oss 100 kroner!
Av Trond Ali Linstad.
Nye tanker? Men riktige å tenke, underbygget av en kronikk ved de to i Aftenposten 31. desember.
«Vondt år i Gaza»
«Vondt nyttår i Gaza», heter kronikken. Etter en lengre innledning om det tidligere (viktige) arbeidet av de to i Gaza, fremme de dette som fokus i kronikken: «Norges historiske sjanse», som er en oversikt. Det heter: «Når Norge tar sete i FNs sikkerhetsråd 1. januar, og FNs nye spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten er norsk, har regjeringen en historisk sjanse til å vise politisk mot og handling.»
De sender utfordringen til statsminister Erna Solberg (H) som ifølge de to «kan gå i spissen for en bred internasjonal allianse som krever at den umenneskelige blokaden av Gaza heves straks, og at den palestinske befolkningen gis frihet og fri tilgang til nødvendig smittevern og medisinsk behandling.»
Kronikken avsluttes med disse bevingete ord: «Det må settes en stopper for de systematiske, grove bruddene på grunnleggende folkerett som daglig medfører lidelse og død for palestinerne.»
Illusjoner
Illusjoner? Ja, selvsagt! Skulle Erna Solberg og dagens utenrikspolitiske ledere «gå i spissen for en bred internasjonal allianse» for heving av Israels blokade av Gaza straks(!), og at den palestinske befolkningen gis frihet(!) – og fri adgang til nødvendig smittevern(!) – mot korona og medisinsk behandling. Er dette alt de har å si? Mot: «Vondt nyttår i Gaza»?
Erna Solberg vil «klappe dem på hodet»! De er «gode medspillere» for norsk utenrikspolitikk (se under). Ledende politikere vil se kronikken som et godt innspill – et skriv om Palestina og palestinerne uten å vektlegge grunnleggende spørsmål.
Israel vil anse kronikken som nyttig. Overflatiske bemerkninger med fokus bort fra Israels kolonisering, rasisme og fordriving av palestinere. For korona-vaksine og medisinsk behandling.
Oslo-avtalen
Tonen i kronikken til Gilbert og Fosse bringer tanken hen til Oslo-avtalen; norske «fredsinnspill» og tilgjorte illusjoner – som ble svik mot palestinerne. Dette bør påpekes.
Takk til Gro Finne som gjør nettopp det i Steigan.no – søndag 3. januar! Hun viser til sentrale norske politikere som nå skulle stå for den prosessen – med råd mottatt fra Gilbert og Fosse – etter at Norge har fått plass i sikkerhetsrådet:
Mona Juul, som er Norges talerør på plassen i sikkerhetsrådet. Hun startet sin karriere med Osloprosessen (1993) – for øvrig sammen med sin ektefelle Terje Rød-Larsen: «en av arkitektene bak Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne» (Aftenposten).
Tor Wennesland som er oppnevnt til FNs spesialkoordinator med oppgaver i Midtøsten. Han er tidligere medarbeider til Rød Larsen. Wennesland sier om sin oppgave i FN: «Jeg vil arbeide for å gjenskape tilliten mellom partene, slik at de kan møtes ved forhandlingsbordet.» (UD) Tillit? Spør Gro Finne.
Jan Hanssen Bauer, Norges ambassadør til Israel, tenker i samme baner. Han er stolt over Norges rolle som vert for Oslo-avtalen og har et håp om at Norge skal spille en rolle i fredsprosessen. (Dagen)
Takk igjen til Gro Finne som bringer fram dette. Hun spør: «Når skal vi få slutt på dette diplomatiske narrespillet?» Gilbert og Fosse synes fortsatt å tro på det, ved innspillet sitt i Aftenposten, om Norges «historiske sjanse» i Midtøsten.
Syria
Erik Fosse er leder av Norwac , Norwegian Aid Committee. Dette må påpekes om Norwac. Organisasjonen har siden krigen i Syria startet, være medisinsk støtteorganisasjon for opprørsstyrker – etter hvert terrorister – som kjemper mot Syrias legetime regjering! Målet for opprørsstyrkene/terroristene er regimeendring i Syria.
De støttes i dette av USA og vesten, Saudi-Arabia og andre Gulf-stater, Tyrkia – og under dekke: av Israel. USA la planer for krigen, ved daværende utenriksminister, Hillary Clinton.
USAs politikk i Syria
Hillary Clinton har skrevet i boka si: «Hard Choices» om strategien for krigen i Syria: USA, ved Clinton, skulle ha diplomatisk og styrende ledelse. Saudi-Arabia, andre Gulfstater og Tyrkia skulle forsyne «opprørerne» med våpen. «Andre land» skulle legge vekt på «humanitære behov» hos «opprørerne». «Kritisk medisinsk hjelp» (Clinton) til de «opprørskontrollerte områdene») ble viktig.
Dette har vært – og er – en viktig rolle for Norge i krigen i Syria: å bidra til å sikre et medisinsk grunnlag for krigføringen – og okkupasjonen – av «opprørsgrupper»; etter hvert terrorister, i Syria. Norwac spiller en rolle i dette.
Norge har gitt – i samsvar med amerikansk utenrikspolitikk – titalls millioner kroner til Norwacs arbeid for «opposisjonen»/terroristene i Syria som del av politikken for «regimeendring» i landet. Norwac fortsetter den oppgaven.
Helsearbeid er «portefølge» i politikken
Helsearbeid er «portefølge»; ledsager, i politikken. Stortingsmelding 15 (2008–2009), utformet under Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering, la opp til at de såkalte NGOene – som Norwac (vår anmerkning) – skulle spille en særlig rolle i gjennomføringa av norsk utenrikspolitikk. Meldingen pekte på at «det store flertallet av frivillige organisasjoner (er nå) politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører».
Konklusjon
Norwac – ledet av Erik Fosse – er blitt instrument for norsk utenrikspolitikk og samtidig påvirkningsagent for den. Og i Syria: ledsager til norsk utenrikspolitikk – fremlagt og utformet av USA.
Det er organisasjonens status nå. (Bilde: Erik Fosse. Leder i Norwac, holder appell)
Dette er et debattinnlegg.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Red.
