oss 100 kroner!
Tusenvis av oljearbeidere i Iran organiserer seg på nye måter og opplever solidaritet i streikene for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Arbeiderne skylder først og fremst på den iranske regjeringa for landets økonomiske krise, som har blitt forverret av sanksjoner fra USA, skriver den danske avisa Arbejderen.
Siden 19. juni har tusenvis av iranske oljearbeidere fra mer enn 100 selskaper streiket for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Streiken har spredt seg til 12 provinser og har blitt en landsdekkende bevegelse. Oljearbeidernes streik kommer under Irans økonomiske krise, som ble skapt av iranske myndigheter, men forverret av sanksjoner fra USA, forklarer Rasmus Elling, Ph.D. i Iran Studies og førsteamanuensis ved Institutt for tverrkulturelle og regionale studier ved Københavns Universitet. Elling har bodd og studert i Iran, snakker persisk og har gitt ut boken «Modern History of Iran».
– Det pågår også en breiere kamp fra arbeiderbevegelsen, som ikke bare handler om oljeindustrien, men generelt om industriarbeidere i Iran, som siden den islamske revolusjonen ikke har klart å organisere seg på en rimelig måte, sier Elling til Arbejderen. Han sier at forskjellen mellom den nåværende streiken og tidligere arbeiderkamp i Iran er at arbeidere nå er bedre organisert, får oppmerksomhet gjennom sosiale medier og opplever solidaritet fra andre deler av samfunnet.
Kravene til streiken
Oljearbeidernes streik og protester har brutt ut på de forskjellige arbeidsplassene uten å bli ledet av fagforeninger. Dette er, ifølge lektor Rasmus Elling, på grunn av at de iranske fagforeningene har blitt infiltrert og overtatt av de iranske herskerne, noe som har betydd at fagforeningene nå er under statskontroll.
«Vi, oljearbeiderne på kontrakt i raffinerier, petrokjemikalier og kraftverk, protesterer mot det lave lønnsnivået og den daglige reduksjonen i kjøpekraften og manglende oppfyllelse av løfter,» skriver arbeidergruppa ROP. De krever høyere lønn betalt i tide, slutt på midlertidige kontrakter, et trygt arbeidsmiljø og retten til å organisere protester.
Rasmus Elling sier at oljearbeidernes streik kommer under ei økonomisk krise, som betyr at «Iran er i en desperat økonomisk situasjon».
– Prisen på dagligvarer stiger stadig, og det er en eksplosivt høy inflasjon. Prisen på grunnleggende dagligvarer som egg, melk og brød minst dobles hvert år, med prisene som stiger med 100 til 300 prosent. Og det skaper en bred frustrasjon i befolkningen, informerer Elling og fortsetter: – Blant Irans oljearbeidere er det også frustrasjon over frykten for arbeidsledighet, dårlige arbeidsforhold og i mange tilfeller ubetalte lønninger.
Nyliberal økonomi
Iran har en særegen form for statskapitalisme, som vi har kalt «mullakapitalisme», der staten , presteskapet, Revolusjonsgarden og de store økonomiske stiftelsene opptrer som økonomiske monopoler der overklassen oppnår sin profitt både over, og ikke minst under bordet.
Den nyvalgte presidenten Ebrahim Raisi, fikk ikke noe sterkt mandat i et valg der det var omfattende boikott, men han blir nødt til å gjøre noe med Irans elendige økonomiske situasjon. Antakelig vil han mer eller mindre bryte med forgjengerens nyliberale økonomiske politikk og gå i kompaniskap med Russland og Kina.
Men det gjenstår å se om han kan eller vil gjennomføre endringer som arbeiderbevegelsen i Iran vil oppfatte som fordelaktige.
