oss 100 kroner!
Det har bare så vidt vært nevnt i norske medier, men det er en stor geopolitisk begivenhet, ja faktisk et vannskille: Iran er tatt opp som fullt medlem i Shanghai Cooperation Organisation (SCO). Det skjedde 17. september og markerer en ny epoke i forholdet mellom Iran og hele Sentral-Asia. Russland og Kina har nølt med dette i 13 år, men nå skjedde det altså. Inntil nå har lille Tadsjikistan blokkert Irans medlemskap i SCO.
Det som er nytt på verdensarenaen er for det første at Taliban har tatt makta i Afghanistan og for det andre at sanksjonene mot Iran ser ut til å kunne ta slutt innen rimelig tid. Og når dette skjer, blir det valfarter til Teheran for å sikre kontrakter for utenlandske stater og selskaper.
Russland og Kina hadde det derfor travelt med å få Irans medlemskap i SCO på plass.
Den indiske kommentatoren M.K. Bhadrakumar skriver:
Moskva og Beijing har det travelt med å få Iran inn i SCO-teltet. Tidlige fugler fanger mark. Moskva og Beijing tar sine grep før motorveien til Teheran blir full av vestlige selskaper.
Moskva håper å styrke handelsavtalen mellom EAEU og Iran og få et stykke av Irans gjenoppbyggingskake. Når det gjelder Kina, håper de å gjennomføre den såkalte 25-årige, 400 milliarder dollar økonomiske avtalen med et Iran som snart vil begynne å generere store inntekter.
I mellomtida blir den nye «konservative» regjeringa i Teheran en betryggende faktor for dem. Ebrahim Raisi-regjeringa har vist interesse for å knytte tette bånd til landene i øst, og det er fornuftig for Moskva og Beijing å slå til når jernet er varmt.
Det bekymringsfulle faktum er imidlertid fortsatt: Raisi-regjeringen er også en sterkt nasjonalistisk regjering som verdsetter landets strategiske autonomi og kan forventes å forhandle hardt for å sikre nasjonale interesser, og den har satt ambisiøse mål for landets økonomiske regenerering gjennom å tiltrekke seg vestlig kapital og avansert teknologi.
Iran er alliert med Kina og Russland, og disse båndene vil bli styrket. Men Iran er svært sjølstendig og uavhengig, og kommer ikke til å være underlagt Kina og Russland på noen måte. Iran har sin egen politikk, både i Afghanistan og på den globale arenaen.
Dette gir i prinsippet Vesten en mulighet til å slå inn en kile, men da må de i så fall legge alt som heter sanksjoner og trusler på hylla, og de må gjøre det raskt. Det måtte også omfatte en rask avvikling av krigen mot Syria. Men er Vesten i stand til å gjøre alt dette? Eller vil de fortsette et diplomati som har all den fingerspissfølelsen og elegansen som man forventer av et nesehorn i en porselensbutikk?
Det mest sannsynlige er at Iran vil finne sin plass i SCO og i Sentral-Asia og at verden vil få se at det ikke er tilfeldig at dette landet har en 3000-årig historie.
Shahname
Illustrasjonen til denne artikkelen er fra det store iranske eposet Shahname, den persiske kongesagaen. Shâhnâme (persisk: شاهنامه, šāhnāme – «Kongeboka») er et enormt poetisk verk skrevet av den persiske poeten Ferdousi rundt år 1000 e.Kr. Eposet er Irans og hele den persisktalende verdens nasjonalepos. Hovedhelten i eposet er Rostam, sønn av Zal og Rudabeh.
