oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Det tar vel enda noen dager før resultatene foreligger fra klimakonferanse nr. 25 (i Glasgow). Foreløpig er kommentarene sprikende, mildt sagt. Som en start på en framtidig kommentar, tar jeg med et par enkle illustrasjoner over de årlige CO2-utslippene (i milliarder tonn) fra nåværende energibruk i verden (som er på ca. 160.000 TWh årlig), se vedleggene nedenfor. Hele 85 % av energien er fossil. Vind og solkraft – som etter hvert skal erstatte kull og olje – er omtrent usynlig. Og det meste av det som kalles «fornybar energi», er i realiteten fossil, bl.a. brukes enorme mengder bioenergi (pellets m.m.).
Også i Europa utgjør den fornybare energien i utgangspunktet bare 15 %. Men heller ikke dette tallet stemmer, fordi tvilsom bioenergi også her utgjør mye, nemlig hele 11 % av de 15 % med «fornybar» energi. Sol utgjør bare 1 % og vind 2 % av energibruken. Den nye fornybare energien utgjør altså i realiteten kun 4 %, ettersom bioenergien blir definert som «fornybar», uten å være det. Egentlig kan vi allerede nå konstatere at det er *utenkelig* at særlig mye fossil energi kan fjernes før 2030 (der målet er en halvering av CO2-utslippene). Utsiktene før 2050 (da Europa skal være «klimanøytral»), er også helt og holdent urealistisk, uansett hvilke klimatiltak som iverksettes.
Ut fra disse tallene er det logisk å spørre hvorfor det norske (og det internasjonale) ekkokammeret i klimabransjen kontinuerlig serverer så saftige løgner om realitetene i energisektoren. Jeg har sagt det før: Den norske energipolitikken handler selvfølgelig ikke om klimapolitikk. Den handler om noe helt annet, nemlig om en fundamental reorganisering av den norske kraftbransjen (Statkraft, Statnett, NordPool etc.).
De norske energiressursenes tradisjonelle økonomiske fordeler for folk flest, skal bli like skjev og meningsløs som resten av norsk forskjells-økonomi, jfr. bl.a. de økte strømutgiftene. Og målet er en integrasjon av den norske energisektoren under EUs forvaltning. Jo mer tvilsomme mål, jo mer irrelevant må argumentasjonen være. «Klimautviklingen» er blitt en brukbar omskrivning av de reelle argumentene.
Realiteten når det gjelder de såkalte klimagassutslippene, er at de med den nåværende befolkningsutvikling og økonomiske vekstpolitikk, ikke lar seg løse. Eneste mulighet et stykke på vei, er en forholdsvis liten reduksjon av utslippene. Og da må man benytte det lille det er mulig å få ut av potensielle fornybare kilder: En del kjernekraft (som nå ser ut til å få en slags renessanse), naturgass, litt olje, litt sol og vind, litt bioenergi pluss mye energieffektivisering, se artikkel i Aftenposten i går om kjernekraft der forfatterne også går inn for gasskraft, helst med fangst og lagring av CO2. Men resultatet blir milevis unna de offisielle målsettingene.
I alle fall: Slik situasjonen er for det globale klimaarbeidet, har det ingen hensikt å rasere store deler av Norge med 50 TWh ny norsk vindkraft. Til nød kan man kanskje akseptere utbygging av litt havvind i Nordsjøen – dersom den globale utviklingen plutselig skulle ta en helt ny retning. Men så lenge den globale utviklingen er entydig negativ, kan vi ta det med ro og vente med havvindutbyggingen. Og med mye av rest-elektrifiseringen av Norge.
Grafen viser de globale CO2-utslippene. Dette er som man ser før Afrika begynner å gjøre seg gjeldende. Fram til 2050 vil verdensdelens folketall ifølge prognosene øke til ca. 2,5 milliarder mot 1,3 milliarder nå. Hvis Afrikas samlede befolkning skal ha et velferdsnivå på linje med Asia eller Europa, og det bør de jo, vil utslippene bli deretter.
Red.
