oss 100 kroner!
«Helsedirektoratet gir smittevernråd som ikke er faglig forankret hos FHI. Det har ikke direktoratet mandat til å gjøre, og enda verre: Det kan skade befolkningen.» Dette skriver fem eksperter i et innlegg i Dagens Næringsliv. De fem er Lise M. Helsingen, Magnus Løberg, Michael Bretthauer, Mette Kalager og Hans Petter Graver. Graver er jusprofessor. De øvrige er leger og forskere innen medisin og folkehelse. De fem fortsetter slik:
Når Bent Høie forsvarer regjeringens koronastrategi og valg av tiltak, henviser han stadig til at det bygger på råd fra de øverste fagmyndighetene – Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet (FHI). Ansvarsdeling og samarbeid mellom Helsedirektoratet og FHI burde være klar, men det kan synes som det har skjedd et byråkratisk maktkupp, der Helsedirektoratet i en krisetid har benyttet anledningen til å sette faginstansen FHI på sidelinjen.
Dette er alvorlig, skriver artikkelforfatterne, fordi det er et brudd på loven:
Smittevernloven gir de to organene ulike roller i smittevernet. Helsedirektoratet har den formelle kompetansen til å fatte beslutninger, men det står eksplisitt i lovens § 7–10 at direktoratet skal legge kunnskap fra FHI til grunn for sine beslutninger. Når Helsedirektoratet gir smittevernråd til befolkningen som ikke er forankret hos FHI, handler det derfor utenfor sitt mandat.
I Aftenposten 10. april fremkommer graverende opplysninger om at Helsedirektoratet i starten av pandemien ga en rekke råd til befolkningen som FHI ikke mente var faglig holdbare. I den senere tid har det også vært en rekke utspill i mediene der sentrale representanter fra Helsedirektoratet presenterer smittevernfaglige strategier og gir råd om smitteverntiltak i befolkningen som åpenbart ikke er forankret hos FHI.
Et alvorlig eksempel er Espen Nakstads utspill om at «Vi må godt under 200 daglige smittetilfeller for i det hele tatt å kunne begynne å tenke på gjenåpning».
Et annet eksempel er Bjørn Guldvog og Espen Nakstads utsagn i begynnelsen av mars om at epidemien drives av barn og unge, og at skoler og barnehager var spesielt utsatt. Dette ble brukt som begrunnelse for strengere smitteverntiltak. Situasjonsbeskrivelsen var en helt annen enn FHI har gitt i sine rapporter om skoler og barnehager.
Les resten av denne viktige artikkelen her.
Kommentar:
Hatten av for Lise M. Helsingen, Magnus Løberg, Michael Bretthauer, Mette Kalager og Hans Petter Graver. Ikke bare har de skrevet en god og viktig kritikk, men de har også hver for seg gjennom denne kritiske tida for Norge som stat og samfunn beholdt sin faglige integritet og sin evne til å se kritisk på myndighetenes opptreden til tross for det enorme konformitetspresset vi alle har blitt og fortsatt blir utsatt for.
I denne sammenhengen er det også interessant å legge merke til det som nå er kommet fram om forholdet mellom FHI og Hdir. FHI-forsker Pål Surén gikk kraftig ut mot assisterende helsedirektør Espen Nakstad i en epostutveksling om smittespredning på skoler:
FHI og Surén mente at stengning av skoler kunne bidra til å øke smittespredningen, mens Nakstads hypotese var at den ville dempes. Men han bygde ikke på råd fra ekspertisen. Surén skrev i epost til Nakstad:
«Dine private hypoteser om smittespredning i skolene er ikke relevante hvis smittesporing viser at mesteparten skjer utenfor skolene. Hvis vi skal gjøre ytterligere forsterkninger av tiltak i skolen, må det være basert på reelle data som tilsier at nåværende tiltak ikke er gode nok», fortsatte Surén.
«Den siste uken har du vært høyt og lavt i mediene og anbefalt politikkendringer som berører hundretusenvis av mennesker uten grunnlag i norske data og uten å konsultere de som sitter på relevant kunnskap».
«Det er ikke akseptabelt å forholde seg så lettvint til dette,» skrev FHI-forskeren.
Koronakommisjonen skriver at Grunnloven ble brutt 12. mars i fjor.
Helsedirektoratets vedtak 12. mars 2020 var utvilsomt en sak av viktighet som etter vår vurdering skulle vært fattet av Kongen i statsråd, jf. Grunnloven § 28.
Det politiske vedtaket med mest dramatiske konsekvenser for Norge siden 1945 ble altså ikke vedtatt i henhold til Grunnloven. Smittevernloven gir regjeringa fullmakter til å sette svært mange lover til side, men det stilles strenge krav til behandlingsmåten. Premissene i Smittevernloven må være tilfredsstilt og beslutningene må følge de retningslinjene som er trukket opp der. Når vi så ser at Guldvog og Nakstad overkjører faginstansen FHI og finner på tiltak uten faglig dekning, så bryter de ikke bare Smittevernloven, men de bryter de reglene som skal følges når Grunnlovsparagrafer settes til side.
Og da har rettsstaten blitt underordnet smittevernstaten, som Hans Petter Graver så riktig formulerte det.
Jens Arup Seip holdt i 1963 et berømt foredrag som ble et svært viktig essay med tittelen: Fra embedsmannsstat til ettpartistat. Noen burde skriver en oppfølger med tittelen: Fra embedsmannsstat til ettpartistat – og tilbake igjen.
