Ved å endre holdning og godkjenne Kabuls fall, har president Biden tatt opp Rumsfeld / Cebrowski-strategien for endeløs krigføring. Imidlertid er det ikke snakk om å sette inn store styrker på bakken, men om å multiplisere intervensjonsscenariene med dronemordere, spesialstyrker og leiesoldater. Krig endrer karakter og utvider seg.
I september 2001, ei uke etter 11. september, godkjente USAs kongress enstemmig den offentlige loven 107-40 som uttalte: «Presidenten er autorisert til å bruke all nødvendig og passende makt mot de nasjonene, organisasjonene eller personene som han mener har planlagt, autorisert, begått eller hjulpet terrorangrepene som skjedde 11. september 2001, eller har gitt tilflukt til slike organisasjoner eller personer, for å forhindre enhver framtidig terrorhandling mot USA fra slike nasjoner, organisasjoner eller personer». Loven, som ga den republikanske presidenten George W. Bush fulle krigsmakter, ble utarbeidet av den demokratiske senatoren Joe Biden, leder av utenrikskomiteen.
President Bush ble dermed autorisert av Kongressen, under merkelappen «krigen mot terror», til å bruke militær makt ikke bare mot organisasjoner eller mennesker, men hele nasjoner, hvis skyld ble avgjort av presidenten selv, noe som innebar dom uten rettssak eller ankemulighet og åpnet for umiddelbar krig. De eneste i Kongressen som lenge har oppfordret til å oppheve denne loven er to senatorer, demokraten Kaine og republikaneren Young, men deres forsøk har hittil mislyktes. Loven av 18. september 2001, er fortsatt i kraft, og ble brukt, av den republikanske president Bush, av demokraten Obama, den republikanske Trump og demokraten Biden (tidligere visepresident for Obama-administrasjonen). Det er anslått at loven i de siste tjue årene har blitt brukt til å «legitimere» militære operasjoner utført av det amerikanske militæret, etter presidentordre, i 19 land rundt om i verden, inkludert Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Jemen, Tunisia, Kenya, Mali, Nigeria, Somalia, Kamerun, Niger.
Tre uker etter at loven ble vedtatt beordret president Bush å angripe og invadere Afghanistan, offisielt å jakte Bin Laden beskyttet av Taliban; tre måneder seinere beordret han åpningen av fangeleiren i Guantanamo, der mistenkte terrorister fra forskjellige deler av verden i hemmelighet ble deportert og torturert; halvannet år seinere – på grunnlag av en toparti-resolusjon fra 77 senatorer, fremmet av Joe Biden – beordret president Bush å angripe og invadere Irak, med beskyldningen (som senere viste seg å være falsk) at landet hadde masseødeleggelsesvåpen. Ordren var å bruke knyttneve for å knuse motstanden: dette bekreftes av bildene av tortur i Abu Ghraib fengsel, som kom frem i 2004.
Igjen på grunnlag av loven fra 2001, som autoriserte ham til å «bruke all nødvendig og passende makt», ga president Obama ti år seinere CIA fullmakt til å utføre skjulte operasjoner i Libya som forberedelse til NATO -krigen som ville rive den libyske staten. I henhold til den samme «juridiske» prosedyren avslørte New York Times (29. mai 2012) – at under Obama-administrasjonen ble «drapslista» opprettet, oppdatert ukentlig, og den har inkludert mennesker fra hele verden som i hemmelighet dømt til døden anklaget for terrorisme, som etter presidentens godkjenning for det meste er blitt eliminert med morderdroner. Den samme prosedyren ble fulgt i januar 2020 av president Trump, som beordret likvidering av den iranske generalen Soleimani, drept av en amerikansk drone på Bagdad flyplass. Lignende angrep fra amerikanske droner har blitt «lovlig» godkjent i Afghanistan, Irak, Libya, Pakistan, Somalia, Syria og Jemen.
Det siste dronemordangrepet er det som ifølge autorisasjon fra president Biden traff en bil mistenkt for å bære en ISIS-bombe 29. august i Kabul. En undersøkelse av New York Times (10. september) viste at bilen (som lenge var blitt fulgt av dronepiloten, tusenvis av kilometer unna) ikke var sprengstoff, men vanntanker. Et «Hellfire» -rakett ble avfyrt mot denne bilen i et tettbygd nabolag, og drepte ti sivile, inkludert sju barn.
Manlio Dinucci, Il Manifesto.
Manlio Dinucci er en italiensk geograf og forfatter. Han har skrevet blant annet: Laboratorio di geografia, Zanichelli 2014 ; Diario di viaggio, Zanichelli 2017 ; L’arte della guerra / Annali della strategia Usa/Nato 1990-2016, Zambon 2016; Guerra nucleare. Il giorno prima. Da Hiroshima a oggi: chi e come ci porta alla catastrofe, Zambon 2017; Diario di guerra. Escalation verso la catastrofe (2016 – 2018), Asterios Editores 2018. Dinucci er fast kommentator i avisa Il Manifesto.