}
Oversatt til norsk ved J. Chr. Thorkildsen for steigan.no.
1. Los Angeles Times , June 26, 1988, p.8 2. Ibid., Aug. 3, 1994
3. Ibid., Mar. 16, 1995, p.1
4. Ibid.
5. In June and July 1945, Joint Chiefs of Staff committees predicted that between 20,000 and 46,000 Americans would die in the one or two invasions for which they had drawn contingency plans. While still in office, President Truman usually placed the number at about a quarter of a million, but by 1955 had doubled it to half a million. Winston Churchill said the attacks had spared well over 1.2 million Allies. ( Barton Bernstein, «The Myth of Lives Saved by A-bombs,» Los Angeles Times, July 28, 1985, IV, p.1; Barton Bernstein, «Stimson, Conant, and Their Allies Explain the Decision to Use the Atomic Bomb,» Diplomatic History, Winter 1993, p.48.)
6. Stewart Udall, The Myths of August (Pantheon Books, NY, 1994), pp.73, 75; Martin S. Quigley, Peace Without Hiroshima (Madison Books, Lanham, MD, 1991), pp.105-6; Charles L. Mee, Jr., Meeting at Potsdam (M. Evans, NY, 1975), p.76
7. Tim Weiner, «U.S. Spied on its World War II Allies,» New York Times, Aug. 11, 1993, p.9 8. Udall, pp.73-79
9. Ibid., p.73. Vice President Truman was never informed about the bomb. After Roosevelt’s death, when he assumed office, it was Secretary of State James Byrnes who briefed him on the project. (Henry L. Stimson and McGeorge Bundy, On Active Service in Peace and War (Harper, NY, 1947). Bundy is recognized as the principal author of these Stimson memoirs.
10. Udall, p.76
11. Stimson, p.629
12. Mee, p.23
13. Ibid., pp.235-6; See also: Hearings Before the Committee on Armed Services and the Committee on Foreign Relations (US Senate), June 25, 1951, p.3113, for reference to another peace overture.
14. Los Angeles Times, Jan. 9, 1995, p.5 15. Mee, p. 239
16. Ibid., pp.75, 78-9; and William Manchester, American Caesar: Douglas MacArthur 1880-1964 (Little Brown, Boston, 1978), p. 437
17. Dwight Eisenhower, The White House Years: Mandate for Change, 1953-1956 (Doubleday, NY, 1963), pp.312-3
18. In an attempt, as Churchill said, to «strangle at its birth» the infant Bolshevik state, the US launched tens of thousands of troops and sustained 5,000 casualties.
19. Mee, p.22
20. Weiner, op. cit.
21. Mee, pp.89, 206; the first item is from Churchill’s diary; in the second, Churchill’s aide is paraphrasing him.
22. Bernstein, Diplomatic History, pp.66-8. This passage, actually written by Bundy for On Active Service, was deleted from that book because of pressure from State Department official George F. Kennan.
23. Mee, p. 239 24. Ibid., pp. 288-9
