oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
Forsøk på å kortslutte normale politiske prosesser og å kuppe seg til makten forekommer i mange former. Den nyeste taktikken er tilsynelatende at opposisjonsledere og andre urokråker fremprovoserer sin egen arrest og rettsforfølgelse i håp om at dette vil utløse demonstrasjoner og opptøyer.
Det klassiske eksemplet på denne type opptreden er den russiske bloggeren og yrkesdemonstranten Aleksej Navalnyjs tilbakevending til Russland, i januar i år, der han ble pågrepet for å ha brutt meldeplikten knyttet til en betinget dom for økonomiske forbrytelser og plassert i en arbeidsleir. Pågripelsen førte til et par protestdemonstrasjoner, men Navalnyj oppførte seg så ekstremt etter pågripelsen – blant annet ved grovt å skjelle ut en krigsveteran og dennes barnebarn – at selv hans egne tilhengere tok avstand fra ham. Navalnyjs aksjon kan derfor oppfattes som mislykket, men ikke desto mindre har den tjent som forbilde for andre eventyrere.
Den 1. oktober 2021 – dagen før lokalvalget i Georgia – publiserte således den tidligere georgiske presidenten Mikheil Saakasjvili en video på Facebook om at han var tilbake i hjemlandet. Georgiske myndigheter benektet først at dette var tilfelle, men senere erklærte Irakli Garibasjvili, Georgias statsminister, at ”Georgias tredje president, den ettersøkte Mikheil Saakasjvili, har blitt arrestert og sendt i fengsel”.
Kort tid senere viste georgisk fjernsyn bilder av en smilende Saakasjvili som føres bort iført håndjern.
I hjemlandet er Saakasjvili – som var president fra 2008 til 2013, og som er mest kjent for å ha fremprovosert en krig med Russland i 2008 ved å angripe utbryterrepublikken Sør-Ossetia – ved en rettssak i 2018 dømt til seks års fengsel for maktmisbruk, og det pågår dessuten ytterligere rettsprosesser mot ham knyttet til maktmisbruk og korrupsjon. Siden sin avgang som president i 2013 har Saakasjvili levd i eksil.
Georgias president Salomé Zourabichvili har erklært at hun ikke vil benåde Saakasjvili.
Saakasjvili på sin side har sendt ut en erklæring fra fengselet om at han har startet en sultestreik, og at han betrakter seg som politisk fange.
Myndighetene i Ukraina, der Saakasjvili har bodd i de siste årene, hevder at Russland står bak pågripelsen av ekspresidenten og krever at han løslates.
Den 4. oktober viste Radio Free Europe, den vestlige propagandasenderen fra den kalde krigens tid, bilder fra en demonstrasjon i Georgia der Saakasjvilis tilhengere krever at han løslates. I demonstrasjonen ser man ikke bare georgiske flagg, men også ukrainske flagg, amerikanske flagg og EU-flagg. Slagordene på plakater og bannere er for en stor del på engelsk.
Demonstrasjonen var altså for en stor del rettet mot et europeisk og nordamerikansk publikum.
Hvorvidt det som nå skjer i Georgia, er et resultat av et personlig innfall fra Saakasjvilis side, eller om det dreier seg om et vestlig forsøk på å destabilisere Georgia, for eventuelt å innsette et mer russiskfiendtlig regime, og hvordan den videre utviklingen i Georgia vil bli, gjenstår å se.
Det hører med til historien at Saakasjvili og andre som måtte ønske uro og bråk i Georgia, har all mulig grunn til å sabotere og diskreditere nettopp årets lokalvalg.
Siden 2012 har Georgia vært styrt av Georgisk drøm, som støtter dagens statsminister Irakli Garibasjvili. Opposisjonen, anført av Saakasjvilis parti Styrke i enhet, hevder imidlertid at parlamentsvalget i 2020 var forfalsket, med en politisk krise og massedemonstrasjoner som resultat. EU fremforhandlet i denne situasjonen en avtale mellom myndighetene og opposisjonen som gikk ut på at det skulle holdes et nytt parlamentsvalg dersom Georgisk drøm oppnådde mindre enn 43 prosent oppslutning ved lokalvalget høsten 2021. Senere har Georgisk drøm desavuert denne avtalen, noe amerikanske myndigheter har uttrykt alvorlig bekymring for.
Ved å diskreditere årets lokalvalg – der Georgisk drøm etter første valgomgang oppgis å lede med 48,2 prosent av de avgitte stemmene – vil det altså kunne være mulig å kaste Georgia ut i en alvorlig politisk krise, som vil kunne bane vei for en ”fargerevolusjon” eller liknende.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.
