oss 100 kroner!
Av psykolog Christopher Lien.
Rett etter at norske helsemyndigheter valgte «å stenge ned» Norge i to uker i mars, ble jeg intervjuet av Nettavisen. I intervjuet advarte jeg mot hva isolasjon gjør med mennesker i sin alminnelighet. Jeg sa at vi vet at isolasjon har en nedbrytende effekt på oss mennesker, og det i løpet av relativt kort tid. Jeg refererte til Forskning.no hvor forskere har sett på 25 tidligere studier hvor karantene har blitt brukt som et virkemiddel for å forhindre spredning av virussmitte. Studiet ble publisert i The Lancet og viser at mennesker i karantene viste økte symptomer på psykologisk stress. Mer spesifikt fant man en sterk økning av depresjon, irritabilitet, angst, søvnmangel, sinne og stress.
Tap av impulser i samhandling med andre vil for mange resultere i grubling, tvangstanker, depresjon, fortvilelse og angst samt følelsen av at alt eskalerer. Etter å ha gjennomgått de ulike studiene kom forskerne med en klar anbefaling. Hold karantene så kort som mulig. Flere av studiene viste nemlig at en karantene på over ti dager, kunne gi dårligere mental helse. Noen viste tegn til unnvikelsesatferd en tid etter at karantenen var over, det vil si at de begrenset sosial omgang og lot være å gå på jobb. Videre uttrykte jeg i intervjuet bekymring for alle de som allerede hadde psykiske utfordringer, da en rekke virksomheter innen psykisk helsevern måtte stenge dørene for de pasientene de allerede hadde, samt at de ikke kunne gi noe tilbud til nye pasienter.
Jeg var fornøyd med at jeg som en av de aller første med helsefaglig utdannelse i Norge kunne nå ut i offentligheten og advare mot hvilke uheldige og skadelige virkninger sosial isolasjon har på menneskers psykiske og fysiske helse. I god tro ga jeg meg selv et klapp på skulderen og tenkte: «nå har du sannelig gjort et samfunnsgavnlig stykke informasjonsarbeid og brukt din faglige kompetanse understøttet av referanser til solid forskning for å få til dette». Videre tenkte jeg litt opprømt at: jøss, nå var du tidlig ute, faktisk av de første som kom med disse høyst nødvendige advarslene om skadevirkninger av isolasjon og fremmedgjøring.
Jeg var overbevist om at i de neste dagene og ukene etter intervjuet med meg, ville det komme et skred av andre fagfolk med medisinsk eller sosialfaglig kompetanse som ville melde seg på banen. Jeg regnet med at leger, samfunnsmedisinere, psykiatere, psykologer, sosionomer, sykepleiere og fysioterapeuter ville engasjere seg med sin faglige kompetanse for å avhjelpe situasjonen og fortelle om potensielle skadevirkninger av fryktskapning og isolasjon. Jeg så fram til uttalelser om hvordan angst, frykt og isolasjon virker på immunforsvaret og menneskets psykofysiologi. Videre antok jeg at myndighetene ville gå ut med råd om hvordan man kunne styrke immunforsvaret gjennom å gi hverandre emosjonell støtte, fysisk aktivitet og kostholdsråd.
Det forble rungende taust blant helsepersonell som kunne advare mot panikkskapning og uheldige virkninger av nedstengning knyttet til ulik helseproblematikk. Likeledes hørte man ingen jurister nevne hvilken alvorlig inngripen tiltakene hadde i forhold til menneskers juridiske rettigheter.
En av de leger som fikk stor offentlig oppmerksomhet, var Gunhild Alvik Nyborg som i beste sendetid nærmest uimotsagt i 33 minutter fikk skremme hele nasjonen med sine krigsallegorier, skremselspropaganda og varsler om 150 000 døde nordmenn om ikke hele samfunnet stengte ned i 14 dager. Jeg hadde frem til «Debatten» på NRK den 18. mars, levd i den naive tro at helsepersonells oppgave var å fremme saklig, ikke spekulativ forskningsbasert informasjon og hvor helsepersonells oppgave er å berolige allmenheten med tanke på å redusere tilløp til panikk og unødvendig angst og uro.
Jeg tok feil, og opplevde deretter at media og fremtredende politikere og talspersoner fra Helsedirektoratet kastet seg på det jeg vil kalle en spekulativ panikkskapende desinformerende bølge. Om de var vitende eller uvitende om straffelovens paragraf 187, som sier at «…med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som ved uriktig melding, et ubegrunnet rop om hjelp, misbruk av nødsignal eller lignende forsettlig eller grovt uaktsomt volder- … sammenstimling av eller skrekk blant et større antall mennesker. På samme måte straffes den som gir falske opplysninger som er skikket til å fremkalle frykt for noens liv eller helse eller forstyrre den alminnelige ro og orden.» Så langt har jeg ikke sett at straffelovens paragraf 187 har kommet til anvendelse, ei heller at jurister har minnet om at dette er et ris bak speilet for den som farer med uriktig informasjon og som bevisst eller ubevisst fremkaller allmenn frykt.
Ganske forbauset – og etter hvert gradvis mer frustrert – savnet jeg fagfolkenes kritiske bemerkninger og innsigelser på den ensidigheten i informasjon som ble presentert rundt hele komplekset knyttet til den påståtte pandemien – enten dette var fra medisinsk hold, jurister eller fra kompetente statistikere. Tallene knyttet til sykdommen var jo ikke spesielt dramatiske. De som døde av viruset var i hovedsak eldre personer som hadde levd lengre enn befolkningens gjennomsnittlige levealder og i tillegg hadde 90% av dem minst en alvorlig kronisk dødelig sykdomstilstand. Spørsmålet om disse dødsfallene skyldtes at de døde MED Covid-19 eller AV Covid-19 ble ikke presentert på en etterrettelig måte av noen med dokumenterte kvalifikasjoner. Samtidig som disse fakta forelå, ble de systematisk underkommunisert fra ansvarlige helsebyråkrater, politikere og media.
Vinter, vår og sommer gikk uten at innsigelsene fra faglig kompetent hold meldte seg. Hva kunne denne overveldende bristen i faglige kompetente ytringer fra alle tenkelige medisinske faggrupper skyldes? Spesielt dramatisk fortonet det seg når tiltakene for å begrense smitten av et objektivt sett relativt ufarlig virus medførte sosial nedstengning med de overnevnte skadevirkningene samt permitteringer, massearbeidsledighet, konkurser og manglende medisinsk oppfølging av andre medisinske tilstander. For å forstå dette på et dypere nivå, mener jeg at man igjen må søke til faglige forskningsbaserte kilder.
Sosialpsykologiens konformitetsstudier kan forklare mange av mekanismene som ligger til grunn for den rungende taushet som har gjort seg gjeldende fra de som presumptivt skulle ha kunnskap og faglig integritet til å kunne nyansere og redusere den rådende fryktskapningen om Covid-19 viruset. Konformitet vil si at man tilpasser holdninger eller atferd ut fra hva som fremstår som sosialt akseptabelt. Tidlig på 1950 tallet gjennomførte den amerikanske psykologen Solomon Asch flere klassiske eksperimenter ved Swarthmore College for å lære mer om konformitet. Han var interessert i hvordan enkeltpersoner påvirkes og formes av sosiale grupper. I et typisk eksperiment ble grupper med syv til ni deltagere satt sammen i et klasserom. Der fikk de i oppgave å vurdere lengden på flere linjer i forhold til en gitt standardlinje. Deltagerne skulle vurdere om hver linje var kortere enn, lengre enn eller like lang som standardlinjen. En tredel av linjene var like lange som standarden, mens resten var klart forskjellig. Deltagerne skulle gi sin vurdering etter tur. Vurderingen ble gitt foran de andre i gruppen, og alle fikk høre hverandres svar. En av deltagerne var imidlertid uvitende om at alle de andre hadde møtt forsøkslederen på forhånd. De hadde fått instruks om at de i flere av oppgavene skulle gi det samme gale svaret. Hvordan ville den uinformerte deltageren reagere når alle de andre svarte enstemmig galt på en i utgangspunktet enkel og tydelig oppgave?
I de eksperimentelle betingelsene hadde altså alle utenom en, fått i oppgave å svare galt. Her oppga de intetanende deltagerne feil svar i ett av tre tilfeller. Hele 75% av dem oppga feil svar minst en gang. Eksperimentet hadde også en kontrollbetingelse uten medsammensvorne. I kontrollbetingelsen svarte tilnærmet alle riktig.
At så mange svarte feil i de eksperimentelle betingelsene, ble forklart på to måter. Den første forklaringen handler om tilpasning til flertallet, altså konformitet. I tillegg viste det seg at graden av avvik mellom standardlinjen og linjen deltagerne skulle bedømme, virket inn på vurderingene. Hvis avviket var tilstrekkelig stort, ble majoritetens innflytelse redusert. Deltagerne ble intervjuet i etterkant for å finne ut hvordan de tenkte om sine egne svar. Deltagerne som tilpasset seg majoriteten, uttrykte tvil og usikkerhet om sin egen vurdering. Flere svarte at de trodde synet deres var dårlig, eller at det ville være flaut å svare noe annet enn de andre. (Psykologisk.no)
Eksperimentet til Solomon Asch viser at sosialt press kan påvirke enkeltmennesker sterkt også i en situasjon hvor det i utgangspunktet er åpenlyst hva som er det korrekte svaret. Studien reiser et meget interessant spørsmål, men som ikke blir besvart. Spørsmålet er hvorfor lar noen være å føye seg etter flertallet? Fryktkomponenten i konformitetspresset er sannsynligvis det som gjør at de fleste forsøkspersonene svarer systematisk feil. De relativt få som ikke lar gruppepresset styre deres vurderinger – hvilke egenskaper er disse i besittelse av? Jeg ville tro at disse har høyere grad av selvstendighet, autonomi og integritet i forhold til å stole på egne vurderinger på tross av et opplevd konformitetspress.
De siste ti måneders vedvarende propagandalignende skremsler om den «kryssende musen», -om Covid-19 som forårsaker massedød og farlige medisinske ettervirkninger, har på lignende måte som i Solomon Asch sitt berømte studie skapt et høyt konformitetspress på ulike grupper av fagfolk. Konformitetstrykket har ytterligere økt ved at kritiske stemmer har blitt undertrykt og ikke sluppet til i dagspressen, radio eller TV. Kritiske stemmer har blitt beskyldt for manglende dugnadsånd, manglende solidaritet eller har blitt hengt ut i sosiale medier med beskyldninger om å være konspirasjonsteoretikere. Ukvemsord og ladede negative adjektiver har blitt benyttet i media. Dette har ytterligere kneblet og forstummet nødvendig kritikk av tiltakene som har blitt iverksatt.
Det er andre kjente konformitetsstudier som viser det samme som Solomon Asch sitt studie. Like kjent er Stanley Milgrams konformitets- og lydighetsstudier. Det er lite kjent at de første studiene ble utført i Norge i 1957. Jeg skal her ikke spekulere i hvorfor han nettopp valgte Norge som et egnet sted for gjennomføringen av de første ni eksperimentene knyttet til lydighetsstudier, men det er fritt for alle å ha fantasier og tanker om dette.
Noen meget få personer har motstått konformitets- og lydighetspresset. Uredde stemmer er nødvendig i et demokrati og et samfunn som mener å være bygget på dokumenterbare teorier og etterprøvbar forskning. Disse stemmene er helt nødvendige for å være en motvekt til den fryktskapende ensrettede og skjeve informasjonen som media og sentrale samfunnsaktører har skapt.
Den humørløse frykt- og angstskapningen som dessverre mange sentrale personer – med og uten utdannelse – i Norge har stått for via et media som kun i svært liten grad har evnet å fylle sin oppgave som kritiske stemmer for det overordnede regjeringsnsrrativet, -legemliggjør ikke akkurat den delen av Solomon Aschs og Stanley Milgrams forskning som belyser et positivt og håpefullt perspektiv ved at det innimellom blant de mange flertallskonformistene heldigvis også finnes noen få som våger å strekke frem nakken for de idealer vårt samfunn burde bekjenne seg til. Det er idealer som vårt samfunn i festtaler bekjenner i seg til, – hvor teori og forskning skal være etterprøvbar, hvor ytringsfrihet, meningsmangfold og demokrati skal stå i høysetet.
