oss 100 kroner!
1971 var et dramatisk vendepunkt i verdensøkonomien, men det er nesten ikke diskutert. Og hva hendte det året? Her har vi tatt ut et lite knippe grafer for å understreke poenget. Til slutt vil vi antyde hva som hendte det året.
Så hva i all verden hendte i 1971?
Det er godt belagt at det ikke ble skikkelig fart på økonomien før krigsforberedelsene skjøt fart. Aller tydeligst er dette naturligvis i Tyskland, da en planmessig satsing på opprustning og krig fikk hjula i gang og arbeidsløsheten ned. Også i USA er det klart at det var opprustninga og deretter krigen som fikk kapitalismen i sving for alvor. Marxisten Michael Roberts har vist (The Great Depression and the war) at sjøl om det var en svak oppgang i profittraten etter 1933, så var den i 1938 fortsatt bare halvparten av hva den hadde vært i 1929.
Med krigsøkonomien fra 1940 økte profittaten derimot voldsomt og nådde i løpet av krigen det dobbelte av hva den hadde vært i 1929. Det var altså verken Roosevelts New Deal eller den organiserte arbeiderklassen som fikk fart på kapitalismen. Det var krigsøkonomien. Med mobiliseringa for krigsinnsatsen kunne arbeiderklassen settes under nærmest militær kommando og det tette samarbeidet mellom den amerikanske staten og rustningsindustrien som Eisenhower seinere kalte «det militær-industrielle kompleks» kunne for alvor styre milliarder av skattedollar over til storkapitalen. Dette er den brutale sannheten om kapitalismens tilpasningsevne, som Civita vil ha oss til å glemme. Kapitalismen trives og blomstrer med krig.
Hva så med tida etter annen verdenskrig? Sosialdemokratiet og deler av den organiserte arbeiderklassen spilte en viktig rolle for å stabilisere kapitalismen etter 1945. Det er helt riktig, men denne epoken fortjener en grundigere analyse. Hva var årsak og hva var virkning?
På slutten av annen verdenskrig var profittraten skyhøy. Krigen hadde ødelagt så mye kapital, så mange byer var bombet til grus, så mye industri rasert, så mye menneskelig arbeidskraft var likvidert av storkrigen, at kapitalismen fikk en ny vår. Lønningene var lave, konkurrenter var bokstavelig talt knust, så profittene var enorme. Velkommen til kapitalismens gullalder. Disse forutsetningene var naturligvis ikke skapt verken av sosialdemokratiet eller arbeiderbevegelsen. Igjen var det krigen som la grunnlaget. Men med disse profittene og et slikt forhold mellom investert kapital og profitt, altså profittrate, ble det skapt et rom for reformismen og sosialdemokratiet.
Allerede Otto von Bismarck hadde på 1880-tallet skjønt at det kan lønne seg for kapitalen å ha en viss grad av ordnede forhold for arbeiderklassen. Etter å ha konsolidert makta sørget han for å opprette sosialforsikringsordninger, som ble forløpere for den europeiske velferdsstaten. Prinsippene for den moderne velferdsstaten ble seinere utviklet av den britiske økonomen og liberaleren William Beveridge på oppdrag fra Winston Churchill i 1942.
Det var dette tankegodset sosialdemokratene i tok tak i etter krigen og utviklet videre til et vellykket system, som hadde sin glanstid fram til 1973. Reformene var store og viktige; regulert arbeidstid, styrking av arbeidervernet, offentlig skole- og helsevesen, trygde- og pensjonsordninger. Jeg ønsker på ingen måte å frakjenne sosialdemokratiet innsatsen i denne epoken, ikke minst fordi sosialdemokratene nå går i spissen for å avvikle og/eller privatisere velferdsstaten.
Det var den høye profittraten som gjorde det økonomisk mulig for kapitalen å lette trykket på arbeiderklassen.
Dette var ikke bare kapitalismens gullalder, men også reformismens. Den sluttet med dollarkrisa i 1971 og oljekrisa i 1973. Fra da av har reallønnsutviklinga i land etter land stagnert og velferdsstaten blitt gradvis nedbygd. Det landet som for alvor introduserte velferdsstaten, nemlig Storbritannia, avviklet den under Margaret Thatcher på 1980-tallet. Den mektige og stolte britiske arbeiderbevegelsen ble knust, hånt og marginalisert i samme periode.
Med utløpet av 1960-tallet var kapitalismens gullalder slutt. Den skyhøye profittraten som ble skapt av ødeleggelsene under annen verdenskrig var der ikke lenger. I tillegg hadde USA gjennom krig og vanskjøtting av økonomien undergravd det fundamentet dollaren bygde på, slik at president Nixon 15. august 1971 måtte sette ned dollaren verdi mot gull og siden devaluere enda en gang. Kort etter forlot USA gullstandarden og erstattet den med petrodollar. I stedet for å finansiere veksten via et handelsoverskudd, ble økonomien i stigende grad finansiert med lån. 1971 var dermed det året USA som verdensmakt fikk sin første alvorlige knekk. Det første som gikk fløyten var det nære sambandet mellom produksjonsvekst og velstandsvekt. Reformismens epoke var dermed slutt. Og de rikeste av de rike startet sitt enorme comeback, som fortsatt varer ved.
