oss 100 kroner!
Det er Clinton Nzala for Mint Press News som stiller spørsmålet. Han er bosatt i Zambia, og har en bachelor i utvikling og statsvitenskap. Han jobber også for teleSUR.
Sahel er et tørt savanneområde sør for Saharaørkenen, som strekker seg fra Atlanterhavet i vest til Rødehavet i øst. Mali er et av landene i denne regionen. Mali består av flere etniske grupper, 90% av landets innbyggere er muslimer. Tuaregene, et berbisk nomadefolk, har en fraksjon som ønsker å opprette en selvstendig stat i nord. Ifølge World Gold Council var Mali Afrikas femte største gullprodusent i 2019. De produserer også en rekke andre viktige mineraler. En av Malis største gullgruveselskaper, Canadiske B2Gold Corporation, eies av blant annet Vanguard Group (2,99 %) og Oljefondet (1,15%). De er blant verdens fattigste land. Ifølge Wikipedia ble Mali et populært investeringsobjekt for gruveselskaper etter at International Development Association (Verdensbanken) hadde vært inne og «løsnet» opp litt i regulering av gruvedriften i landet.
Nzalas artikkel starter med pressekonferansen åttende oktober, hvor Malis president Choguel Maïga modig forteller verden at Frankrike trener terrorister i landets nordligste region. En sjokkerende avsløring, ifølge Nzala, ikke bare på grunn av sitt innhold, men fordi åpen kritikk av Malis tidligere slavemester ikke er vanlig. Avsløringen kommer etter flere uker med spenning.
Nzala viser til en BBC-artikkel, Mali’s plan for Russia mercenaries to replace French troops unsettles Sahel, der det skrives: Det er dyp, internasjonal bekymring knyttet til Malis forhandlinger med den kontroversielle russiske militærkontraktøren Wagnergruppen, men for mange kan ikke russerne erstatte franskmennene fort nok.
Les: Frankrikes hemmelige krig mot Afrika
Nzala poengterer at «internasjonal bekymring» i denne sammenhengen dreier seg om USA, deres europeiske venner, og selvfølgelig Frankrike. I Addis Ababa, der den afrikanske unionens hovedkvarter ligger, finnes det ingen bekymring for at Mali snakker med Wagnergruppen. I Mali er flertallet positive til å hyre inn Wagnergruppen til å kjempe mot terroristene i nord. Ifølge Nzala regnes den som vesentlig mer nøytral enn Frankrike, som beskyldes for å ha en politisk og økonomisk agenda i landet. Antifranske demonstrasjoner har vært vanlig de siste årene, og deler av befolkningen beskriver situasjonen som en okkupasjon. Frankrike har truet med å trekke ut sine styrker, og astanse all militærhjelp til Mali.
«Hvis jeg sa at jeg ble overrasket av Frankrikes reaksjon hadde jeg ljugd. Afrikanere flest er fullstendig klare over at Frankrikes såkalte krig mot «terror» i Sahel ikke har noe å gjøre med å beskytte mennesker i regionen, men har alt å gjøre med å beskytte sine interesser. De interessene strekker seg tilbake til den mørke perioden da regionen ble styrt med hjernhånd fra Paris. Kun naivitet kan tillate noen å tro at den franske regjeringen er villige til å spy ut milliarder av francs, og risikere livet til sine innbyggere for å beskytte sorte mennesker som bor langt vekk.» – Nzala
Paris ser på seg selv som «huseier og selvutnevnt sheriff» i Vest-Afrika. De ønsker ikke at deres makt og innflytelse blir utvannet av at flere aktører involverer seg i deres bakgård mener han. Nzala ramser opp tidligere franske kupp: Burkina Faso, Gabon, Niger, Tjad, Elfenbenkysten, Den sentralafrikanske republikk, og Kongo. Nzala mener det er på høy tid at afrikanerne rydder opp i egne problemer, og at verden må akseptere det. Han sier at den afrikanske unionens vellykkede oppdrag i Somalia viser at de er i stand til å ordne opp selv, og dessuten koster det en brøkdel av prisen av å ha franske styrker i Vest-Afrika.
«Å undersøke, og rekalibrere sitt forhold til Afrika er ikke noe Frankrike har lyst til å gjøre akkurat nå, men det må gjøres … Det nye forholdet må bygges på gjensidig respekt, ikke slave og mester.»
