oss 100 kroner!
Fram til mars 2020 var lockdown for hele samfunn aldri noen del av ulike lands beredskapsplaner. Men da skjedde det et brått og radikalt skifte. Plutselig var lockdown det eneste rette og jo hardere og lengre, jo bedre. Bare det å reise kritiske spørsmål ved denne strategien blir regnet som kjettersk og god nok grunn til å ekskludere deg fra det gode selskap.
Vi står midt oppe i det største sosialpsykologiske, økonomiske og helsemessige eksperimentet noensinne, og ingen kan fortelle oss hva de langsiktige konsekvensene vil bli. Men det som allerede kan slås fast er at svært mange mennesker er blitt hekta på lockdown og oppfatter det som trygt, og til og med omfavner lockdownlivet. Dette skriver Frank Furedi på Anti-Empire.
En Ipsos Mori-meningsmåling, fra 25. mars, fanger den voksende, fatalistiske aksepten av at det ikke vil være noen rask vei tilbake til det normale. Trettiseks prosent av respondentene sa at det ville ta minst seks måneder til ett år å gjenopprette normaliteten; ytterligere 36 prosent oppga at det vil ta ett år eller lenger. At til sammen 72 prosent av respondentene mener at Covid-relaterte begrensninger vil være på plass langt ut i fremtida viser hvor mange som har lært å akseptere lockdown som en del av hverdagen.
Mer bekymringsfullt; en betydelig del av publikum omfavner lockdown som en livsstil. En nylig studie avslørte at et flertall – 54 prosent – følte at de ville savne aspekter av lockdown. Denne bekjennelsen til, eller til og med feiringen av, lockdown eksisterer ofte sammen med en motvilje mot å reise med pendeltoget eller komme tilbake til kontoret. Det har blitt fasjonabelt å erklære at Covid har lært oss å jobbe ‘bedre’ eller ‘smartere’. ‘Bedrifter med profesjonelle tjenester må jobbe smartere i “den nye normalen” ‘, skriver en konsulent, og legger til at “profesjonelle tjenester vil bli ugjenkallelig endret av Covid-19-pandemien”. Ord som ‘ugjenkallelig ‘,’ uunngåelig’ og ‘uunnværlig’ formidler det altfor lett gjenkjennlige fatalistiske budskapet:’ Det er ikke noe alternativ. ‘Andre antyder med glede at masker og sosial distansering vil være nødvendig i årene som kommer. Å legge til grunn en slik fatalistisk aksept av den allestedsnærværende risikoen for viral smitte, er fraværet av troen på menneskehetens evne til å løse problemene den står overfor. I stedet oppfordres vi til å lage en dyd av lockdown og til og med å omfavne ‘lockdown lifestyle’.
Opprinnelsen til lockdown-livsstilen
Når han skriver om den ‘utbredte aksepten for begrensninger i lockdown’, gir Gary Sidley, en pensjonert klinisk psykolog, en overbevisende redegjørelse for den systematiske markedsføringen av skremmende lidelser fra myndighetspersoner og media. Han bemerker at et dokument som er skrevet for den britiske regjeringas Scientific Advisory Group for Emergencies (SAGE) 22. mars var bekymret for at publikum var for avslappet overfor pandemien. Den argumenterte for at ‘det oppfattede nivået av personlig trussel må økes blant dem som er selvtilfredse, ved å bruke hardtslående emosjonelle meldinger’. Andre som jobbet i Scientific Pandemic Insights Group on Behaviors (SPI-B), en undergruppe av SAGE, så ut til å ha blitt enige. Minst ett medlem av SAGE ble oppfordret til å innrømme at, ‘Det britiske folket har blitt utsatt for et ikke-evaluert psykologisk eksperiment uten å bli fortalt at det er det som skjer’.
Kommentar: noe kultaktig
Det kan føyes til at hele den politiske orgien rundt koronakrisa har noe kultaktig over seg, noe som minner om de absolutte kravene i vekkelsesbevegelser. Enten er du troende, og da må du tro på absolutt alt, eller i motsatt fall er du en frafallen, en utstøtt. Det går ikke an å si: «ja, det er en farlig pandemi og jeg er for å hold avstand, men det der med masker er noe tull.» Da er du en kjetter, en vantro. Du må svelge hele budskapet, sjøl om myndighetenes formidling av troen er stappfull av sjølmotsigelser og inkonsekvenser og dessuten i strid både med hva de sjøl har sagt tidligere og i strid med hva mange faglige eksperter har skrevet og sagt. Slik opptrer ikke et seriøst sivilt samfunn, men slik opptrer kultaktige trossamfunn. Dette kommer i halen på en årelang kampanje for «safe spaces», «trygge steder», og kanskje vi ser menneskers lengsel etter absolutt frihet fra fare midt oppe i ei tid med enorme kriser?
