Forandrer Kina verden?

0
Pudong skyline with Oriental Pearl tower, Shanghai, China

Vi er utsatt for en enorm feilinformasjon om Kina. Og vi får nesten ikke vite noe om Kinas reelle politikk og stilling i verden i våre «mainstream» medier. NRK TV og de store avisene gir oss stort sett ikke annen informasjon enn den USA mener at vi bør ha. Klassekampen er også svak på dette området. Denne artikkelen bøter noe på det og er enkel folkeopplysning om politikken til de kinesiske lederne. Artikkelen står i Monthly Review for juli-august 2021.

Av Tony Andreani, Rémy Herrera og Zhming Long.

Tony Andreani er professor emeritus i statsvitenskap ved University of Paris VIII. Rémy Herrera er økonom og forsker ved Centre d’Économie de la Sorbonne. Zhiming Long er professor i økonomi ved School of Marxism ved Tsinghua University i Beijing, Kina. (o.a.)


Innledning

I de første årene av det tjueførste århundre ble Kina sett på av mange vestlige kapitalister som et «nytt El Dorado.» Siden det ble mer åpent for internasjonal handel (spesielt på begynnelsen av 2000-tallet) og ble gitt adgang til Verdens handelsorganisasjon (WTO) i desember 2001, skulle Kina bli et stort marked tilgjengelig for investorer fra industrielle land, der deres multinasjonale bedrifter kunne selge en god del av sin kroniske overproduksjon. I tillegg, med sin enorme mengde arbeidskraft, både høyt utdannede og relativt rimelig, skulle Kina se sin rolle begrenset til et «verdens verksted», som gjorde at det kunne levere lavkostvarer i massiv skala til landene i Nord, mer enn noen annen økonomi i Sør.

I de fleste vanlige vestlige medier presenteres Kina nå som en trussel, et erobrende «imperium», en «imperialistisk» makt – selv om begrepet imperialisme er tabubelagt når det handler om oppførselen til globale bankinstitusjoner, foretak eller vestlige institusjoner. Og denne trusselen virker desto mer alvorlig, ettersom Beijing-regimet glatt beskrives som «diktatorisk» eller mer diplomatisk uttrykt, «autoritært». USA som fortsatt er den globale hegemonen, er bekymret for at Kinas styrke øker. Og deres påfølgende administrasjoner bygger et angstskapende bilde av et Kina som er ivrig etter å erstatte det og stjele dets ledelse av det kapitalistiske verdenssystemet.

Dessuten er dette også til en viss grad, om enn i mindre skala, tilfelle med EUs styrende organer, som innser at de har blitt fanget i frihandelsdogmet sitt. Faktisk har Kina, når det gjelder kommersielle saker, faktisk lyktes i å knuse sine viktigste kapitalistiske konkurrenter på deres egne premisser – frihandel. I Nord har vi ikke lenger tall på overskriftene, lederartiklene og artiklene i de sentrale, store avisene, og heller ikke kommentarene, debattene og radio- eller fjernsynssendingene til de store etablerte kanalene som er innrettet på å dekke den «kinesiske faren», ofte med referanse til at Kina kjøper forskjellige aktiva. Det dreier seg om dyrkingsjord, egenkapitalinvesteringer i selskaper, gjeld og så videre og dessuten den sterke tilstedeværelsen av kinesiske produkter eller utstyr til datamaskiner og telekommunikasjon. I kjølvannet av Berlin er Brussel skremt av kinesiske investeringer i økonomiene i Sentral- og Øst-Europa, hvor man overalt ser Beijing-hånden og dens manøvrer som har splittelse av EU som mål. Hva kan være mer rørende enn å se Washington – etter at amerikanske regjeringer har utsatt en god del av de arabiske landene for ild og blod i løpet av de siste tiårene, med underdanig medvirkning fra europeerne – bekymre seg så spontant om muslimens skjebne og befolkningen i Kina med uigurene i Xinjiang i spissen? Bak det hele ligger lite seriøs analyse, mye ideologisk blindhet, ond tro, fantasier og en stor desinformasjonsoperasjon.

Kina er ikke forkjemper for «lykkelig globalisering»

Fra taler av president Xi Jinping, inkludert den han holdt i verden Economic Forum i Davos i 2017, ønsket journalister bare å beholde hans støtte til globalisering – det vil si ros av frihandel uten hindringer – og fordømmelse av proteksjonisme. Det er klart at den kinesiske presidenten sa at «økonomisk globalisering har vært en mektig drivkraft for verdens vekst, ved å lette bevegelse av kapital og varer, og ved å fremme av vitenskap, teknologi og menneskelig sivilisasjon, samt utveksling mellom folk.” [i] For en søt sang i nyliberalernes ører! Likevel bør vi ikke skjule tilbakeslagene og problemene, som han også understreket i denne talen: “Globaliseringen er et tveegget sverd …. Motsetningen mellom kapital og arbeidskraft forsterkes …. Gapene mellom de rike og de fattige, mellom nord og sør, blir stadig større …. De rikeste [elementer] representerer 1 prosent av verdens befolkning, men har mer velstand enn de resterende 99 prosent.”[ii]

Med sin markerte forutinntatthet og selektive lesning har vanlige kommentatorer og journalister fremfor alt avslørt en fullstendig uvitenhet om retorikken som brukes av de fleste kinesiske ledere: Faktisk begynner de aller fleste av sistnevntes taler generelt med å vise de positive aspektene ved en prosess eller en økonomisk politikk, deretter streber de etter å utvikle de negative eller utilstrekkelige resultatene, og til slutt søke den dialektiske løsningen på det aktuelle temaet. Imidlertid må vi her forstå kinesernes synspunkt: reformene deres for å åpne opp økonomien har vært ekstremt fordelaktige for dem, og de har derfor en tendens til å vurdere at alle land har en interesse av internasjonal handel for å sikre sin utvikling, men bare under den forutsetning – la oss insistere på dette punktet – at de har den rette kontrollen over en slik åpning og dens konsekvenser for den innenlandske økonomien, slik kineserne selv alltid har gjort og fortsetter å gjøre i dag.[iii] Det bør tilføyes at deres handelspolitikk er på ingen måte merkantilistisk: Kina importerer nesten like mye som det eksporterer, totalt sett. Mye av det amerikanske bilaterale handelsunderskuddet er i utgangspunktet et resultat av sin egen outsourcing-strategi, som slo tilbake på dem selv. Dette kan observeres i mange produksjonsindustrier, fra grunnleggende legemidler og farmasøytiske preparater til elektroniske komponenter.[iv]

De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert

Bare for å minne oss på det, er ifølge den kinesiske regjeringen, de «fem prinsipper for fredelig sameksistens»: (1) respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet; (2) gjensidig ikke-aggresjon; (3) ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender; (4) likestilling og gjensidig nytte; og (5) fredelig sameksistens som sådan. Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, blitt stadfestet på nytt.

De kinesiske lederne insisterer i første omgang på likhet mellom suverene stater: «Den sentrale ideen med dette prinsippet, har president Xi Jinping erklært, er at et lands suverenitet og verdighet, uansett størrelse, makt eller formue, må respekteres, at ingen innblanding i dets interne anliggender tolereres, og at land har rett til fritt å velge sitt sosiale system og sin utviklingsvei.” Dette er ikke bare en ren prinsipperklæring.

Kineserne har alltid ønsket å plassere sine handlinger innenfor rammen av FNs og deres internasjonale institusjoner, som de i økende grad har støttet. Noen ganger blir man overrasket over deres passivitet eller svært svake engasjement i de blodige konfliktene som har preget de siste tiårene, men dette er bevisst. De blir anklaget for å være diskré og ikke gjøre noe verken mot diktatoriske eller teokratiske regimer, som det fremdeles finnes mange av i dagens verden, og for å gjøre lønnsomme forretninger med dem. Burde ikke Vesten begynne med å bære ut sitt eget søppel, sin egen støtte for de fleste av disse regimene? Uansett kineserne inntar denne holdningen fordi de er resolutt imot enhver imperialisme forkledd som en falsk demokratisk fasade eller under påskudd av antatte humanitære inngrep.

Det er bare opp til menneskene å frigjøre seg selv og utarbeide sin egen utviklingsstrategi, og, hvis forholdene tillater det, å gjennomføre sin egen revolusjon. Slik er kineserne heller ikke tilbøyelige til å eksportere, med makt eller lumsk vis, sitt eget politiske og sosiale system, og sier klart: «Vi er villige til å dele vår erfaring med utvikling med verdens land, men det er ikke vår hensikt å eksportere vårt sosiale system og vår utviklingsmodell, eller å pålegge dem vår vilje.” De foretrekker heller å snakke om noen «kinesiske løsninger», som andre land kan «lære av».

Når det gjelder deres erklæringer for fred og fredelig løsning av konflikter, må man nærme seg ting i ond tro for ikke å erkjenne at de blir respektert. Vi må huske her at Kina, i det minste når det gjelder moderne historie, har aldri praktisert kolonial eller ekspansjonistisk politikk på bekostning av andre folk eller land. Hvor mange «vestlige» eller «nordlige» land – inkludert Australia og Japan – kunne late som det samme? I dag ønsker Kina på ingen måte å gjenopplive et konfrontasjonsklima, som ville være i strid med selve oppfatningen av fred mellom nasjoner. Videre nekter de bestemt enhver form for militær allianse. De har aldri deltatt direkte i en militær koalisjon – ikke engang mot Daesh. Og de har ikke opprettet den minste militære basen i utlandet, med det siste unntaket av en base i Djibouti, på et spesielt sensitivt sted for maritim trafikk, som den presenterer som et «enkelt logistikkanlegg.»

Kontrasten til handlingene til mange vestlige makter er derfor påfallende, spesielt sammenlignet med USA, som har oppmuntret til utallige militære eller politiske statskupp, som har iverksatt brutale angrep og intervensjoner i utlandet gjennom sin historie, i den grad at man kan telle årene de har ikke vært i krig på en hånd.[v] Dette er spesielt sant, når vi vet at USA i mange år nå, i god tid før handelskrigen ble satt i gang under presidentskapet til Donald Trump, har holdt Kina under sterkt press og økt spenningsområdene (Taiwan, Tibet, Xinjiang, Hong Kong, og så videre) i det som mer og mer tydelig ser ut som en ny kald krig. Intensiteten i konflikten har ikke avtatt med Joe Bidens demokratiske mandat.

En politikk som tjener felles utvikling

Kinas politiske vektlegging av felles utvikling er primært rettet mot land som beskrives som «minst utviklet» eller «fremvoksende.» Det er ikke klassisk stat-til-stat-bistand – fordi offisiell utviklingshjelp, levert av vestlige land,nesten alltid er «bundet», veldig ofte selektiv, og noen ganger til og med en kilde til korrupsjon. Det er snarere en lansering av svært store finansierings og investeringsprogrammer: nullrentelån for bygging av offentlig infrastruktur, gitt av dens spesialiserte banker (spesielt utviklingsbanken og import-eksportbanken); «Konsesjonelle» lån (det vil si til lavere markedsrenter) til andre store prosjekter, gitt fra andre nasjonale offentlige banker; kreditter som kan tilbakebetales i ressurser (for eksempel i råvarer); direkte investeringer (for eksempel etablering av kinesiske selskaper, enten statlige eller private); samt en rekke subsidier som er ment å støtte mindre prosjekter med det formål å komme de berørte landene til gode. Noen ser det som et bevis på en hegemonisk ambisjon, iverksatt ved bruk av «økonomiske våpen». Men da ignorerer eller neglisjerer man prinsippene som denne utviklingspolitikken er basert på, nemlig: samarbeid, felles fordel (eller det såkalte vinn-vinn-prinsippet), og prioritert støtte for utvikling.

De siste årene har utenlandske direkte investeringer fra Kina blitt rettet mot de mest industrialiserte landene (gjennom oppkjøp, egenkapitalinvesteringer, servicekontrakter og så videre) for å fremskynde utviklingen av den kinesiske økonomien, gi den ressurser og teknologier som den mangler, og dytter den opp i markedet. Samtidig har investeringer i land som trenger det mest ikke gått ned. I tillegg er det mange andre former for bistand som deles ut, spesielt innen opptrening. Kina tilbyr faktisk mange stipend til studenter og ulike opplæringskurs til mer enn fem hundre tusen fagpersoner som først og fremst kommer fra utviklingsland.

Det er dermed her det enorme prosjektet, som allerede delvis er iverksatt, på Silkeveien griper inn: i virkeligheten landruter (beltet) og sjøruter (veien). Men hvorfor angår dette samarbeidet først og fremst asiatiske land? Det er ikke fordi Kina ønsker å konsolidere makten sin ved å opprette forpliktelser for det asiatiske kontinentet, og heller ikke på denne måten å søke hevn på Vesten – et motiv som vi ikke må forveksle med en viss gjenvunnet stolthet. Snarere er det ganske enkelt fordi disse er dens naboer, både de nærmeste og litt mer fjerne, som i Midtøsten, og fordi Silkeveien først må passere gjennom deres territorier, som har ekstremt mangel på investeringer som trengs for utvikling – inkludert India, det eneste landet som fortsatt er relativt motvillig. I tillegg til denne «nabopolitikken» ser Kina selvfølgelig også en spesiell fordel ved å fremme utviklingen av sine vestlige provinser, som henger bak østkystene.

Hva med Afrika, spør vi? Hvorfor er det integrert i et slikt prosjekt? En av grunnene som Kina gir er, at i tillegg til de mangeårige båndene med den tredje verden, som ble knyttet under og etter Bandung – konferansen, var det de afrikanske landene som ble mest berørt av vanskelighetene med det, som i Vesten eller i nord, kalles, «underutvikling.» Kina er for tiden anklaget for nykolonialisme: i sine utvekslinger med denne tredje verden importerer det bare råvarer og kjøper land og gruver der. Dette betyr at en glemmer at det til gjengjeld gir avgjørende infrastruktur, inkludert sykehus, veier, jernbaner, havner, flyplasser, kulturelle anlegg eller idrettsanlegg – noe Vesten sjelden har gjort. Ikke rart at afrikanske statsoverhoder skynder seg til Beijing, spesielt siden den kinesiske regjeringen ikke pålegger noen ødeleggende politiske betingelser.

La oss si det rett ut: dette samarbeidet er langt fra perfekt. Til tross for dette er belønningene der, og de er betydelige. Land- og sjørutene på Silkeveien må forlenges så langt som til Europa, og det er nettopp det som irriterer noen kapitalister, fordi de ser på Kina som en «strategisk konkurrent.” Siden europeiske land i utgangspunktet har ressurser til å utvikle seg selv, ville de egentlig ikke trenge kinesiske investeringer. Det bør for øvrig observeres at utenlandske direkte investeringer tvert imot er velkomne når de kommer fra USA eller Japan. Likevel er det verdt å spørre hvorfor noen land som Hellas og Portugal har overlatt utnyttelsen av offentlige flaggskip til kinesiske selskaper. Årsaken er ganske klar: Som ofre for innstrammingspolitikken til EU og stadige påbud om å redusere underskudd og gjeld, og derfor som ofre for tvungen privatisering kunngjort i autoritære diplomatiske noter, har disse landene solgt til de høyeste budgiverne. Kinesiske investeringer anses under disse forholdene av disse landene som et utviklingsmiddel.

Det er også en annen dynamikk i spill. Mange andre stater har signert protokoller for tiltredelse til Silkeveiene. Dette er fordi de gjennomgår økonomisk stagnasjon (som Italia) eller en betydelig forsinkelse i utviklingen (i øst og sør) sammenlignet med de mest avanserte landene i EU, samt en avhengighet som gjør dem til økonomier som spesialiserer seg på svært begrensede rekke aktivitetssektorer, med mange underleverandører. Det er åpenbart at slike investeringer noen ganger hovedsakelig er spekulative (for eksempel i eiendom og hoteller), men de frarådes offentlig av Beijing. Det sier seg selv at det store flertallet av direkte eller indirekte produktive investeringer som gjøres, særlig investeringer i havneinfrastruktur, også er av definitiv interesse for kinesisk utenrikshandel, men i tråd med en «vinn-vinn» -logikk. Det er klart at Kina har investert utenfor EU, spesielt på Balkan, som også henger etter på dette kontinentet. Det burde ikke være noen overraskelse, da sytten øst- og sør-europeiske land, inkludert elleve medlemmer av EU, så langt har sluttet seg til Silkevei-initiativet.

Silkeveien stopper ikke ved det euro-asiatiske kontinentet og Afrika. Samarbeidet er også svært avansert med landene i Latin -Amerika og Karibia, og spesielt de fattigste. Kina har allerede blitt den viktigste handelspartneren for denne delen av den «amerikanske halvkule.» Kineserne later ikke til å være sjenerøse givere, noe som bare ville være en nødløsning for dem, men erkjenner at de har en interesse av dette samarbeidet, spesielt som et middel for å spre sin overskuddsproduksjon. Så hvorfor ikke, hvis de kinesiske produktene viser noen kostnadsfordeler for mottakerlandene i Latin-Amerika og Karibia?

Utviklingsstøtte her er hovedsakelig gitt i lån til meget gunstige renter fra Silk Road Fund (et statlig fond) og Kinas offentlige banker. Kina vil imidlertid ikke være den eneste finanskilden. De og ønsker å trekke med alle land som har midler til å delta i disse målrettede låneprogrammene for å fremme infrastruktur (for eksempel høyhastighetstog, energiinvesteringer, rørledninger og vannbehandling), ut fra at slik infrastruktur er et solid grunnlag for rask utvikling. Men det gjelder kun land som ikke pålegger politisk-økonomiske betingelser (i motsetning til Det internasjonale nasjonale valutafondet og Verdensbanken).

Dette var det grunnleggende utgangspunktet for å etableringen av den asiatiske banken for infrastruktur og investeringer som i dag har rundt hundre medlemmer. Blant sistnevnte er land som Frankrike, Tyskland og Storbritannia, men selvfølgelig ikke USA, som på ingen måte kan kontrollere denne institusjonen, slik de har blitt anklaget for å gjøre med Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Tvert imot, Kina, den største aksjonæren i Asian Infrastructure Investment Bank, har et absolutt forbud mot vetorett for sin del.

Kinesiske lån har blitt kritisert for å ha presset land til å ta på seg overdreven gjeld, og dermed plassere seg selv i en situasjon med avhengighet, eller til og med avstå fra forvaltningen av viktige offentlige eiendeler for å kompensere for eventuell refusjon av mislighold (dette er eksempelvis Sri Lanka når det gjelder den største havnen der). Det er sant at disse lånene noen ganger representerer en enorm andel av disse landenes bruttonasjonalprodukt. Når de erkjenner dette, har kineserne oftest blitt enige om å revidere og reforhandle disse programmene, og har til og med uttrykt vilje til å kansellere og avskrive noe gjeld.

Det må erkjennes at disse kredittene også i stor grad tjener interessene til Kinas økonomi, spesielt når de blant annet lar Kina øke og sikre sine forsyninger av olje eller gass, men alltid ut fra prinsippet om gjensidig fordel. Gjennom sitt Silk Road Initiative er Kina også anklaget for å eksportere sin myke kraft, særlig rettssystem et og utdanningsmodellen (betraktet som den mest effektive i verden, ifølge rangeringen fra den siste undersøkelsen til Programme for International Student Assessment (Program for internasjonal studentvurdering) utført av Organisasjonen for Økonomisk samarbeid og utvikling). Dette er en beskyldning som vi ikke bør ta vel imot når vi vet hvordan USA bruker sine transnasjonale selskaper til å spre sine verdier, livsstil og ideologi, og når vi ser hvordan de bruker sine egne nasjonale lover på områder utenfor eget territorium for å sanksjonere utenlandske banker eller konkurrerende selskaper.

Kulturelt hevder Kina at de respektere alle andre sivilisasjoner og ønsker å berike seg selv gjennom kontakt med dem. På det juridiske nivået lover de å bekjempe korrupsjon i gjennomføringen av programmene (og ikke å bruke det siste som påskudd for å sette rivaler i vanskeligheter). Nylig har Beijing til og med bidratt til å opprette flere internasjonale domstoler, som er så upartiske som mulig, for å opprettholde gode relasjoner og som er ansvarlige for å løse tvister knyttet til lån og investeringer.

Som en konsekvens av dette, har silkeveien på få år, blomstret: 124 land har allerede signert assosiasjonsavtaler, sammen med 24 internasjonale organisasjoner, som totalt representerer mer enn to tredjedeler av verdens befolkning. Vi vil her insistere på at dette programmet er ment å holde alle politiske hensyn utenfor. Som «åpent for alle land» har det grunnleggende sett, ingen andre mål, enn felles utvikling.

La oss også nevne partnerskapene som Kina har inngått med forskjellige land, med søkelys på økonomisk  samarbeid og bygging av frihandelssoner i fokus, fra et mangesidig perspektiv. Fordi den utgjør den største handelsavtalen i verden til nå, er Regional Comprehensive Economic Partnership mest spektakulær av alle. Det er en frihandelsavtale som ble undertegnet 15. oktober 2020, med de ti medlemslandene i Association of Southeast Asian Nations, pluss Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand, som representerer rundt tre milliarder innbyggere og nesten 30 prosent av globalt bruttonasjonalprodukt.[vi]

Dette er selvsagt en suksess, spesielt etter at president Trump avskaffet en konkurrerende traktat, ved at den utfordrer USAs hegemoni, spesielt siden handel og investeringer ikke lenger vil være i dollar, men i de nasjonale valutaer til partnerne. Det forventes at Washington vil reagere, blant annet gjennom å styrke militære allianser med India, Japan og Australia, og ytterligere demonstrasjoner av marinestyrker, hvis klare mål er å prøve å omringe Kina ved å okkupere og hindre dets maritime ruter. På denne bakgrunn er det svært sannsynlig at den nye amerikanske administrasjonen ledet av president Biden vil forsterke «våpenkappløpet» som en gang tjente til å få Sovjetunionen i kne. Men denne farlige opptrappingen er ikke lenger nok til å imponere et Kina med god økonomisk helse og med tilstrekkelig avskrekkende våpen.

I tillegg har Kina utviklet sitt diplomatiske nettverk kraftig (nå det største i verden, foran det i USA) og dens diplomater er stadig mer til stede og aktive på den internasjonale scenen. Dette er ikke bare for å støtte den geopolitiske strategien, ettersom det også har måttet møte stadig mer aggressive svertekampanjer.

Hvordan «avglobaliserer» Kina på sin egen måte?

Globalisering har, som vi vet, vært en velsignelse for kapitalistene. Ved å tilby dem muligheten til å bryte ned verdikjeder og produsere stadig flere segmenter i lavlønnsland, har det gjort dem både i stand til å heve profittrater som har en tendens til å falle og å opprettholde (ganske dårlig) levestandarden til de fattige klassene, med hjelp fra kredittsystemet.

Finansialisering har økt sosiale ulikheter, som har nådd nivåer uten sidestykke i historien, og undergravd suvereniteten til stater og nasjoner. Helsekrisen forårsaket av COVID-19-pandemien har vist kostnadene ved å bli avhengige i sektorer som er helt avgjørende for mennesker. Endelig er miljøkostnadene ved globalisering nå så høye at de kommer i konflikt med bevaringen av en beboelig planet på kort sikt – for ikke å snakke om i den aller nærmeste fremtid, gjennom risiko for spredning av epidemier. Utfordret av helsekrisen, og rystet av folkelige opprør over hele verden (fra India til Libanon til Colombia), når det kapitalistiske systemet for øyeblikket sine grenser.

Kina har riktignok hatt en enorm fordel av denne kapitalistiske globaliseringen, men det er like sant at de gjorde det ved å fastsette vilkårene, og dette startet med kontrollen av utenlandske direkte investeringer og kapitalbevegelser. Kinesiske myndigheter er fullstendig klar over at fordelene ved denne globaliseringen krymper og, med dem, økonomisk vekst. De vender seg derfor mer og mer til hjemmemarkedet, selv langt innenfor det nasjonale territoriet.[vii]

La oss fremfor alt håpe at de vil sikre at det nye regionale, omfattende økonomiske partnerskapet ikke fører til de samme negative konsekvensene som globaliseringen. Respekten for den felles utviklingspolitikken bør gå i retning av tett kontroll med slike virkninger, det vil si at et land som utvikler seg kan bli mer autonomt og importere mindre. Dette er paradokset, men også det som står på spill når det gjelder Silkeveien: dette programmet tar sikte på å øke produktsirkulasjonen og internasjonal sjø- og landhandel, men ved å fremme bygging av andre infrastrukturer enn transport, det bør og kan fremme flytting ved å legge grunnlaget for reindustrialisering og utvikling av energiproduksjon.

Etter vårt syn er dette uten tvil et aspekt som ikke er tydelig nok formulert i fremføringen av Kinas offisielle oppfatning av globalisering. Mens vitenskapelig og kulturell utveksling er gunstig, fører kommersiell og fremfor alt finansiell globalisering oss inn i blindveier. På samme måte ville en delvis endring av det produktive paradigmet til fordel for «lavteknologi», som er mindre kapitalintensivt og mer tilgjengelig for lokale brukere, i stor grad lette relokalisering, så vel som miljøvern.

Til syvende og sist ser vi at det er kapitalismen i seg selv som blir umulig å opprettholde. Dømt til uopphørlig akkumulering, passer ikke kapitalismen på en planet med begrensede ressurser. Ved sitt eget vesen skaper den stadig større og mer sjokkerende ulikheter. Den ødelegger alle former for sosial samhørighet og til og med mange av individene selv. Kina har tatt sjansen på å bruke dynamikken i det kapitalistiske systemet for å bryte ut av sin logikk og for å utvikle seg raskt, ved å kontrollere dens motsetninger og avgrense dets ødeleggende virkninger.

Markedssosialisme i «kinesisk stil» vil gradvis og stadig sterkere måtte bevege seg bort fra kapitalismen hvis den skal legemliggjøre en virkelig alternativ vei for hele menneskeheten.[viii] Og dette er nettopp Kinas ambisjon: ifølge høytstående kinesiske embetsmenn, og enda mer eksplisitt i dag var lånet fra kapitalismen bare en måte å «krysse elven», og vil bare være en veldig lang «omkjøring», mer eller mindre som den nye økonomiske politikken (NEP) burde ha vært for V.I. Lenin, på veien mot kommunisme.[ix]

Oversatt av Terje Valen, fredag 22. oktober 2021.


[i] Se samlingen av taler: Xi Jinping, Construisons une communauté de destin pour ‘Humanité, [La oss bygge et skjebnefellesskap for menneskeheten] (Beijing: Central Compilation & Translation Press, 2019, side 439. De andre sitatene fra president Xi Jiaoping i denne artikkelen er også fra den samme samlingen.

[ii] Xi, samme bok.

[iii] Se Tony Andréani, Le «Modèle chinois (Paris: L’Harmattan, 2018.

[iv] Zhiming Long, Zhiuan Feng, Banxi Li og Rémy Herrera, «U.S.-China Trade War: Has the Real «Thief» Finally Been Unmasked?», Monthly Review 72, no. 5 (October 2020), side 32-43.

[v] See, on the main U.S. interventions in Latin America and the Caribbean, the appendices to Rémy Herrera, Les Avancées révolutionnaires en Amérique latina – Des Transitions socialistes au XXIe siècle? [Den revolusjonære framgangen i Latin-Amerika – de sosialistiske endringene i det 21. århundre], (Lyon: Paragon, 2010).

[vi] Brunei, Cambodia, Indonesia, Laos, Malaysia, Myanmar, Philippines, Singapore, Thailand, and Vietnam.

[vii] Rémy Herrera and Zhiming Long, «The Enigma of China’s Economic Growth,» Monthly Review 70, no 7 (December 2018), sidene 52-62. Se also Rémy Herrera and Zhiming Long, la Chine est-elle capitaliste? (Paris: Éditions Critiques, 2019.)

[viii] Tony Andréani, and Zhiming Long, «On the Nature of the Chinese Economic System,» Monthly Review 70, no 5 (October 2018), sidene 32-43.

[ix] Se Tony Andréani, Le socialisme est (a) venir, 2 vols. (Paris: Syllepse, 2001-2004; Tony Andréani, Dix Essais sur le socialisme du XXIie siécle (Paris: Le Temps des Cerises, 2011, 2011).

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.