oss 100 kroner!
Espen Nakstads autoritære syn på pandemihåndteringen
Av professor og overlege Halvor Næss.
Før mars 2020 var pandemi anbefalingene at samfunnet skulle fungere videre så normalt som mulig.
Karantene var anbefalt for syke og sårbare, men ikke friske. Skolestenging ble det advart mot og i hvert fall ikke mer enn to uker. Grenser skulle ikke stenges. Sosial avstand og munnbind kunne vurderes, men det fantes ikke dokumentasjon for at disse tiltakene var effektive.
De fleste land i verden la disse planene til side i mars 2020 og gjennomførte tiltak som eksplisitt ble frarådet av fagfolk før coronapandemien. Assisterende helsedirektør Nakstad har skrevet en bok, «Kode rød», som avslører tankegodset bak denne helomvendingen.
Det er åpenbart i boken at det har vært betydelig uenighet mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet (FHI) om håndteringen av pandemien. FHI har stort sett argumentert for tiltak i samsvar med de gamle planene og vært kritiske til nye tiltak som innebærer innskrenkninger av folks rettigheter og som mangler vitenskapelig dokumentasjon.
Nakstad er utålmodig når det gjelder FHI rådene og kritiserer FHI for endringsvegring. Han er opptatt av at epidemier har eksponentiell vekst og er redd for at det er manglende forståelse av hva eksponentiell vekst innebærer. For meg ser det ut til at det er Nakstad som har mangelfull innsikt når det gjelder eksponentiell smittevekst. Det er riktig at i begynnelsen av en epidemi så er veksten eksponentiell, men det store spørsmålet er hvor lenge den eksponentielle veksten varer. Vi har nå erfaring med flere smittebølger. Oftest har de hatt en innledende eksponentiell vekst, men så kommer det en utflating og kurven faller igjen og til sammen er det bare et mindretall av befolkningen som smittes i hver bølge. Dette forløpet har vi sett gang på gang i mange land og er et kjent fenomen fra andre epidemier.
Hvorfor fortsetter ikke den eksponentielle veksten til nesten hele befolkningen er smittet, men stopper opp lenge før i alle land enten det innføres tiltak eller ikke? I boken fremgår det tydelig at Nakstad tror bestemt dette skyldes tiltakene, og det er mulig at to tiltak i Norge kan ha bidratt til å holde dødstallene lave. Norge har klart å holde grensene stengte i større grad enn nesten alle andre land. Vår geografiske beliggenhet gjorde grensestengningen lettere. Det er bare øystater som Australia, New Zealand, Island, Kypros, Japan og noen få andre land som Sør Korea hvor relativt effektiv grensestengning har vært mulig. Det andre tiltaket er smittesporingen som ser ut til å ha fungert bedre i Norge enn i andre land. Grensestengningen med begrenset «importsmitte» har trolig gjort smittesporingen lettere her til lands enn i andre land. Men at smittesporing skulle kunne utrydde viruset er utopisk. Til det er mørketallene for store.
Nakstad tror også at nedstengninger (lockdown) er viktige for å hindre smitte. Men dette var det lite empirisk støtte for før pandemien og erfaringene fram til nå viser at smittebølgene er lite påvirkbare av nedstengninger. Det er vanskelig eller umulig å se forskjeller på smittebølger i land eller amerikanske stater med inngripende tiltak eller minimale tiltak. Nakstad er derimot av den oppfatning at tiltakene «utvilsomt» fungerer.
Det er overraskende å lese at oppfatninger i fagmiljøet ved Oslo universitetssykehus (OUS) synes å ha vært viktige for Nakstads syn på pandemihåndteringen. Selv jobbet han som lege ved OUS fram til han ble assisterende helsedirektør i mars 2020. Han spekulerer i om det er manglende klinisk og intensiv-medisinsk erfaring som forklarer epidemiologenes «passive tilnærming» sammenlignet med sykehusleger. Det kan se ut til at leger ved OUS gikk inn for inngripende tiltak i befolkningen i mars i fjor. Det er lett å forstå legers bekymringer for overbelastning av sykehus, men meg bekjent er sykehusleger ikke spesielt kompetente til å vurdere kost nytte effekten av inngripende tiltak på nasjonalt nivå. Hvis det stemmer at Helsedirektoratet har vært mer påvirket av sykehusleger ved OUS enn folkehelseeksperter, er det i det minste for meg skremmende.
I en annen sammenheng i boken omtaler han bifallende en overlege ved universitetssykehuset i Uppsala som ønsket seg «mer tvang og ikke frivillighet for å bedre situasjonen på sykehusene». Det ser ut til at det er en del sykehusleger som etter min mening har et noe lettvint forhold til grunnleggende menneskerettigheter. Muligens kan dette ha sammenheng med at sykehusleger jobber i statlige monopolinstitusjoner.
Det finnes trolig flere årsaker til smittebølgenes initiale eksponentiell vekst etterfulgt av utflating og fall lenge før hele befolkningen er involvert utover mulig effekt av grensestengning og smittesporing. En hypotese er at smitten i hovedsak spres av såkalte superspredere og når det ikke lenger er flere superspredere å smitte så faller smittespredningen. Andre muligheter er kryssimmunitet i befolkningen, og at folk frivillig beskytter seg mot smitte. Poenget her er at det er mye vi ikke visste i mars 2020, og vi heller ikke vet nå. Dette hindret likevel ikke Nakstad, Helsedirektoratet og regjeringen å frata befolkningen grunnleggende menneskerettigheter i strid med rådene fra folkehelseeksperter.
Dersom nedstengninger virker og er viktig årsak til smittebølgenes begrensede omfang, så må Nakstad og myndighetene ha vært forberedt på tilbakevendende tiltak i årevis. De kunne håpe på at det ville komme en effektiv vaksine, men før november i fjor var dette usikkert. Myndighetene var altså i fjor vår og høst villige til inngripende menneskerettighetsbrudd uten klar retrettmulighet. Australia og New Zealand er eksempler på land hvor grensestengning har begrenset smitten, men som nå befinner seg i en situasjon med alvorlige brudd på menneskerettigheter. Veien videre er enten å fortsette på samme måte med betydelige kostnader for befolkningen eller innse at tiltakene var en politisk fiasko. Dersom grensestengningen i Norge hadde vært enda mer effektiv enn hva den var, er det en skremmende tanke at Norge kunne ha havnet i samme uføre som Australia og New Zealand. Disse landene ble for øvrig lovprist av Nakstad i pandemiens tidlige fase.
En viktig lærdom fra denne boken er at Nakstad tilkjennegir en autoritær tilnærming til pandemihåndteringen hvor tvang og brudd på grunnleggende menneskerettigheter er vesentlige virkemidler. Det ser ut til at sykehusleger har hatt stor innflytelse på dette synet. En annen lærdom er Nakstads sterke tro på uhemmet eksponentiell smittevekst uten tiltak. Vi har alle tapt på at empiriske studier eller folkehelseeksperters erfaringer gjennom mange år hadde for liten gjennomslagskraft i Helsedirektoratet og Solberg regjeringen.
