Vi må stå i mot nedbrytningen av språket som kjønnsidentitetstilhengere påtvinger oss

0

 

Av Jennifer Bilek.

Inntil vi utvetydig gjenvinner språket vårt, og sammen med det, virkeligheten, kommer vi overhodet ingen vei i kampen for virkeligheten mot institusjonaliseringen av en massiv løgn.

Implementeringen av ny kjønnsideologi skjer raskt i vestlige samfunn, men kanskje ingen steder er dette presset for å gjenskape kultur og menneskelighet mer utbredt enn i selve språket. Vi blir fortalt at premissene for disse endringene i språket er grunnleggende, men de er vanvittige.Inntil vi utvetydig gjenvinner språket vårt, og sammen med det, virkeligheten, kommer vi overhodet ingen vei i kampen for virkeligheten mot institusjonaliseringen av en massiv løgn.

Kvinner i vestlige samfunn er for tiden tvunget til å stå imot tilstedeværelsen av menn i deres trygge rom, toaletter, fengsler og idretter. Foreldre kjemper mot institusjonaliseringen av programmer på barnas skoler som introduserer «kjønnsideologi». Det protesteres også på «kjønnsklinikker», og alt dette gjøres.

Premisset om at menn er kvinner, at folk kan bytte kjønn, og at kjønn eksisterer på et spekter, må bekjempes og motstås, og stedet der det må gjøres er i språket. Rett foran øynene våre blir disse løgnene befestet i språk, med makt, av politikk, av de institusjonene som tidligere hevdet å opprettholde kvinners rettigheter, og de gjør det under dekke av menneskerettigheter.

Hvordan kan noen være trygge hvis grensen rundt kjønnet deres brytes? Livet har grenser. Det er slik virkeligheten fungerer. Det er måten livet fungerer på og måten kjønn fungerer på. Ingen har rett å appropriere kvinners kjønn som en identitet eller for sin egen psykiatriske behandling, men de har spesielt ikke rett til å appropriere «kvinne» som en identitet og deretter endre betydningen av ordet slik at de som er kvinner ikke kjenner seg igjen i ordets definisjon.

Grenser er saken. Uten dem finnes det ingen sikkerhet. Språk fungerer bare på grunn av grenser. Stoler er ikke bord. Biler er ikke hurtigbåter, medisin er ikke dessert, og menn er ikke kvinner.

Samfunn, lover, myndigheter, språk og barns sunne kropper og sinn er alle under angrep for mennesker som nekter å akseptere grensene for livets begrensninger. Enten disse menneskene er korporatister med det for øye å tjene på menneskelig kjønn redusert til deler, mennesker med vrangforestillinger, menn med fetisjer, eller unge mennesker indoktrinert med propaganda som forteller dem at de kan endre kjønn og at de vil bli frigjort ved å binde seg til det teknomedisinske komplekset for livet, de av oss som forstår at livet har grenser må reise oss og ta ansvar.

Dette ansvaret betyr å avstå fra språket som blir påtvunget oss. «Transgender» og «kjønnsidentitet» er uttrykk som ble lempet inn i amerikansk mainstream-kultur for mindre enn et tiår siden, og i andre lands språk og diskurs i rask rekkefølge. Selv om de globale LGB-NGOene la til T for «transgender» i perioden 2000-2005, var 2014 året vi begynte å se en blitzkrig som promoterte begrepet, i alle medier, kulturelle arenaer, våre institusjoner og Hollywood. Etterhvert blir det ofte bruktvekselsvis med begrepet «kjønnsidentitet».

Språkskiftet har skjedd så raskt at de av oss som motsetter oss institusjonaliseringen av ideologien, har blitt tvunget til å bruke språket til ideologien vi kjemper mot, i noen tilfeller som et direkte resultat av lovendringer. Dette har svekket vår evne til å avsløre løgnene som ligger i fortellingen og i selve ideologien. Hver gang vi snakker, ender vi opp med å støtte en fortelling som vi vet er falsk. Vi bruker begrepene «transpersoner» og «kjønnsidentitet» i skolen, på jobb, i media og i loven, som om de hadde håndfaste betydninger. Det har de ikke.

«Transgender» og «kjønnsidentitet» kan ikke bety noe fordi de brukes til å definere for mange ting og opplevelser, mye av det helt ulogisk. De omfatter voksne menns fetisjer, intens kroppsdysfori fokusert på kjønnsorganer, adoptering av dragopptredener, sosial smitte i tenårene, homofobi under dekke av menneskerettighetsbanner mot mennesker som er tiltrukket av samme kjønn, støtteverk for stereotypier av kjønnsroller på den ene siden, og forsøk på dekonstruksjon av kjønnsrollestereotypier på den andre.

Begrepene involverer kreative uttrykk for noen unge mennesker, alvorlige medisinske og psykiske lidelser for mange andre, forstyrrelser i seksuell utvikling, og for andre innebærer de livslang medisinering og amputasjon av friske kjønnsorganer. «Transgender» og «kjønnsidentitet» er som en massehallusinasjon av identiteter gruppert sammen, seksuelle orienteringer, fetisjer og ungdoms misnøye.

Denne ideologien og språket dens er ren obskurantisme. For å forstå hva de skjuler, må vi se på hva de manifesterer i kulturene der de har blitt institusjonalisert. Unge voksne får fjernet sine friske kjønnsorganer og blir sterilisert. Barn blir fraktet til kontrollsentre for kjønnsroller som sprer seg rundt om i verden. Kvinner som fullstendig kjønnede vesener, og atskilt fra menn, blir språklig dekonstruert og juridisk slettet.

Lover som beskytter kvinners kjønnede virkelighet blir overstyrt med ord som ikke har håndfaste grenser, men som klarer å desimere andres grenser mens de skriker om menneskerettigheter. Ideologien representert av disse nye ordene, demonterer vårt menneskelige kjønn som en meningsfull kategori. Kjønn, hvor vi er forankret som en art, erstattes i lovverket av det amorfe begrepet «kjønnsidentitet», mens «transgender» og «transgenderisme» blir brukt som om de representerer en materiell virkelighet.

Det kanadiske kulturikonet Jordan Peterson forsto at i motsetning til aktivistens påstander, utviklet ikke disse grammatiske endringene seg organisk, men ble tvunget inn i vestlige kulturer med et krav om at de skulle brukes. Dette var poenget hans med å motstå bruken av nye pronomen som ble konstruert. Han gjorde rett i å gjøre motstand, og hadde rett da han foreslo at organisk språkutvikling ikke trenger å tvinges frem, at folk enkelt plukker opp språk som fungerer som et verktøy for klarhet i kommunikasjonen.

Den amerikanske journalisten Stella Morabito skrev også veltalende om kaoset som ble sådd av disse nye språkdiktene, og nevnte farene ved totalitarisme som er sekvestrert i menneskerettighetsfortellingen i denne agendaen.

Selv om materielle realister motstår galskapen i at kjønn ikke er ekte, argumenterer mange for at kompromisser bør inngås for å støtte «transpersoner». At noen av oss gjør det, taler om hvor strategisk briljant bedriftspropagandaen for å undergrave kjønn for profitt har vært. Det finnes ingen «transpersoner» fordi det bare er to kjønn, selv om det er mennesker som identifiserer seg på den måten og foretrekker å leve som det motsatte kjønn. Det er et nylig preget begrep drevet frem av milliardærfilantroper og korporasjoners profittvirksomhet for å demontere seksuell dimorfisme, i det minste i lovverket, og for å åpne markeder for kjønnsidentitet.

Vi kan ikke fortsette å argumentere mot manipulasjoner i språket og deres tvungne institusjonalisering, for kvinners trygge romgrenser, mot medikalisering av sunne barnekropper og angrep på kjønnet deres, samtidig som vi tilbyr kompromisser. «Tredje kjønn»-rom eller aldersgrenser for angrep på barns kjønn er urimelige forespørsler for samfunnet om å akseptere for at mennesker som ikke kan akseptere livets grenser skal trives. Det er også en tapende strategi i en politisk krig som føres mot virkeligheten.

Hva skjer hvis vi åpner for fortsatt grenseforringelse av seksuell dimorfisme i språk, i juss og på barns og unge voksnes kropper? Det har gått mindre enn ett tiår siden seksuell dimorfisme har vært åpenbart utsatt for overgrep, i hovedstrømsmediene for alles åsyn – enda lenger innenfor det politiske apparatet til LHBT-NGOene og det medisinske industrielle komplekset. Hvor er vi om et tiår fra nå?

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.