oss 100 kroner!
Geir Johnson (1953–2021)
Plutselig ble det høst. Sommeren fikk en brå slutt midt i forrige uke. Det viste seg å ha en naturlig forklaring. Det var natt til denne dagen Geir Johnson døde. Det kom like uanmeldt som værskiftene på 1200-meterstoppene på Arnøya, hans mors fødested ved det barske Lopphavet.
Geir døde etter å ha tatt en hjerteoperasjon som han våknet fra dagen etter valget. Etter noen timer inntrådte det et dramatisk skifte. En blodpropp banet seg vei til lillehjernen og Geir gikk i svart. Fra da var det ingen vei tilbake til livet. Fra da satt hans nærmeste, Siri og de tre barna Tora, Ragnhild og Tobias ved hans dødsleie til livet ebbet ut.
Det var natt til torsdag. Det var da det hustrige værlaget meldte seg. Alt ble plutselig så jævla kaldt.
Geir Johnson var midt i sitt skapende livs fulle prakt da slaget rammet ham – og oss. Så seint som i midten av august hadde han premiere på Parkteatret på en burlesk forestilling, Karolus og kveita, i et samarbeid med forfatteren Thorvald Steen.
Jeg kom inn i Geir Johnsons gravitasjonsfelt etter at han hadde startet Music Factory ved Verftet i Bergen. Jeg blar i Klassekampens arkiver for å finne tidspunktet for da jeg som avisas utsendte til Festspillene møtte dette bemerkelsesverdige mennesket med sitt mot og sine sprelske ideer og sin gjennomføringskraft. Det var i mai 1987. Geir hadde det året hentet pianisten Yvar Mikhashoff fra USA, som holdt en sju timers lang konsert med 70 pianostykker fra et tidsspenn på 70 år – for sju tilhørere!
Året etter kom pianisten James Clapperton, det purunge skotske stjerneskuddet som hadde valgt samtidsmusikkens smale sti, til Verftet.
Music Factory ble svennestykket som brakte Geir Johnson inn på den store musikkarenaen som en uredd, nyskapende, sjølstendig og vidsynt kunstentreprenør.
Han ble president i Ny Musikk året før Verdensmusikkdagene i Oslo i 1990. Det ble oppsparket til Ultimafestivalen, hvor Geir hadde et vesentlig bidrag til festivalens design før han ble dens direktør i et øreåpnende tiår (1999–2009).
Han nådde et høydepunkt da han skaffet Tysklands største komponist, Hans Werner Henze, som festivalkomponist i 2001. Slik spredde han sine visjoner omkring seg, og vi som var i nedslagsfeltet prøvde å fange opp impulsene som kom fykende fra alle kanter. På særegent vis blandet han dette med sine menneskelige egen- skaper. I tillegg til hans evne til ikke å ta seg sjøl høytidelig, hadde han en omtanke for sine venner som gjorde ham til en raus og storsinnet mann av sjeldne dimensjoner. Hans vidd og skarpe humor fulgte det meste av hans gjøren og laden, til og med i livets tyngste stunder.
Her kunne hans karriere tatt han til de største høyder. Men han tok et steg ned og startet sammen med Pål Steigan Parkteatret, en nyvinning innen Oslos kultur- og uteliv som vil bli stående som et monument over impresarioen Geir Johnson.
Han hadde også andre teiger å dyrke, som hans gamle kunster som kordirigent og hans komponistgjerning. Her kunne han øse av sine rike og mangfoldige musikalske kilder – som han ikke var redd for å blande i en uberegnelig og overraskende miks av det høye og det lave. Det spente fra et verk for strykere til Vietnams Symfoniorkester, som følge av et norsk-vietnamesisk kultursamarbeid som Geir sto i spissen for i årevis, til morsomheter som Hommage for Ringo Starr. For Geir hadde en ujålete smak og stil, noe som kom til uttrykk i seine nattetimer da han satte seg til pianoet og sang John Lennons primalskrikende «Mother» med sin rue Tom Waits-røst.
Nå ser jeg Geir for meg, sittende på Arnøys høyeste forrevne fjellkam og skråle «Mama don’t go! Daddy come home!» mens Lopphavet, som han en gang skreiv et orkesterverk til ære for, nå sender sine takksigelser tilbake med et evig sus til han der oppe på toppen med sitt skarpe blikk og sitt knapt synlige smil ved leppene.
