Stortinget — regjeringas sekretariat, en enstemmig duknakka forsamling

0
Stortinget / Shutterstock

I en kronikk i Aftenposten i dag, 9. april, stiller Terje Tvedt spørsmålet om «Makt og frihet i smittejaktens tid.» Takk, det er på tide!
Stortinget diskuterte koronasituasjonen på onsdag. Tradisjonen tro var det ikke måte på småsaker ved situasjonen som stortingsrepresentantene var opptatt av. Høyres parlamentariske leder var opptatt av å kritisere statens embetsmenn. Ingen representant stilte spørsmål om eller kommenterte grunnlaget: Om kvantiteten av smitten, sjukehusinnleggingene, dødsfallene, og om nedstengingene. Den mest dramatiske økonomiske nedstenginga og de mest frihetsberøvende tiltaka siden krigen. Ikke ett ord, eller viktigere: Ikke ett forslag mot tiltakas sammenheng med hva de skal føre til, bortsett fra det eneste kinesiske tiltaket: Steng alle inne. Alle bare applauderer de regjeringas tiltak.
Stortingsrepresentantene kneler i redsel for hvilken kritikk de kan utsette seg for fra de blodtørstige politiske journalistene. Det er et dramatisk fall i politisk mot fra juni 1940. Med tyske våpen utafor Stortinget turte så mange en av tre stortingsrepresentanter å stemme mot det tyske kravet om å avsette kong Haakon. Det finnes ikke én eneste representant i dag som tør si nei til dagens koronapolitikk, langt mindre kreve svar på de mest grunnleggende spørsmåla. Ikke en vara Carl I. Hagen, ikke Bjørnar Moxnes. De alle frykter mer journalistenes og de sjøloppnevnte sjølrettferdige dommernes bannlysing enn de tør følge opp deres heltemodige forgjengere som sa nei til Nazi-Tysklands voldelig truende krav. Det er ikke lenger rett å si at Ap=H. Det riktige er å si at V=Frp=H=Ap=KrF=MDG=SV=R.

All politisk teori må skrives om: Stortinget er regjeringas — og journalistkorpsets — sekretariat.

Av Ove Bengt Berg.

Smitte, sjukehusinnleggelser og dødsfall som er en ikke-sak:
500 000 smitta, 5 000 innlagte, 1 000 døde av influensa hvert år

Fra FHI
Faksimile fra FHI

Hvert år blir svært mange tusen nordmenn vaksinert mot sesonginfluensa. Likevel dør det fra 500 til 1500 hvert år, og en halv million er smitta. Vinteren 2016-2017 var 5 000 innlagt på sjukehus av influensa, vinteren 2017/2018 hele 7 600 innlagt med influensa. Disse innleggelsene og følgene det skapte for sjukehuskapasiteten og de høye dødsfalla, var ingen offentlig eller politisk sak.

I løpet av ett år, nær to influensaperioder, er det med intens smittejakt registrert 101 000 smitta av 4,8 millioner testa. Det har blitt innlagt 3 724 og det er 684 døde. Langt mindre enn  for influensa. Og: det finnes ingen dokumentasjon på sammenhengen mellom tiltak og resultat, som det heller ikke fantes før tiltaket blei valgt, åpenbart etter prinsippet «Tenk på et tiltak». Som at høy smitte blant ikke-drikkende og ikke-trenende innvandrere krever stengte restauranter og treningssentre.

Dødsfallene har skjedd på sjukeheimer, og de færreste døde bare av korona, de døde med korona. I løpet av 14 måneder har det i følge FHI 08.04.21 dødd 33 menn og 10 kvinner under 60 år, der en av diagnosene påståes å ha vært korona. 43 prosent av alle døde har vært sjukeheimspasienter, som følge av for dårlig bemanning, skriver en forskergruppe til koronakommisjonen. Hver dag dør det gjennomsnittlig 110 mennesker i Norge, litt over 40 000 i året. Det siste året har det dødd færre enn vanlig.

Stortinget er i giv akt for korona og godtar alt: «Det er så flott atte!». Virus med sesonginfluensa derimot, da er de ikke interessert. Hvorfor?

Peer Gynt smisker med de store i verden: Kanskje WHO, Verdens Helseorganisasjon, synes vi er noen greie jenter og gutter?
WHO: Norge betaler og underkaster seg WHO

IMG_3359
Fra Aftenposten 09.04.2021

I en kronikk i Aftenposten i dag tar Terje Tvedt for seg den politiske koronasituasjonen. Tvedt, som også har formulert teorien om det humanitærpolitiske komplekset, omtaler Verdens helseorganisasjon, WHO, på denne måten i Aftenposten i dag:

WHOs oppfatter sitt legitime ansvarsområde som nær ubegrenset, begrunnet i deres omdiskuterte definisjon av helse som er så omfattende at ingen mennesker kan regnes som friske.
Samtidig er deres oppgave å lage retningslinjer for hele verden. I den prosessen vil nødvendigvis forskjeller mellom land måtte nivelleres, og strategiene vil alltid passe bedre noen steder enn andre steder.
WHOs globale mandat fører derfor lett til at hva som opprinnelig krevde konkrete stedsspesifikke politiske initiativ, blir omgjort til allmenne helseproblem. Løsningen blir at generelle samfunnsprosesser underkastes et helseperspektiv og må administreres av medisinske ekspertsystemer.

Tvedt oppsummerer:

Det at «alle» følger WHOs linje i et spørsmål er ikke i seg selv et argument for at den er rett.
For det er ikke Sannheten som snakker, selv om WHO har FN-logo.

Men selv om pandemien har utviklet seg svært annerledes enn hva WHO fryktet i 2020 og har oppført seg forskjellig i ulike områder, gjelder den samme strategien. Om man vil forstå hvor den norske pandemistrategien kom fra, og hvor raskt den ble udiskutabelt dominerende, må det være hensiktsmessig å undersøke de innfløkte relasjonene mellom Norge og det internasjonale bistandssystemet.Norge ga milliarder av kroner over bistandsbudsjettet til det samme ensaksmiljøet som landet mottok kriseråd fra. Det er en nærliggende hypotese å anta at dette påvirket hvordan det politiske lederskapet håndterte og analyserte pandemien i Norge – og det helt uavhengig av om en mener rådene var gode eller dårlige.

Ensrettinga med debattforbud — det mest dominerende tegn i tida
Tvedt skriver: «Det sentrale utgangspunktet for denne kronikken er hvor lite og begrenset den nye radikale pandemistrategien er blitt debattert.» Han konkluderer:

Dette handler altså på et overordnet plan om hvordan vi skal forholde oss til og forstå det største historiske dramaet i vår samtid, og samtidig bevare og styrke det beste vi har: et skjørt, demokratisk samfunn hvor alt må kunne diskuteres, og som hviler på ideen om at innbyggerne må ha en høy grad av personlig frihet og ansvar.

Har noen stortingsrepresentant eller politisk journalist uttrykt en slik bekymring? Ikke særlig registrerbart, i så fall.

Tegning av Karine Haaland

Dette faller inn i det viktigste politiske tegnet nå for tida. Maktutredningas tese fra 2003 om rettsliggjøringa av politikken, er erstatta med ensrettinga av politikken. Med et sterkt moralsk imperativ: Nåde den som er uenig, du er umoralsk! Slutt rekkene!
Den som er uenig kvalifiserer til den moralske dommen rasist, islamofob, transfob, innvandringsfiendtlig, klimafornekter eller bare fobisk. Før var det ille å være kommunist. Nå kan ingenting måle seg med noe enda verre: å være «konspirasjonsteoretiker».

Tvedt vil bli avvist. For han kan avvises med at han ikke tror på det hjertegode Norges innsats for utvikling av verdens fattige stater. Han har tidligere tatt vekk sløret fra noe ubehagelig. Ikke en gang på Norges kriger, tror Tvedt på.

Fascismen innføres for å hindre fascismen
Når influensaen som før vil komme hvert år, og som tidligere år vil ramme kraftigere enn koronaen, vil nedstengningene av arbeidsplasser, skoler, butikker, serveringssteder og treningssentre måtte bli en årviss og uimotsagt rutine.

Internasjonal økonomisk rivalisering mellom stater som forberedelse av krig legger grunnlaget for alle konflikter. Da trengs igjen fascismen. Fascismen vil da i orwellsk ånd innføres med begrunnelse nettopp å bekjempe fascismen. Det kan statslederne trygt gjøre. Det siste årets koronatiltak har vært en politisk og epokegjørende styringssuksess. På Stortinget, i redaksjonene, på universitetene og i interresseorganisasjonene, og blant svært mange folk, vil ikke en annen stemme høres enn korsangen «Det er så flott atte!».

Uthevinger i Tvedts tekst av OBB.

Denne artikkelen ble først publisert i Politikus.

Forrige artikkelTysk kriseplan for matforsyningen
Neste artikkelSløseriet