oss 100 kroner!
Av Dag Viljen Poleszynski, dr.philos.
«Konspirasjonsteori» er blitt et slagord for å avkrefte, diskreditere eller motsi politikere, debattanter eller andre som fremmer synspunkter i strid med egne oppfatninger. De færreste definerer hva de mener med begrepet og viser liten forståelse for hva teorier er og skiller dem ikke fra hypoteser, løse påstander, rykter eller faktafeil. Vi kan få en mer redelig og presis debatt ved å definere presist hva vi mener. President Donald Trump har for eksempel ikke fremmet konspirasjonsteorier; han sprer usannheter og unøyaktigheter og har til nå ikke lansert teorier, bare spekulative ytringer og fordreininger av virkeligheten.
Konspirasjonsteori består av to deler: konspirasjon og teori. Begge kan defineres presist og gjøres til gjenstand for forskning.
En konspirasjon eller sammensvergelse kjennetegnes ved at den utføres i det skjulte, enten de som konspirerer er kjent eller ikke. Poenget er at sammensvergelsen har hemmelige mål. Til sammenlikning har Trump aldri lagt skjul på sine mål: å styrke egen posisjon ved å verve tilhengere og oppfordre til statskupp. Dette har han gjort helt åpenlyst. Han driver følgelig ikke konspiratorisk virksomhet; heller maktkamp.
Et godt eksempel på en skjult sammensvergelse er det mislykkede statskuppet mot Adolf Hitler (1889–1945) 20. juli 1944. Konspirasjonen var planlagt av Wehrmacht-offiserer som ønsket å avslutte krigen. Oberst Claus von Stauffenberg (1907–1944) fikk i oppdrag å plassere en tidsinnstilt bombe ved siden av Hitlers stol under et møte ved Wolfsschanze-hovedkvarteret. Som kjent ble ikke Hitler drept av bomben. I stedet ble konspiratørene fanget og henrettet.
Typologi for konspirasjonsteorier
Historien er full av eksempler på konspirasjoner, som følger bestemte mønstre. Dette har ført til en teori for konspirasjoner med klare kriterier. Det er legitimt å fremme hypoteser eller spekulasjoner om konspirasjon, men ikke å bruke merkelappen konspirasjonsteori på alt man er uenig i. Den amerikanske statsviteren Michael Barkun (f. 1938) skisserer en typologi for å inndele konspirasjoner i tre typer: hendelseskonspirasjoner, systemiske konspirasjoner og superkonspirasjoner. De skal forklare konspirasjoner basert på henholdsvis enkelttilfeller (slik som attentatet mot Hitler og mordet på president John F. Kennedy i 1963) eller tilfeller der konspiratører søker kontroll over et land, region eller hele verden (kommunister, frimurere, den katolske kirken). Superkonspirasjonsteorier skisserer et hierarki av konspirasjoner der konspiratører på lavere nivå blir kontrollert og manipulert fra et høyere nivå til å handle i det skjulte.
For å karakterisere hendelser som teorier, må man ta utgangspunkt i en definisjon for hva vi mener med begrepet. En teori innen vitenskapen er det samme som en modell som forklarer sammenhenger på en klar måte. Teorier er basert på observasjoner som danner grunnlag for testbare hypoteser som må tåle kritiske granskning og overleve falsifisering. Forskeres viktigste oppgave er å falsifisere egne og andre hypoteser og ikke lansere teorier før elementene har overlevd kritisk gransking. Det kan ta mange tiårs vitenskapelig arbeid å komme fram til en allmenngyldig teori. I dagligtale fremmes løse antakelser som teorier, men i vitenskapen brukes teori om sammenhenger eller fenomener som etter kontrollerte tester gang på gang ikke er blitt avkreftet eller falsifisert.
I ettertid kan en teori vise seg å være feil. Et godt eksempel er teorien om årsaken til hjerteinfarkt, som skal være konsekvens av forhøyet kolesterol. Mettet fett inngår som et viktig element fordi det antas å øke blodets kolesterolnivå. Denne påstanden er imidlertid avsannet tallrike ganger: Et høyt inntak av mettet fett har ingen prediktiv verdi for vurdering av risikoen for å få hjerteinfarkt.
Et eksempel på en teori som har bestått tidens tann, ble fremmet i 1859 av teologen og naturforskeren Charles Robert Darwin (1809–1882). 22 år gammel deltok han i fem år på en jordomseiling. På land foretok han naturvitenskapelige undersøkelser og samlet et omfattende materiale om geologiske forhold og tallrike dyrearter. Etter hjemkomsten i 1836 brukte han 23 år før han presenterte sitt arbeid om artenes opprinnelse: evolusjonsteorien eller utviklingslæren. Darwin presenterte det som i dag anses å være den viktigste biologiske mekanismen for hvordan evolusjon skjer: naturlig utvalg. Evolusjonsteorien framstår i dag som et solid grunnlag for å forstå tilpasningen av alt liv til omgivelsene.
Et annet eksempel er forståelsen av sigdcelleanemi. Nobelprisvinner i kjemi Linus Pauling (1901–1994) lanserte flere hypoteser basert på menneskets fysiologi, enzymreaksjoner og genetikk. I 1949 viste han at sigdcelleanemi er en genetisk betinget tilstand som kan avgjøre hvorvidt en som er smittet av malaria, dør eller bare blir syk. Sigdcelleanemi innebærer at de røde blodcellene har form som en sigd og ikke har normal evne til å frakte oksygen til kroppens øvrige celler. Pauling viste at dette var en evolusjonær tilpasning som ga økt overlevelse: mange som hadde arvet ett sykdomsgen fra hver av foreldrene (homozygotene), døde av sigdcelleanemi, mens de som hadde arvet et sykdomsgen og et normalt (heterozygotene), som regel overlevde (motstand mot malaria). De med to normale gener ble også syke av malaria, og mange døde.
Malariaparasitten klarer ikke å fullføre syklus inne i deformerte blodceller, siden de varer kortere enn normale blodceller. Dermed er ett sykdomsgen mer fordelaktig i områder med malaria enn om man har to normale gener.
Et tredje eksempel gjelder professor Johan Galtungs (f. 1930) teori for å forklare økonomiske, politiske og kulturelle forhold mellom rike og fattige land. Arbeidet ble publisert i 1970 og kalt en strukturell teori for imperialisme, basert på omfattende empiriske studier med utgangspunkt i to slående kjennetegn for hvordan verden ser ut, med enorme ulikheter mellom og innenfor land i menneskers livsbetingelser, inkludert makten til å bestemme over disse. Galtung kalte dette imperialisme, der forholdet særlig mellom land preges av at noen land dominerer andre land, hvorfra sentrene forholder seg til sentrene i periferiland for gjensidig nytte. Samtidig utbyttes periferiene, mest i periferilandene, slik at senterlandene og sentrene i periferilandene beriker seg på bekostning av (særlig) periferien (de fattige, arbeiderne) i periferilandene.
Man kan selvsagt være uenige i elementene i en teori, men for å forkaste den må man finne feil i modellen eller elementer som inngår i teorien.
Journalister og samfunnsdebattanter vil gjøre allmennheten en tjeneste om de slutter å bruke «konspirasjonskortet» i enhver sammenheng der de ønsker å diskreditere meningsmotstandere. Det er mye bedre å fremme saklige årsaker til uenighet, basert på en avklaring av hva motparten forsøker å formidle.
Fra red.: Forfatteren skriver i et følgeskriv at han ikke har lykkes i å få dette innlegget inn i verken Aftenposten eller Klassekampen. Vi har vanskelig for å forstå det, men er glade for å kunne tilby plass i nettavisa steigan.no.
Red.
