De som skulle være folkets tjenere

0

Av Harald Reppesgaard.

Harald Reppesgaard.

Demokratiets berettigelse ligger i Erik Byes ord i dette intervjuet. Demos – folket – skal være herrer i eget hus og styres gjennom valgte representanter.  Vårt Storting er det øverste organet for å vedta lover og sette i verk handlinger på vegne av flertallet i folket. Denne norske form for parlamentarisme feires årlig med skåltaler og lovord. Idealene rundt denne styreformen er dypt forankret i folkets bevissthet. Politikerne skal være folkets tjenere for folkets interesser. Virkeligheten har snudd dette idealet på hodet.  Storting og regjering tjener andre herrer enn folket.

Uansett regjeringer med bare nyanser av blåfarger har styrt etter NATOs og USAs påbud i utenrikspolitikken.  Alt norsk lovverk og handlingsrom er underlagt EUs overherredømme i den økonomiske politikken. Norsk sjølråderett vi presset fram i 1905 og sloss for i fem år under Hitler-åket, er snart avviklet på alle områder. En nasjonalstat trenger mennesker med styringsvilje og handlingsmot, særlig i vanskelige tider. 

Etter at Corona-pandemien brøt løs i mars 2020 ble en fullmaktslov satt i verk på grunn av den uoversiktlige og akutte situasjonen. Det var første gang en slik lov ble innført over natten etter krigen og man viste for all verden at vi vil når vi må og kan handle når store kriser oppstår. Hvor stor må så kriser være; hvor lenge må de vare før regjering og Storting skal reagere? Nå har vi ventet lenge nok på en grundig krisehåndtering i polarkulda. Hvor er kriseforståelsen hos de som skulle styre landet? Kan vi forvente at virkelighetsoppfatningen hos stortingsrepresentantene har røtter i vanlige menneskers daglige liv og arbeid?

Vi har gjennomlevd flere dype økonomiske nedturer og energikriser som har rammet flertallet hardt, som har etterlatt dype sår og arr på grunn av myndighetenes udugelighet. Men folkets tjenere på Stortinget har med få unntak selv mottatt en «lønnsslipp» på nivå med dem som tjener langt under mediallønna i Norge. De liv som det svakeste lag av vanlige arbeidsfolk ofte må slite seg igjennom er ukjente for de 169 som styrer landet. Vi vet gjennom avsløringer i media hvilke godtgjøringer og frynsegoder de har. De lever i en boble, isolert fra gjennomsnittsmenneskets utfordringer.

De utgjør et nytt adelssjikt som bestemmer selv over sine privilegier. Hvor mange av de som skulle styre landet kommer fra arbeiderklassen? Den klasse som omfatter de som selger sin arbeidskraft for å overleve. Den finnes innen bygg- og anleggsvirksomhet, transportbedrifter som spedisjon, jernbane- og kollektivtrafikk, jernbaneverksted og håndverksbedrifter osv. Hvor mange av de som bestemmer over velferds- og helsepolitikken har jobbet innenfor offentlig sektor der vi har de store sykehusene og sykehjemmene med en stor kvinnedominert arbeiderklasse, eller i privat sektor der vi har kjøpesentra, butikker og varehus, renholdsbedrifter, hoteller og restauranter med et voksende underbetalt tjenesteproletariat? I tillegg til flere andre yrkesgrupper tilhører også et stort antall trygdete mennesker arbeiderklassen i Norge

Da er det lett å forstå at det ikke når inn til dem hva det betyr for menigmann at vi har en akutt, alvorlig energikrise, framskyndet av grådige kraftselskaper og EUs (Acers) krav på norsk energi til enhver tid og til enhver ågerpris. De som skulle beskytte oss mot mafiapolitikken som spekulerer i norskprodusert energi sitter stille i båten mens folk fryser, småbedrifter, fiske og landbruk og gartnerier står foran konkurser. Vårt kostnadsfortrinn med produksjon av eksportvarer smuldrer mellom hendene på en regjering ledet av et parti som ennå kaller seg et «arbeiderparti». Denne politikken er villet og politisk regissert av de som høystemt og varmt roser folkestyret. De, og deres partier, er blinde for katastrofene som rammer folk og næringer men ikke dem selv. De har billige måltider. De sitter lunt bak Stortingsbyggets solide murer.

Denne planlagte katastrofepolitikken er et uhyggelig utgangspunkt for å drive en skjerpet høyrepolitikk med nye muligheter for å overkjøre folket for ny massiv profittmaksimering som bl.a. pandemikrisen har ført til i Europa. I Norge fikk de store bedriftene og selskapene massive økonomiske hjelpepakker i 2020. Flere hadde rekordoverskudd og delte ut rause utbytter til eierne. I mens gikk små og mellomstore bedrifter konkurs, særlig innen hotell- og restaurantnæringen og på kultursektoren.

Disse folkets tjenere synes å tjene sin egen lommebok ved å rane andres.

Nå sitter regjeringen med AP og Sp i disse dager med bitende kulde og tar seg god tid for å lete etter penger for almisser til de som er mest utsatt for strømsjokket. Det blir som å sette plaster på en brukket legg. Det er bare en demokratisk, politisk kontroll med all energiproduksjon og strømeksport og maksimalpriser på kwt som betyr noe. Nå er også LO på banen. Vil Ap også denne gangen avvise fagbevegelsens krav om nasjonal råderett over energien som de gjorde da de stemte for Acer-avtalen sammen med de borgerlige partiene?  Da bestyrker de bare påstanden om at de er folkets utroe tjenere.

Reppesgaard er redaktør av avisa Friheten.

Forrige artikkelKolossale inntekter i kraftbransjen – småtteri til husstandene?
Neste artikkelHva i all verden har Arbeiderpartiet mot norsk natur?