oss 100 kroner!
Av Neville Hodgkinson. Oversatt til norsk av Martin Langvad.
Det er mange som lurer på hvordan den ineffektive lockdownpolitikken, som har ødelagt så mye for folks liv og frihet, kunne bli iverksatt så kjapt, og på nesten identisk vis i hele verden som svar på koronakrisen.
Den tyske journalisten og forfatteren Paul Schreyer har undersøkt dette, og kan gi oss noen mulige svar. I en times lang video går han gjennom han en rekke pandemisimuleringer som ble holdt på politisk toppnivå over en årekke blant de mest innflytelsesrike industrielle landene i Vesten.
De i de øverste politiske maktposisjonene har blitt «opplært» til å handle slik de gjorde da World Health Organisation erklærte spredningen av et nytt koronavirus, SARS-COV-2, nesten uavhengig av virusets natur og skadeomfanget det sannsynligvis ville ha.
Denne svakheten kan sies å ha vært en stor hindring for at rasjonelle beslutninger kunne tas. Og den hjelper oss å forklare hvordan synspunktene til tusenvis av leger, vitenskapsmenn og andre som har utfordret den offisielle, fryktbaserte tilnærming til pandemien ble ignorert.
Schreyer fastholder at de politiske bestlutningene i løpet av krisen ikke kom ut av det blå, men stammer fra en «krig mot viruser» som begynte på nittitallet, side om side med krigen mot terror.
Etter den kalde krigen, da supermaktene Russland og USA truet hverandre med enormt ødeleggende og potensielt selvutslettende våpensystemer og militærbudsjetter, var det som om man trengte å skape en ny fiende.
«Jeg er i ferd med å gå tom for fiender. Alle demonene er nesten borte,» sa general Colin Powell i et avisintervju fra 1991. «Det er bare Castro og Kim Il-Sung igjen.» På den tiden hadde han den høyeste offisersgraden blant amerikanske politikere.
Dettte var bakteppet da krigen mot terror, inkludert forberedelser for å kunne forsvare seg mot biologiske våpen, startet. Det ble økt etterspørsel for bruk av det amerikanske militæret i utlandet da World Trade Centre i New York ble utsatt for et bombeangrep i 1993. Og et lignende angrep ble utført mot et statsbygg i Oklahoma City i 1995 (dog under mystisk omstendigheter), og dette angrepet økte frykten for en «skjult fiende».
Samtidig ble farlig forskning utført i amerikanske laboratorier, tilsynelatende for å bedre kunne forstå trusselen som et konvensjonelt eller terroristangrep med biologiske våpen utgjorde.
Oberst Dr Robert Kadlec, sjef for bioforsvarsprogrammer ved Department of Homeland Security skrev i et strategidokument for Pentagon i 1998 at «å bruke biologiske våpen under skjul av en endemi eller naturlig utbrudd av sykdom gir angriperen en potensiell mulig for troverdig benektelse. Potensialet for biologiske våpen til å skape vesentlige økonomiske tap og etterfølgende politisk ubalanse overgår alle andre menneskelige våpen.»
Det samme året ble John Hopkins Centre for Civilian Biodefence Strategies (Senter for sivile bioforsvarsstrategier) grunnlagt. Det ble senere omdøpt til Centre for Health Security. Denne institusjonen har spilt en stor rolle i koronapandemien ved å samle, analysere og dele informasjon på et sted for hele verdens media å benytte seg av, noe de som oftest gjorde helt ukritisk.
Det var dette senteret som organiserte flere viktige simuleringsøvelser innenfor feltet krisehåndtering.
Den første øvelsen het National Symposium on Medical and Public Health Response to Bioterrorism og ble holdt i Arlington (hvor Pentagon ligger) i 1999. Hundrevis av delegater fra ti land deltok. Simuleringen tok utgangspunkt i kopper som biovåpenet, og delegatene ble vist en rekke simuleringer som viste hvordan et angrep kan håndteres og hvilke problemer som kan oppstå.
Hvor langt kan politiet gå når de skal anholde mennesker som utgjør smittefare? Hvordan skal en gå frem med vaksinering? Skal militær unntakstilstand erklæres? Hvordan skal man kontrollere hva slags budskap som formidles til befolkningen? For første gang i historien ble offentlige helsetrusler sett på som et militært problem, og helsedepartementet ble en del av USAs nasjonale forsvar.
En lignende øvelse fant sted i november 2000 i Washington DC, denne gangen med spredningen av Svartedauen som utgangspunkt for en simulert pandemi. Deltakerne var offentlige tjenestemenn med høye stillinger, og de ble blant annet vist følgende scenario: «Tilstedeværelsen av væpnede militærstyrker i amerikanske byer har ført til demonstrasjoner mot tapet av borgerrettigheter… spørsmålet er, hvordan håndhever vi det, og til hvilken grad? Hvor mye makt bruker vi for å holde folk i sine hjem?»
En tredje øvelse, kalt Dark Winter (mørk vinter), ble holdt i en militærbase bare noen få kilometer fra Washington i juni 2001, og simulerte en fullskala krise som involverte sykdommen kopper. Journalister fra main stream media, blant annet BBC, var tilstede for å forhøre seg med toppolitikere og høyt posisjonerte offentlige tjenestemenn om hvilke problemer som kan oppstå.
Noen av konklusjonene fra øvelsen:
- Vi er dårlig utstyrt for å hindre de verste følgene fra et biovåpenangrep.
- USA mangler nødlagre av de ressursene som trengs for å få til en tilfredsstillende respons. Dette inkluderer vaksiner, antibiotika og infrastruktur til å fordele dette.
- Bruk av tvang mot innbyggerne er sannsynligvis det eneste alternative verktøyet når man går tom for vaksiner.
- Amerikanske borgere kan ikke lengre forvente å ha rettigheter til å samle og forflytte seg slik de selv vil.
På en oppdiktet nyhetskanal som var en del av øvelsen sa Kadlec at: «Problemet er at vi ikke har nok vaksiner… dette kan innebære en veldig mørk vinter i USA.»
Da det ekte viruset Covid-19 kom ble Kadlec den øverst posisjonerte offentlige tjenestemannen som skulle koordinere responsen til både de føderale myndighetene og USAs helsedepartement.
Noen dager etter at Joe Biden ble erklært som vinner av presidentvalget advarte han mot en «mørk vinter» og oppfordret folk til å fortsette med bruken av munnbind. «Du kan kalle det en tilfeldighet, men man kan også tenke seg at hans bruk av utrykket var knyttet til simuleringen», sier Schreyer.
Den 11. september 2001 brakte terrortrusslen til hele verdenssamfunnet. Foreslåtte endringer for å øke statens evne til å overvåke innbyggerne ble møtt med motstand i USA, men den forsvant etter de såkalte anthrax(miltbrann)angrepene i oktober senere samme år. Brev med miltbrannsporer ble sent til flere nyhetsselskaper, og to senatorer som var mot lovendringene.
«Det er fortsatt ikke klart hvem som var ansvarlig for disse angrepene,» sier Schreyer, som tolker dem som «et signal om at visse linjer skal man ikke krysse».
En måned senere, i november 2001, på initiativ fra USAs regjering, ble en ny internasjonal organisasjon med navn Global Health Security Iniative (Globalt initiativ for helsesikkerhet, forkortet GHSI) etablert.
Det ble kraftig kommunisert at hver eneste regjering var i fare for å motta det dødelige patogenet, og derfor var det viktig å komme sammen og samarbeide. Landene som deltok var Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Mexico og USA. EU skrev også under på initiativet og WHO var involvert som rådgivende part. Helseministre og offentlige tjenestemenn med høy stjerne møttes regelmessig for å diskutere bioterrorisme og hvordan man best forsvarer seg mot det.
I 2002 ble enda et stort skritt tatt: GHSI erklærte at trusselen ikke bare kunne være menneskeskapt, men kunne også komme fra naturen, som for eksempel ved en influensapandemi. På en global skala ble nødplaner lagt for begge scenariene.
Etter dette ble øvelsene internasjonale. Den første, med navnet Global Mercury, skjedde i 2003 og scenariet var at en gruppe oppdiktede terrorister hadde smittet seg selv med kopper for å så spre det til resten av verden via noen land som de hadde som primærmål. Canada ledet gruppen som hadde ansvaret for å planlegge øvelsen og den bestod av «lojale aktører» fra alle de deltakende landene og organisasjonene. Det var flere hundre deltakere.
En annen viktig øvelse som fant sted i 2005 het Atlantic Storm. Mange av de som representerte sitt land var personer med daværende eller tidligere maktposisjoner i sitt lands regjering. For eksempel spilte Madeleine Albright, tidligere amerikansk utenriksminister, den amerikanske presidenten i simuleringen.
Noen av hovedspørsmålene som dukket opp i rapporten etter øvelsen var:
- Hvordan skal et lands ledere vurdere inngrep som grensestenging eller karantene?
- Hvis det innføres ingrep som begrenser borgernes rett til fri ferdsel, hvor lenge skal de vare? Hvordan skal de koordineres internasjonalt, og hvordan bestemmer man når de skal fjernes?
I følge Schreyer var hovedpoenget med alle øvelsene å sette fokus på beslutningsprosessene og kompetansene som trengs i en nasjonal eller global helsekrise. «Men de innebar også å erklære unntakstilstand, innføring av autoritært styre, å omgå parlamentet og gi enkelte medlemmer av myndighetene økt makt til å ta avgjørelser samtidig som grunnleggende borgerrettigheter blir satt til side, og legge planer for å vaksinere befolkningen.»
«Det som slår meg som spesielt merkverdig er makten til å oppheve grunnleggende menneskerettigheter når man bekjemper en pandemi eller et biovåpenangrep, fordi det er ikke nødvendigvis en logisk beslutning.»
«Når man ser nærmere på dette oppstår spørsmålet: Kanskje slike øvelser har blitt brukt som et skalkeskjul og en mulighet for å teste ut unntakstilstand, og finne ut hvordan man håndterer dette politisk.»
En lekse vi kanskje kan lære fra håndteringen av koronakrisen er at selv om politikere naturligvis kjenner et behov for å forberede seg på globale kriser, så risikerer de å gjøre langt mer skade enn nytte når de følger et snevert, strømlinjeformet opplegg man på forhånd har erklært som «den korrekte vitenskapen», men som faktisk står i veien for rasjonelle svar.
Originalt publisert på the Conservative Woman den 30. juni 2021.
Neville Hodgkinson er tidligere medisinsk og vitenskapelig korrespondent i Sunday Times og forfatter av AIDS: The Failure of Contemporary Science, utgitt i 1996 av Fourth Estate.
Les også: Covid’s dark winter: Did hidden banking crisis spark global lockdown?
Nettsidene til Paul Shreyer.
